Guinefort

Guinefort var en myndehund som ble dyrket som en helgen. Første kilden som hevdet at han var en hund stammer fra cirka 1250 og den siste fra 1879. Helgenen Guinefort var objektet for pilegrimreiser og var berømt for å helbrede barn. Ritualet som måtte utføres var nesten det samme i løpet av disse århundrene.

Historien

I Lyons bispedømme i nærheten av Neuville på godset til Herren av Villars var det en borg. Herren over den og konen hans hadde et spedbarn. En dag når herren, konen hans og ammen gikk ut av huset og forlatte barnet alene i vuggen, kom en uhyrlig stor slange og nærmet seg vuggen. Myndehunden, som hadde blitt igjen, så dette og angrep slangen og bet den overalt og slangen bet hunden like meget. I denne kampen falt vaggen til side. Hele rommet, vuggen og hunden var dekket av blod. Når ammen kom og så dette tenkte hun at hunden hadde slukket spedbarnet og hylte. Moren følte og tenkte det samme. Det gjorde ridderen også og trakk sverdet sitt og drap hunden. Etter at de nærmet seg vuggen så de spedbarnet sikkert og sovende. Etter å lete rundt fant de slangen og skjønte at hunden hadde vært urettferdig drept. De kastet derfor hunden ned i en brønn, kastet steiner oppå og plantet treer rundt brønnen, til minne om hunden. Ved guddommelig vilje ble godset ødelagt og forlatt. Bøndene æret hunden som en martyr og ba til ham i deres nød.

Det var hovedsakelig kvinner med syke eller svake barn som dro til Guinefort. De måtte først finne en gammel kvinne, ikke langt fra kulten. Denne kvinnen lærte dem ritualet som måtte utføres og hun førte dem til kulten. Når de ankom kultstedet ofret de salt eller andre ting, de hengte klærne til barnet på buskene rundt, neglet nagler i trærne. Da førte de det nakne spedbarnet mellom stammene av to trær. Moren på den ene siden kastet spedbarnet ni ganger over til den gamle kvinnen på den andre siden. De ropte på faunene i skogen å ta det syke og svake barnet, som de hevdet at var deres, og returnere det friske spedbarnet som faunene hadde tatt. Etter dette ble spedbarnet lagt ned ved et tre og de tente to lys ved spedbarnets hoved og plasserte lysene på treet. Da gikk de bort og ventet på at lysene hadde brent ned. Da moren returnerte og spedbarnet ennå var i live skulle hun føre barnet til en elv og dykke det ni ganger ned i elven. Hvis spedbarnet overlevde hadde faunene returnert det friske barnet.

Kildene

Steffen av Bourbon arbeidet med en traktat som skulle være oppdelt i syv seksjoner, hvor hver del ble oppkalt etter én av de Syv Gavene til Den hellige ånd. Men han døde før han kunne gjøre det ferdig. Denne boken, De Supersticione, og beretningen om Guinefort forekommer i en exemplum i dette verket. Exemplum er et kort narrativ, derfor er det usannsynlig at Stephen av Bourbon skrev ned alt han fikk høre

I 1823 etter restaureringen av Belley bispedømmet ønsket den nyet biskopen, Monsignor Devie, å bli bedre kjent med sitt bispedømme. Han sendte derfor ut spørsmål til alle kommunene i bispedømmet, hvor han sporte om materiale og spirituelle omstendigheter. Dette var gjentatt i 1825. Ét av spørsmålene sporte hvor slags overtro kunne finnes i kommunene. Det var lite om detaljerte svar. Men det finnes et brev fra 1826 som beretter om Guinefort. Brevet var skrivet av Dufournet til biskopen av Belley. Ingen av de som er knyttet til brevet kjente til Stephen av Bourbon. Det finnes derfor to kilder som beretter om denne kulten og begge to beretter at Guinefort var en hund. I 1877 publiserte Lecoy de la Marche deler av boken til Stephen av Bourbon, blant dem beretningen om helgenen Guinefort. Det vakte stor interesse. I 1879 reiste A. Vayssière til skogen hvor Guinefort var dyrket og samlet informasjon om kulten. Han beretter at alle som han snakket med sa det samme, helgenen Guinefort var en hund.

Noen senere folklorister reiste dit og hevdet at kulten var ennå i livet. A. Vingtrinier besøkte området i 1902 og bekreftet at kulten var ennå i live, selv om det var ikke noen kapell eller alter der. A. Callet i 1903 bekreftet også kultens eksistens. I 1921 henviste folkloristen G. Jeanton til Vingtrinier, uten å besøke skogen. Men i 1930 reiste Le Tessier dit og sa at pilegrimsferder hadde sluttet ti år før.

I 1962 og 1970 undersøkte V. Edouard, lege i Châtillon-sur-Chalaronne, kulten. Men da var den ikke noe annet en del av fortiden. Men Edouard fant ut at en kvinne hadde rundt 1940 dratt inni skogen med et barn og utført ritualet. Denne kvinnen er mest sannsynlig den siste som gjorte det. Det er også interessant å merke at hun var bestemor til barnet. Moren og hennes generasjon hadde antagelig ikke lenger tro på kulten. Det ser derfor ut som dette markerte final slutten til denne gamle kulten, som strekker seg i hvert fall tilbake til 1250.