Gustav Vasas inntog i Stockholm 1523

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Gustav Vasas inntog i Stockholm 1523»
Gustav Vasas intåg i Stockholm 1523
«Gustav Vasas inntog i Stockholm 1523»Gustav Vasas intåg i Stockholm 1523
KunstnerCarl Larsson
År1908
TeknikkOlje på lerret
Dimensjoner700 × 1400 cm
PlasseringNationalmuseum, Stockholm

«Gustav Vasas inntog i Stockholm 1523» (på svensk Gustav Vasas intåg i Stockholm 1523) er et monumentalmaleri av Carl Larsson, påbegynt i 1891 og fullført i 1908. Bildet henger i den øvre trappehallen i Nationalmuseum i Stockholm. Der henger også et annet av Larssons kjente malerier: «Midvinterblot».

Motivet[rediger | rediger kilde]

Bildet viser Sveriges blivende konge Gustav Vasa idet han rir inn i Stockholm 24. juni 1523. Motivet var kjent i samtiden, fra Johan Gustaf Sandbergs (1782-1854) kalkmalerier i Vasakoret i Uppsala domkirke. I Larssons versjon kommer kongen ridende på en hvit hest og mottas av byens borgere ved den søndre byporten. Byborgerne overgir byens nøkler til kongen. Kongen er midt i bildet og rir over en vindebro dekorert med blomster og girlandre. Kongen følges av en hærstyrke.

I det første utkastet til bildet bærer Gustav Vasa renessansedrakt med barett, og rir på en svart hest. I den neste skissen, fra 1904, bærer kongen rustning, krone og rir på en hvit hest.[1]

Priskonkurranse[rediger | rediger kilde]

Nationalmuseum i Stockholm åpnet i 1866 og den tyske arkitekten Stüler hadde anbefalt at de store veggflatene i trappehallen burde avsettes til fresker. Det ble imidlertid fra flere hold anbefalt at man ikke forhastet seg med å realisere dette, da det på den tiden ikke fantes svenske kunstnere med de nødvendige ferdighetene. I 1883 utlyste museet en konkurranse om dekorering av veggene. Det kom inn 14 forslag, men ingen av dem ble antatt. Det ble utdelt en andrepremie til Gotthard Werner, og Mårten Eskil Winge fikk hederlig omtale.

En ny konkurranse ble vedtatt i statsråd i 1887, og det ble bestemt at motivene skulle være fra svensk historie: På de seks veggflatene i nedre trappehall skulle det vises motiv fra svensk historie etter 1500, mens de to veggfeltene i øvre trappehall skulle skildre begivenheter fra oldtid eller middelalder.[2] Et jury ble sammensatt av museets styre sammen med professorene Viktor Rydberg, August Malmström og Carl Curman, og i februar 1888 ble svenske kunstnere invitert til å sende inn tegninger og skisser til utførelse av bildene. Carl Larsson, som denne våren var opptatt med trityket Rokoko-Renässans-Nutida konst sendte under pseudonymet Allt för fosterlandet inn forslag til tre motiv: Karl XII i Bender, Linné inför hovet på Drottningholm samt Bellman i Sergels ateljé. Juryen vedtok i januar 1889 å tildele en førstepris på 800 kr til Gustaf Cederström for Ansgarius predikande kristendomen, Larsson fikk en andrepremie à 800 kr og Mårten Eskil Winge fikk 500 kr for Slaget vid Fyrisvall. Både Cederström og Larsson ble bedt om å sende inn nye skisser. Til tross for at begge kunstnerne gjorde endringer i sine forslag ville ikke juryen godkjenne disse, og i juni 1890 ble det utlyst en ny konkurranse.[3]

Larsson i sitt atelier, med den første skissen til Gustav Vasas intåg i bakgrunnen.

Høsten 1890 leide Larsson et atelier på Glasbruksgatan på Södermalm; her utarbeidet han nye forslag til alle åtte veggflatene. For de to øverste feltene foreslo han Gustav II Adolf landstiger i Tyskland og Gustaf Vasas intåg i Stockholm midsommarafton 1523. Konkurranseforslagene ble utstilt, og i Dagens Nyheter skrev signaturen "-den": «Beundrande måste man taga av hatten för Gustaf Vasas intåg i Stockholm. Carl Larssons sublima komposition, med sina stolta djärva linjer och en färgverkan av största skönhet. Man måste förvånas över att den förr så oberäknelige och tjufpojksaktige Carl Larsson kunnat lyckas så väl med denna monumentala uppgift.»[4]

Juryen vedtok likevel høsten 1891 å gi oppdraget med øvre trappehall til Cederström, og hans Ansgarius predikar kristendomen.[5] Juryen var delt, men flertallet hadde samlet seg om at øvre hall skulle brukes dels til Ansgar, og dels til et annet motiv fra gammel historie. Beslutningen førte til at 35 svenske kunstnere undertegnet et protestskriv, stilet til regjeringen. I skrivet avviser man juryflertallet og anbefaler langt på vei Larssons utkast. Blant underskriverne var prins Eugen, Geskel Saloman, Richard Bergh, Georg Pauli samt Anders Zorn.[6] Da juryen møttes på ny i november 1893 vedtok de å foreslå for regjeringen en løsning hvor øvre trappehall ble delt mellom Ansgar og et motiv med Gustav II Adolf. Regjeringen overlot den endelige vurderingen til Konstakademien som anbefalt Gustav Vasa og Gustav II Adolf i øvre trappehall. Dette ble omsider vedtatt i februar 1894. Oppdraget med å lage et Gustav Vasa-motiv ble tildelt Cederström, som vegret seg, da han ikke ville at Larssons utkast skulle forbigås.

Larsson fikk på sin side en bestilling på kartonger til tre av veggfeltene i nedre trappehall.[7] I 1896 bestilte juryen kartonger til de gjenstående tre feltene i nedre hall, og mottok 25 000 kr i honorar for hver vegg. De seks flatene ble utført sommeren 1896. Juryen var imidlertid kritisk til arbeidet, og ba om flere detaljendringer. Spørsmålet om Gustav Vasas intåg.. ble lagt til side, og året etter bestemte juryen av de gjenværende arbeidene i trappehallen skulle utsettes.[8]

Maleriet[rediger | rediger kilde]

Fra trappehallen, mars 2008.

Juryen gikk inn i dvale, men hos Larsson fantes fremdeles iveren etter å få virkeliggjort motivet. I desember 1897 skrev han til mesénen Pontus Fürstenberg og ba om 10 000 kr for å kunne realisere motivet i full størrelse; han trodde at juryen ikke ville kunne avvise maleriet når det var ferdigstilt. Fürstenberg var avvisende, men Larssons iver var ustoppelig.

«Emellertid finnes det intet tvivel på att jag skall måla denna Gustav Vasa och då anser jag det lika så gott – eller helst det – att jag målar den genast.»

Han brukte ellers tiden til å studere hestens anatomi og studerte rustninger i Livrustkammaren. For hestestudiene fulgte han leksjoner på Veterinärhögskolan, og leide også en hest for å studere passgang. I mai 1904 ble en skisse av motivet utstilt i Nationalmuseum. juryen trådte på nytt sammen høsten 1905, og vedtok å be om en ny skisse fra Larsson. Vedtaket var imidlertid ikke enstemmig. Et jurymedlem sa

«Mycket fick Gustaf Vasa lida, av upproriska undersåtar, av sina barn m.m. Skall han nu ytterligare behöva lida genom att bli målad av Carl Larsson?».[9]

I september 1906 vedtok juryen at Larsson burde få oppdraget, og bestillingen ble datert 7. november samme år. Oppdraget gikk ut på at motivet burde utføres som freske, men Larsson mente at han kom lettere fra det med å arbeide på lerret i eget atelier i Sundborn, og fikk aksept for dette i september 2007. Motivet var deretter for det meste ferdigstilt i november 1907.[10]

Bildet ble sendt til Stockholm i fire ruller, og juryen kunne se den utrullet på gulvet før den endelig godkjennelsen. Bildet ble godkjent selv om man hadde innvendinger til hestens venstre bakben. Lerretene ble montert, og Larsson signerte verket 28. januar 1908.[11] Larsson hadde føyet seg etter juryen på et punkt, ved å fjerne kongens krone.[12]

Bildet ble godt mottatt. Svenska Dagbladet skrev:

«Den fyller alla krav på monumentalitet och på samma gång: hur rolig är den icke, hur äkta Larssonskt rörlig i sina detaljer. Även efter en första blick vet man att denna monumentalmålning aldrig kommer att uppfattas som en tråkig och akademisk historielektion; så länge dess färger hålla sig friska och dess lekfulla linjespel är synligt, skall den kännas som en frisk vårfläkt och en ton av äkta svenskhet, ett ungdomligt tal till ungdomen».[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindwall (1969), s. 112, s. 123
  2. ^ Lindwall (1969), s. 11-21
  3. ^ Lindwall (1969), s. 21-47
  4. ^ Dagens Nyheter 3 juni 1891
  5. ^ Lindwall (1969), s. 48-56
  6. ^ Nordensvan (1921), s. 26-27
  7. ^ Nordensvan (1921), s. 43-45
  8. ^ Nordensvan (1921), s. 67, s. 70, s. 82-85.
  9. ^ Lindwall (1969), s. 117-122
  10. ^ Lindwall (1969), s. 127-132
  11. ^ Lindwall (1969), s. 133-134
  12. ^ Carl Larsson (1931). Jag. Stockholm: Bonniers. s. 207. 
  13. ^ Svenska Dagbladet 31 januari 1908

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bo Lindwall (1969). Carl Larsson och Nationalmuseum. Stockholm: Rabén & Sjögren. ISBN 9908052969. 
  • Georg Nordensvan (1921). Carl Larsson. Andra delen. 1890-1919. Stockholm: Norstedts. ISBN 9906150211.