Grunnprinsipp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Innen filosofien er grunnprinsipp et grunnleggende påstand eller en antagelse som ikke kan avledes fra noen annen påstand eller antagelse. Innen fysikk er en størrelse eller verdi basert på grunnprinsipper dersom den kan beregnes ut i fra et sett grunnleggende etablerte fysiske lover og konstanter, og ikke behøver nye konstanter og modeller. Innen matematikk kalles et grunnprinsipp et aksiom eller postulat.

Grunnprinsipper i formal logikk[rediger | rediger kilde]

I formal logikk, dvs. et system av påstander som er logisk forenlig med hverandre, er det sannsynlig at noen av påstandene kan utledes fra andre. For eksempel i syllogismen: "Alle mennesker er dødelige; Sokrates er et menneske; Sokrates er dødelig" kan det siste utsagnet avledes fra de to forrige, som dermed er grunnprinsipper. (Mens "En sten kan ikke flyve; Mor Lille kan ikke flyve; Altså er Mor Lille en sten", ikke er en syllogisme. Da måtte f.eks det første utsagnet vært "Alt som ikke kan flyve er stener")

Et grunnprinsipp kan ikke uvledes fra noe annet. Det klassiske eksempelet er Euklids Elementene. Hundrevis av påstander baseres på et sett definisjoner, postulater og fellesbetegnelser som etableres som grunnprinsipper. Verket begynner med definisjoner av grunnleggende begreper som et punkt, en linje, en flate, en sirkel og så videre. Euklid framsetter så en rekke påstander (aksiomer) som er av en slik art at de ikke kan bevises, men som kan aksepteres som intuitivt sanne. Ett eksempel er aksiomet som sier at to ikke-parallelle linjer vil møtes i et punkt. Av aksiomene utleder så Euklid ved deduktiv logikk en serie teoremer. Ett eksempel er beviset for at i en rettvinklet trekant vil arealet av en halvsirkel fra hypotenusen være lik summen av arealene for halvsirklene fra katetene.

Aristoteles er forfatter av den tidligste bevarte tekst om logikk, og formulerte et prinsipp som senere er regnet som kilden til navnet grunnprinsipp i sin Meta ta physica.