Hårmygg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hårmygg
Hårmygg, Bibio marci (Linnaeus, 1758) i parring. Hannens hode er langt større enn hunnens, Særlig øynene som hos hannen støter sammen på toppen av hodet.
Hårmygg, Bibio marci (Linnaeus, 1758) i parring.
Hannens hode er langt større enn hunnens, Særlig øynene som hos hannen støter sammen på toppen av hodet.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bibionidae
Newman, 1834
Norsk(e) navn:
Hører til: mygg,
tovinger,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: 16 arter i Norge
omtrent 700 i verden
Habitat: På land, men ofte ved vann.
I skog og mark, fra lavlandet og helt oppmot alpin sone i fjellet.
Utbredelse: Alle verdensdeler
Delgrupper:

Hårmygg (Bibionidae) er en familie av myggene (Nematocera), som sammen med fluene utgjør tovingene (Diptera). De er fra 2 mm. til ca. 15 mm, de fleste er under 10 mm lange. Det er 16 nålevende arter i Norge, dessuten én som sannsynligvis er utdødd. I verden er det ca. 700 nålevende arter.


Utseende[rediger | rediger kilde]

Vingens årenett (Bibio marci, hunn)

Hårmygg er små til middelsstore (2-15 mm), kraftig bygde mygg med korte antenner, disse er kortere enn hodet. Hannene er vanligvis svarte, bortsett fra at beina kan være lysere. Hunnene er ikke sjelden brunlige eller rødlige. Fasettøynene er store hos hannene og dekker hele hodets overside (holoptiske øyne), hos hunnene er de mye mindre og bredt adskilte i pannen. Oppe på hodet sitter det tre punktøyne (ocelli) på en lav knøl. Særlig hos hannene har fasettøynene ofte tette, ganske lange, oppstående hår som sitter festet mellom fasettene. Antennene er stav- til trådformede og består av seks til femten mer eller mindre sylindriske ledd. Antennen mangler lange hår. Palpene er vanligvis fem-leddete og omtrent så lange som antennene. Munndelene er av varierende lengde og ender i et puteformet sugeorgan (labellum).

Midtkroppen (thorax) er kraftig sklerotisert (hard), ryggen («scutum») er høyt hvelvet, og scutellum er ganske lite, men oppstående. Hele kroppen kan være kledt med lange hår, særlig hos hanner i slekten Bibio. Ikke sjelden er thorax mer eller mindre rød eller oransje, særlig hos arter i den tropiske slekten Plecia. Beina er lange og slanke hos underfamilien markmygg (Pleciinae), mens de hos underfamilien Bibioninae er fortykkede og modifiserte. Framlårene er brede og noe flate. Framleggene hos slekten Bibio er fortykkede og ender i en kraftig pigg, hos slekten Dilophus har de en gruppe utstående pigger i midten og en krans av pigger rundt spissen. Framføttene er ganske sterkt forlengede. Mellom- og bakbeina er vanligvis mer eller mindre fortykkede hos Bibioninae.

Vingene er forholdsvis store og brede, med få men tydelige årer som danner et karakteristisk mønster (se tegningen). De er gjerne røykfargede, men har sjelden fargetegninger. Hunnens vinger er ofte mørkere enn hannens. Bakkroppen er ganske slank hos hannen, med lange hår på sidene. Hos hunnen er bakkroppen mye tykkere og mindre hårete.

Hårmyggene omfatter arter som i ligner mest på fluer og ikke så mye på en mygg slik vi forestiller oss den.

Frambein av Bibio marci med en lang pigg som den bruker til å grave med.
En hunn av slekten Dilophus, legg merke til piggene på framleggen og på thorax

Larvene er avlange, sylindriske, mer eller mindre pølseformede, uten bein eller vorteføtter. Hodekapselen er markert, rund og blank og kan ikke trekkes inn i kroppen. På farge er de hvite, gulaktige, brunlige eller grå. Munndelene er korte og kraftige med jekselaktige mandibler. Kroppen er kledt med harde, mikroskopiske skjell som ofte bærer pigger og gjør at overflaten blir ru. Dessuten har de fleste en rekke fingeraktige utvekster som overflatisk kan ligne på pigger, men der er ganske myke.

Puppene ligger fritt i et kammer i jorden, ikke omgitt av noen slags kokong. De er hvitaktige på farge, bortsett fra fasettøynene, som blir rødbrune før klekkingen. De fleste av det voksne insektets deler er gjenkjennelige på puppen.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Hårmygg er ikke de raskeste flygere, i likhet med de fleste mygg. Når hannene flyr kan de ligne på enkelte dansefluer (Empididae), som flyr med de lange beina hengende ned under kroppen. Selv om hårmygg kan fly bruker de fleste mesteparten av sitt voksne liv krypende på vegetasjonen, ofte på blomster.

Parring skjer ofte med utgangspunkt i svermer. Hannene svermer et stykke over bakken og forsøker å gripe fatt i hunner som flyr forbi. Det synes ikke som om hunnen tar aktivt del i pardanningen. Selve parringen skjer i vegetasjonen og kan ta fra noen minutter til flere timer.

Eggene graves ned eller stikkes ned i fuktig jord, kompost eller gjødsel. De legges i grupper på opptil 4000 egg. Larvene lever i jorden av råtnende plantemateriale, røtter og annet. De kan i noen tilfeller gjøre skade i jordbruket, men de er mer til nytte, da de fremmer dannelsen av humus ved at de tygger opp det døde plantematierialet slik at mikroorganismer får en større overflate å arbeide på. Hos mange arter er larvene hvite eller gulaktige, men de kan også være mørkt jordfargede. Larvene har en godt utviklet hodekapsel med kraftige kjever, de har vanligvis øyeflekker (stemmata), men det er usikkert om de har noen form for syn. I tillegg har hodet noen runde sansegroper (sensiller). Larven har ti par åndehull (spirakler) langs kroppssidene. Larvene lever i klynger som ofte omfatter flere hundre larver. I alle fall noen av artene har sju larvestadier. Noen arter i fjellet bruker to eller flere år på larveutviklingen. Som hos alle tovinger gjennomgår de en fullstendig forvandling med et puppestadium.

Larvene bruker vanligvis minst ett år på larveutviklingen. I alle fall noen arter er aktive som larver også om vinteren. Når vårsolen varmer, forpupper de seg i et lite kammer like under jordoverflaten. Mange arter klekker på våren og forsommeren, ofte i store mengder, mens andre arter er aktive som voksne om høsten.

Hårmygg er ufarlige og stikker ikke, slik som stikkemygg, eller biter som knott. Noen arter besøker gjerne blomster og drikker nektar, andre tar etter alt å dømme ikke næring til seg som voksne.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Familien er utbredt over hele Jorden, bortsett fra de mest ekstreme polområdene og noen øyer i Stillehavet. Slektene Bibio og Penthetria er mest artsrike på den nordlige halvkulen, slekten Dilophus på den sørlige halvkulen og slekten Plecia i tropene. I Norge har vi slektene Bibio med 14 arter og Dilophus med tre arter.

Fossile arter[rediger | rediger kilde]

Denne familien er kjent fra fossiler tilbake til trias-tiden. I mange avleiringer fra tertiær-perioden er medlemmene i denne familien de vanligste av alle insekter, men det er uklart om dette skyldes at de var en dominerende gruppe i denne perioden eller bare at de hadde masseforekomster (som er ganske vanlige hos nålevende arter) på steder der sjansen var stor for at de skulle bli bevart som fossiler.

Myte[rediger | rediger kilde]

I Nord-Norge har hårmyggen Bibio pomonae blitt kalt krigsflue, når den noen ganger har masseopptrenener. Trolig kommer navnet av en tolkning, at masser med svarte mygg plutselig begynte å krype rundt i vegetasjonen som en hær. Den er i Finnmark blitt kalt russeflue, som nok er en litt annen (ufarligere) tolkning av samme fenomen, at fluene kom fra Russland.

Generelt om mygg[rediger | rediger kilde]

Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Bare noen få arter stikker eller biter.

Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn fire ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos gjødselmyggene og knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.

Systematisk inndeling med norske arter[rediger | rediger kilde]

Det er 17 norske arter, en av dem er sannsynligvis utdødd.

Treliste
  • Orden Tovinger (Diptera)
    • Gruppe Mygg (Nematocera)
      • Familien Hårmygg (Bibionidae)
        • Underfamilien Bibioninae
          • Slekten Bibio Geoffroy, 1762
            • Stor høsthårmygg, Bibio clavipes Meigen, 1818
              Vanlig i Norge nord til Troms / Finnmark. Flygetid om høsten. Vanlig i store deler av Europa og i Asia.
            • Svartvinget hårmygg, Bibio ferruginatus (Linnaeus, 1767)
              Bare noen få funn i Norge, fra Oslo området. Flygetid i mai-juni.
            • Enghårmygg, Bibio johannis (Linnaeus, 1767)
              Funnet i Rogaland og ved Oslofjorden ved kysten og i tilknytning til jordbruksområder. Lever på gressenger. Flygetiden er tidlig i april-mai.
            • Bibio lanigerus Meigen, 1818
              Funnet et par ganger ved Oslofjorden.
            • Liten høsthårmygg, Bibio longipes Loew, 1864 (=Bibio lepidus Loew, 1871)
              Funnet i Vestfold, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og i Nord-Trøndelag. Flyr i september-oktober.
            • Markusflue, Bibio marci (Linnaeus, 1758)
              Ligner mye på den vanlige Bibio pomonae, men har bein med svarte lår. Sjelden i Norge, funnet nær sjøen (strandlinjen) i Vestfold og Ytre Telemark, og nylig også i Stranda på Sunnmøre. Vanligere sør i Europa og finnes helt nord i Afrika.
            • Liten skogshårmygg, Bibio nigriventris Haliday, 1833
              En av de vanligste artene i Norge, finnes fra kysten og opp i miderste alpine sone. Flygetiden er fra mai til juni., noe senere i nord. Opptrer sjeldnere med masseutbrudd.
            • Russeflue,Bibio pomonae (Fabricius, 1775)
              En stor art, svart kropp og helt røde lår. Vanlig i hele landet og sørover i Europa, unttatt helt i sør. Lever i løvskog med bjørk, særlig i det subalpine området Flygetid juli-september.
            • Høyfjellshårmygg, Bibio siebkei Mik., 1887
              En fjellart i Sør-Norge, men kan finnes ned til kystlinje helt nord i landet. Flyr i juli-august.
            • Stor skogshårmygg, Bibio varipes Meigen, 1830
              Lever langs kysten, fra østlandet til Møre og Romsdal, men ikke oppe i fjellet, eller i innlandet. Flygetiden er fra mai til juni.
            • Dverghårmygg, Bibio lautaretensis Villeneuve, 1925
              Bare to funn i Norge, fra Voss og Hol (Buskerud). Lever i fjellet over tregrensen.
            • Gulvinget hårmygg, Bibio brunnipes (Fabricius, 1794)
              Funnet i hele Norge fra fjellet (boreoalpin sone). Flygetiden er juli-august.
            • Bibio fulvicollis Gimmerthal, 1842
              Noen få funn i nyere tid fra Sør-Norge, ingen siden 1944. Det finnes en del eldre funn og det ser ut til at arten var langt mer vanlig for hundre år siden. Det ser ikke ut til at det finnes nyere funn av denne arten fra andre land heller, så den kan kanskje være utdødd.
            • Brunvinget hårmygg, Bibio rufipes (Zetterstedt, 1838)
              Lever i fjellet i hele Norge, men er sjeldnere enn Bibio brunnipes. Flygetiden er i august, men kan starte tidligere eller vare lengre.
            • Hagehårmygg, Bibio hortulanus (Linnaeus, 1758) – ikke i Norge. Vanlig lenger sør i Europa, kan gjøre en del skade.
          • Slekten Bibiodes Coquillett, 1904 - fem nålevende arter i Nord-Amerika og Himalaya, fossiler funnet over et større område.
          • Slekten Bibionellus Edwards, 1935 - fire arter i Sør-Amerika.
          • Slekten Kammygg, Dilophus Meigen, 1803.
            • Graskammygg, Dilophus febrilis (Linnaeus, 1758)
              finnes på østlandet, rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den kan opptre svært tallrikt. Voksne (med vinger) kan finnes i mai-juni og i august-september. Ser ut til å være i spredning nordover. Kan gjøre skade på plen. Utbredt i Europa.
            • Vanlig kammygg, Dilophus femoratus Meigen, 1804
              finnes i hele Norge, men ikke på de mest værutsatte steder som på høgfjellet. Flygetid er i mai-juli men noe senere i Nord-Norge. Utbredt i Europa.
            • Nordlig kammygg, Dilophus borealis Skartveit, 1993
              finnes på fjellet over tregrensen i Sør-Norge, men lavere ned (lavlandet) i Nord-Norge. Denne arten er nylig beskrevet (1993) og er også funnet i Sverige.
          • Slekten Enicoscolus Hardy, 1961 - fire sjeldne arter, Sør- og Mellom-Amerika, Australia og Ny-Guinea.
      • Underfamilie Markmygg (Penthetriinae) (eventuelt familie Pleciidae).
      • Underfamilie Pleciinae
        • Slekten Plecia Wiedemann, 1828 - tallrike, tropiske arter.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]