Hønerævskøyte

Antakelig Skøyta «Ørn». Det utbygde dekket akter, «Høneræven», ses tydelig.

Hønerævskøyte er en eiendommelig skøytetype med et like eiendommelig navn. Navnet høneræv ble tatt i bruk om den spesielle akterenden på skøyta som en henvisning til stjerten eller halen på ei høne.

Akterenden er vanlig spissgattet skøyte, men dekket er forlenget akter ut over stevnen med rektangulær avslutning som på en plattgattet båt. Rekka er ført helt akter. Dette ga større dekksplass i forhold til båtstørrelsen og var enklere å bygge enn en regulær plattgatter.

De første eksemplarer av hønerævskøytene er på et maleri av skutemaleren Sæbøy fra 1830-40 årene, som viste to slike skøyter på omtrent 40 fot.

Som en stor båttype eksisterte den i Norge gjennom 1800-tallet og første halvpart av 1900-tallet.

Opprinnelse

Skøyta som en ny fartøystype ble «importert» fra Sør- eller Østlandet vestover til de vestlandske fjordene der de avløste de eldre råseilsjektene. Som hendige småfartøyer overtok disse en rekke ulike roller til sjøs, spesielt fraktfarten langs Vestlandet og fiskeriet lengre ute på havet. I Sunnhordland og til dels i Møre og Romsdal ble den nye typen videreutviklet til de såkalte hønerævskøyter. Som rent fraktefartøy var typen viktig for trafikken mellom fjordene og tettsteder eller byer i nærheten, og mye av lasten som bondevarer, poteter, grønnsaker, ved og lignende ble ført på dekket.

Konstruksjon

Som de andre skøytene hadde hønerævskøyta opprinnelse som en spiss- eller rundgattet dekksbåt, men de lokale båtbyggere kuttet av den øverste delen av akterstevnen og lagt ut to solide dragere boltet til skroget et stykke akterfor midtskips. Foran akterstevnen med roret ble det lagt ut korte bjelker, oppå denne konstruksjonen akterut ble det så lagt dekksplank. Denne «balkongen» ble ikke noe vakker avslutning på denne harmoniske skøyta, men formålet med konstruksjonen var først og fremst praktisk. På alle hønerævskøyter gikk en høy skansekledning langs relingen fra forstevnen ut til akterenden.

Det var dessuten også en billig improvisering på en del skøyter, men de fleste hønerævskøyter var «født» med den spesielle akterenden. Ved det første inntrykk virket høneræva påspikret som et skjemmende pålegg på et fint fartøy, dessuten hendte det at den ble slått i stykker under slag fra sjøen.

Videre utvikling

En typisk hønerævskøyte kunne ha en lengde opptil omtrent 60 fot med en drektighet på nær 10 lester, er klinkbygget og slupprigget med en høy mast som på de sørnorske sluppene. Skøyta kunne ha både klyver og jager satt på stag, et trekk som ikke finnes på sluppens rigg. I tidsrommet fram til 1890-årene var de fleste hønerævskøytene av den samme type med felles konstruksjon, men en ny generasjon kom med kravellbygging.

I 1890-årene vant den nye byggemetoden fram i de fleste verft over hele landet. Større lasteevne og større dimensjoner samt krav på bedre sjødyktighet ble viktig. Dette førte til en tilpassing av flere fartøystyper, deriblant hønerævskøyta.

Hønerævskøyta fikk en ny skrogform med rett, nesten verikal forstevn som sikkert var kommet fra den engelske kutteren som ble vanligere i norske farvann mot slutten av århundret. Den var skarp forover og deretter ble kalt «den rettstevnet hønerævskøyten» i motsetning til den eldre typen som ble kalt «rundstevnet hønerævskøyten».

Den nye typen oppstod i Stord og Hardanger der den helt avløste den eldre typen, de fikk også en ny rigg med pålemast. Fra pålemasten ble det benyttet forskjellige seilføring, av forseil hadde de bare fokk og klyver. De større hønerævskøyter fikk to master, de ble kalt topinneren på Vestlandet, de skal ha vært temmelig store: opptil 65-70 fot lange.

Litteratur

• Gøthe Gøthesen, Norskekystens fraktemenn: Om seilfartøyer i kystfart 1980 ISBN 82-504-0415-7