Gustaf Retzius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gustaf Retzius
Retzius, Magnus Gustaf by Emil Österman.jpg
Født17. oktober 1842
Kungsholm
Død21. juli 1919 (76 år)
Adolf Fredriks församling
Gravlagt Solna kyrkogård (1919–)
Ektefelle Anna Hierta-Retzius
Far Anders Retzius
Utdannet ved Uppsala universitet, Lunds universitet, Karolinska Institutet
Beskjeftigelse Antropolog, universitetslærer, journalist
Nasjonalitet Sverige
Medlem av
12 oppføringer
Royal Society, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Svenska Akademien, Kungliga Vetenskapsakademien, Det franske vitenskapsakademiet, Kungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund, American Academy of Arts and Sciences, Kungliga Vetenskaps- och Vitterhetssamhället i Göteborg, Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien, Det russiske vitenskapsakademi, Royal Society of Edinburgh, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Utmerkelser Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Cothenius Medal (1892), Croonian Lecture (1908), Fellow of the Royal Society of Edinburgh

Gustaf Retzius (født 17. oktober 1842 i Stockholm, død 21. juli 1919 samme sted) var en svensk anatom og antropolog, sønn av Anders Retzius.[1] Både far og sønn var sentrale innen rasebiologien.[2]

Retzius virket som professor ved Karolinska Institutet i Stockholm (fra 1877 i histologi og fra 1889 i anatomi). I 1890 sluttet han ved Karolinska institutet for helt og fullt å kunne drive forskning. Retzius studerte spesielt hjernens og nervesystemets oppbygning, og gjorde komparative studier på forskjellige dyr, bland annet vedrørende høreorganet. I tillegg til antropologiske arbeider, utførte han undersøkelser over menneskets kjønnsceller og fosterutvikling. Han har også oversatt Robert Burns' dikt til svensk.

Retzius var også avismann. Sammen med ektefellen overtok han Aftonbladet og var avisens redaktør 1884–1887.[1]

Han ble nominert 23 ganger til Nobelprisen i fysiologi eller medisin, men fikk aldri prisen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Retzius var sønn av Anders Retzius, gift med Anna Hierta-Retzius (datter av Aftonbladets grunnlegger Lars Johan Hierta) med hvis formue han finansierte sin forskning med etter at han hadde frasagt seg sitt professorat.

Retzius avla studenteksamen i Uppsala i 1860 og ble der med.lic. 1869 og med.dr. i 1871.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Samme år ble han dosent i anatomi ved Karolinska Institutet i Stockholm og ble i 1877 utnevnt til innehaver av et for ham innrettet ekstraordinært professor]at i histologi. Av Karolinska institutets lærerkollegium ble han i 1888 kalt til ordinarie professor i anatomi og utnevnt dertil i 1889, etter at visse av ham oppstilte vilkår var blitt godkjent av riksdagen. Han tok imidlertid allerede følgende år avskjed fra sitt professorat, men fortsatte også deretter å vie seg til forskning.

Som lærer gjorde Retzius seg kjent som en god pedagog og nedla ved siden av undervisningen også meget tid på utviklingen av Karolinska institutets anatomiske museum, som av ham mottok mange dyrebare gaver.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Etter å ha utgitt et antall mindre avhandlinger offentliggjorde Retzius i 1872 en større monografi, Das Gehörorgan der Knochenfische, og begynte omtrent samtidig, sammen med Axel Key, studier av nervesystemets og bindevevenes anatomi, hvis resultater ble publisert i Nordiskt medicinskt arkiv og senere sammenfattet i det store arbeide Studien in der Anatomie des Nervensystems und des Bindegewebes, av hvilket to bind utkom 1875-1876. For detta verk fikk forfatterne blant annet den monthyonske pris av Det franske vitenskapsakademi. Etter dette utgav Retzius flere store anatomiske monografier, som Das Gehörorgan der Wirbeltiere (to bind, 1881-1884).

Ved siden av sine anatomiske forskninger viet Retzius seg til antropologiske og etnologiske studier. Allerede i 1864 utgav han på tysk sin fars samlede etnologiske skrifter. Senere publiserte han resultatene av sine arbeider i denne retning dels i «Tidskrift för antropologi och kulturhistoria» (1873-1877), dels i det på sitt område banebrytende arbeide Finska kranier jämte några natur- och litteraturstudier inom några andra områden av finsk antropologi (folio, 1878). Senere fulgte Crania Suecica antiqua (1889) samt det på undersøkelser av 44.939 21-årige vernepliktige baserte verk Anthropologia Suecica (med Carl Magnus Fürst, folio; 1902).[3]

Media[rediger | rediger kilde]

Retzius var også avismann. Etter at han ble eier av de fleste aksjer i det av hans svigerfar Lars Johan Hierta etablerte Aftonbladet, overtok han i dedember 1884 ledelsen av navisen, som han i liberal retning redigerte til desember 1887.

Vitenskapeliga samfunn[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av Fysiografiska sällskapet i Lund (1878), Vetenskapsakademien (1879), Vetenskapssocieteten i Uppsala (1882), Vetenskaps- och vitterhetssamhället i Göteborg (s.å.), Svenska Akademien (1901, etter Adolf Erik Nordenskiöld), æresmedlem av Vitterhets-, historie- och antikvitetsakademien (1901), æresdoktor i Uppsala (1893) og ved mange utenlandske universiteter; dessuten melem av at høyt antall utenlandske lærde samfunn, blant dem vitenskapsakademiene i Berlin, Paris, St. Petersburg, Roma, Wien, Budapest, München, København, Washington DC, Philadelphia, London og Edinburgh; et stort antall medaljer ble tilerkjent ham av flere vitenskapelige samfunn. Da han (1912) fylte 70 år, tilegnet Vetenskapsakademien ham det 49.e bindt av sine handlinger. I dette inngår en fullstendig fortegnelse over Retzius' til da utgitte skrifter.

Gustaf Retzius, den fysiske antropologi, rasebiologi og rasehygiene[rediger | rediger kilde]

[Det følgende bygger i hovedsak på Olof Ljungströms doktoravhandling Oscariansk antropologi (2004)]

Professor Gustaf Retzius og herr Fjällstedt fra Härjedalen, 1905.[4] Retzius utføre antropologiske målinger.

Innsats som fysisk antropolog[rediger | rediger kilde]

Som faren arbeidet Gustaf Retzius innen den spesialretning av sammenlignende anatomi viet mennesket kalt fysisk (alternativt somatisk) antropologi. Anders Retzius' store innsats som antropolog var, som en av flere forskere fra og med 1830-årene, å problematisere antagelser om den «hvite», «"europeiske» rasee som enhetlig. Sønmen Gustaf skulle vie sitt liv til å forsvare farens forskning. Anders Retzius innførte skalleindeks som et klassifikasjonsvertøy, dels av menneskeheten i allmennhet, men fremfor alt for å tillate seg å lage distinksjoner mellom forskjellige europeiske folk og nasjoner.

Det innebar at européernes formodede interna jamlikhet ble satt spørsmål ved, og at de på sett og vis ble behandlet slik som ikke-europeiske folk, skjønt uten at deres relative overlegenhet over disse ble betvilt. Det lå også implisitt i Anders Retzius' forskning at ertersom kraniet var en tilstrekkelig stabil del av anatomien for å duge til klassifisering, så var raser stabile over tid, det vil si grunnforutsetningen for både klassifikasjon og rangorden. Dessuten plasserte Anders Retzius, om enn tentativt, sine formodede egne forfedre høyere enn øvrige europeere. På den andre side skrev han at «även de lägsta vildar äro 'våra bröder'».[5]

Anders Retzius, og senere sønnen Gustaf, var opptatt av å formulere sin forskning og sine resultater på et nivå utenfor de stridigheter om slaveri og kolonialisme som antropologien var dypt opptatt av. Det er en årsak til den tørre og deskriptive karakter deres antropologiske publikasjoner normalt har. Det var en tilpasning til et forskningsklima, godt kjent med de langtrekkende og kontroversielle implikasjoner av de egne resultater.

Gustaf Retzius tok i hovedsak over farens program for sin egen antropologi. Ambidjonen å la naturvitenskapen besvare historiske spørsmål lå til grunn for hans studier både av svenske fornkranier Crania Suecica antiqua (1899) og den vitenskapelige bearbidelse av Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografis prosjekt å måle to årsklasser av vernepliktige, ca 45.000 individer, i Crania Suecia (1902), sammen med vennen og kollegaen professoren i anatomi i Lund, Carl Magnus Fürst.

Forholdet til rasebiologien[rediger | rediger kilde]

Villa Sagatun, Gustaf Retzius' bosted på 1880-tallet. Foto: Carl Curman

Viljen til å unnvike de åpenbare konfliktpunkter i egen forskning som preget hans fars arbeifr, preget normalt også Gustaf Retzius' arbeide. I hovedsak var det en tilpasning til den fysiske antropologis internasjonale forskningsstand, som fra cirka 1870 stadig tydeligere arbetidet med kvantitativt større deskriptive undersøkelser og oversikter, samtidig som man forkastet de store teorier om verdens eller Europas folkesetting som forskerne i Anders Retzius' generasjon hadde foreslått. Overbevisningen om «rasens» betydning forble, men med en ny metodologisk sofistikering som ikke tillot taske og vidtrekkende generaliseringer.

Så sent som i 1902 våget Gustaf Retzius derfor ikke å gå lengre ebn til et par relativt forsiktige observasjoner om Sverige som germansk og rasemessig homogent sammenlignet med andre europeiske nasjoner. Mindre enn et decennium senere, i 1909, i den ofte siterte artikkel «The so-called North European race of mankind», finner man en annen tydelighet. Heretter beskrev Gustaf Retzius den "nordiske" rasen som et naturlig aristokrati preget av nobelhet, høyhet, frihetskjensle og andre heroiske dygder, til forskjell fra flere andre europeiske rasetyper, mindre storslagne og mer enget for för repetitivt industriarbeid.

Artikkelen leses iblant som et utslag av Gustaf Retzius' dypest holdte overbevisning, undertrykte under et til da 67-årig liv. Dette bommer på et viktig aspekt av naturvitenskapelig publisering. Tekstene av både den Gustaf Retzius som på 1870-tallet publiserte snustørre tabeller over kranieindeks og forfatteren til artikkelen i 1909 var skrevet for å tåle den umilde behandling i form av kollegialt «peer review». Bak begge slags tekster ligger andre tekster innen et helt forskningsfelt. Og det var blitt radikalt endret tidlig på 1900-tallet.

Gustaf Retzius' artikkel av 1909 var tilpasset de nye, aggressivere europeiske raselærer som var formuler på 1890-tallet. Utwn tvil var Gustaf Retzius i 1909 overbevist om vad han skrev. Det er prosjiseringen av hans overbevisning ave 1909 flere tiår bakover i tiden som ikke er selvsagt. Retzius' nye tydelighet sammenfalt med de tilkomne nye forskningsprosjekter med rase i fokus - utover den eldre målende fysiske antropologi, fremfor alt rasebiologien. Den tok opp deler av dens metodologi med antropologiske målinger, men bygde i høyere grad på de nye teorier om arvelighet som den fysiske antropologi savnet. Rasebiologin fungerte dessuten som det vitenskapelige alibi for den nyoppkomne rasehygieniske bevegelse for samfunnsreform i lys av arvebiologisk forskning og rasemessige spekulasjoner om samfunnsproblem og klassekamp. Alt dette var saker som den anatomiske fysiske antropologi med sin vekt på klassifikasjon og historieskrivning sjeldent syslet med.

Den nå i fremskriden alder fortsatt virksomme Gustaf Retzius tilnpasset seg. Artikkelen fra 1909 innebar att han orienterte seg mot en arisk og nordist sinnet del av tysk anatomisk og antropologisk forskning, fremst representert av Retzius' personlige nære venn, Strassburg-anatomen Gustav Schwalbe.

Gustaf Retzius ble dessuten konfrontert med den rasehygieniske bevegelse sa den ene av den tyske bevegelses to hovedmenn, Ernst Rüdin, sommrren 1907 besøkte Sverige i den hensikt å rekruttere Gustaf Retzius og Carl Magnus Fürst. På Fürsts initiativ valgte de to svenske anatomer imidlertid å avvise invitten. Retzius' yngre kollega oppfattet dens misjonerende samfunnsengadjement for den nordiske rases forsvar som uforenlig med deres stilling som vitenskapsmenn. Da Svenska sällskapet för rashygien så ble opprettet i 1909 var både Retzius og Fürst fraværende.

Retzius ble også oppsøkt av den svenske rasebiologis kommende stjerne Herman Lundborg tidlig i dennes karriere. Lundborg klarte også å utvirke visse stipendiemiddel fra Gustaf Retzius. Likefullt kom Lundborgs store kartlegging i 1912 av en bondeslekt på Listerlandet med alvorlig arvelig epilepsi som en total overraskning for Retzius. Under de siste, mer stille år av sitt liv, opprrttholdtl han en korrespondense med Lundborg.

I hvor høy grad Gustaf Retzius enn ble konfrontert med, tok til seg eller forkastet de nye former forv raseforskning i slutten av sitt liv, så falt hans eget arbeide innen rammen av det eldre forskningsprosjektet fysisk antropologi. Ettersom dets metodologi, målingene, skulle bli sugt opp av den rasebiologiske forskning finnes der en kontinuitet. Men Retzius inkludering som en merkesmann i den rasebiologiske forsknings historie var bestemt, ikke av at Gustaf Retzius som fysisk antropolog bedrev direkte rasebiologiske eller rasehygienske studier, men fremfor alt av at Herman Lundborg hadde nytte av Retzius overførte autoritet for sin egen forskning.

Gustaf Retzius' gravmæle på Solna kyrkogård.

Han er begravd på Solna kyrkogård.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Retzius, Gustaf» (svensk). Svenska Akademien. Besøkt 6. oktober 2016. 
  2. ^ «Far och son Retzius – företrädare för en missbrukad vetenskap» (PDF) (svensk). Läkartidningen. Besøkt 6. oktober 2016. 
  3. ^ Svenskar i Nordisk familjebok (2. utgave, 1918)
  4. ^ Elisabeth Åsbrink (6 februari 2016). «Svenska kyrkan söker försoning med samer». Dagens Nyheter. Besøkt 6. februar 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  5. ^ Claes Theliander, recension[død lenke] i Fornvännen 101 (2006) av Maja Hagerman, Det rena landet. Om konsten att uppfinna sina förfäder. Stockholm 2006.
  6. ^ Göran Åstrand, Här vilar berömda svenskar. 1999


Forgjenger:
 Adolf Erik Nordenskiöld 
Svenska Akademien,
Stol nr. 12

(1901-–1919)
Etterfølger:
 Adolf Noreen