Guillaume de Croy (kardinal)
| Guillaume de Croy | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1498[1] Flandern | ||
| Død | 6. jan. 1521 Worms | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | det gamle universitetet i Leuven (1511–)[2] | ||
| Far | Hendrik van Croÿ | ||
| Mor | Charlotte de Châteaubriand des Roches Baritaud, Dame de Loigny | ||
| Søsken | 6 oppføringer
Jacqueline van Croÿ
Charles de Croÿ Filips II van Croÿ Robert de Croÿ Charles de Croÿ Hélène de Croÿ | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Guillaume de Croy (født 1498 i Flandern i de burgundiske Nederlandene, død 6. januar 1521 i Worms) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Cambrai, senere av Toledo.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Guillaume de Croÿ var nevø til den mektige Guillaume de Croÿ, en av Karl av Gents mest innflytelsesrike rådgivere. Denne Karl skulle senere bli keiser av det hellige romerske rike.
Cambrai[rediger | rediger kilde]
Hans utnevnelse til erkebispedømmet Cambrai kom den 15. august 1516, han etterfulgte der sin onkel Jacques de Croÿ. Han ble utnevnt til kardinal 1. april 1517 av pave Leo X i hans fjerde konsistorium, og ble den 25. mai 1517 kardinalprest med tittelkirken Santa Maria in Aquiro.
Toledo[rediger | rediger kilde]
Etter at Spanias rikeste og mektigste bispedømme Toledo ble ledig, da kardinal Francisco Jiménez de Cisneros døde, var det uenighet om hvem som så skulle overta. Som en midlertidig løsning, og igjen som følge av onkelens innflytelse, falt valget på de Croy. Etter at han den 31. desember 1517 ble gjort til apostolisk administrator av Toledo, frasa han seg den 17. august 1519 bispedømmet Cambrai. Da var det i mens avklart at han skulle bli varig der; han ble gjort til Toledos ordentlige erkebiskop etter at han var blitt naturalisert som kastiljaner.
Takket være onkelens forbindelse til kong Karl ble Guillaume også gitt det lukrative bispedømme Coria. Han residerte ikke der, og utnevnelsen bragte ikke med seg noe arbeid eller andre forpliktelser; det sikret ham bare gode inntekter.
Pave Leo X hadde tidligere ved et indult befridd William fra enhver stående eller fremtidig residensplikt. Dette var opprinnelig tenkt for å legitimere at han holdt fast ved bispeembedet i Coria mens han samtidig var biskop i Cambrai, men det ble så benyttet for å rettferdiggjøre at han også fikk erkebispedømmet Toledo.[3]
Denne utnevnelsen vakte stor skandale i Kastilla. Kardinal Cisneros hadde vært en alminnelig høyt respektert kirkeleder, men William var en ukjent utenlandsk gutt. Representantene ved Cortes i Valladolid presenterte i 1518 petisjoner som protesterte mot utnevnelsen. De krevde at aldri mer skulle utlendinger innvillges naturalisering, og at Croÿ hadde å residere i sitt bispesete. Kong Karl sa han gikk med på dete, men så ignorerte han likevel petisjonen; Croÿ skulle aldri flytte til Toledo. Det raseriet som dette utløste skulle bli en av gnistene som antente Comunerosopprøret i 1520.[4] Kardinal Guillaume de Croy døde den 6. januar 1521 under Riksdagen i Worms som følge av en rideulykke mens han var på jakt dagen før.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Haliczer, Stephen (1981). The Comuneros of Castile: The Forging of a Revolution, 1475-1521. Madison, Wisconsin: University of Wisconsin Press. s. 138. ISBN 0-299-08500-7.
- Seaver, Henry Latimer (1966) [1928]. The Great Revolt in Castile: A study of the Comunero movement of 1520-1521. New York: Octagon Books. s. 32–33; 234.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Early Modern Letters Online, oppført som Guillaume de Croÿ, Early Modern Letters Online person ID 29588ffa-40f4-4c21-826e-03b77011b415, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Repertorium Academicum Germanicum[Hentet fra Wikidata]
- ^ Seaver, Henry Latimer (1966) [1928]. The Great Revolt in Castile: A study of the Comunero movement of 1520-1521. New York: Octagon Books. s. 32–33; 234.
- ^ Seaver, Henry Latimer (1966) [1928]. The Great Revolt in Castile: A study of the Comunero movement of 1520-1521. New York: Octagon Books. s. 32–33; 234.