Grand Guignol
| Grand Guignol | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | 9. arrondissement | ||
| Etablert | 1897 | ||
 Grand Guignol 48°52′53″N 2°19′59″Ø | |||
Le Théâtre du Grand-Guignol (fransk uttale: [ɡʁɑ̃ ɡiɲɔl]), kjent som Grand Guignol, var et teater som eksisterte i Paris fra 1897 til 1962.
Grand Guignol var kjent for sine grøsserforestillinger med naturtro fremstilling av vold. Teatret viste forestillinger som besto av korte stykker, og det hadde mer enn 1000 enaktere på repertoaret.[1]
Det var dramatikeren Oscar Metenier som etablerte teatret i 1897 på rue Chaptal i Pigalle-området i Paris.[2] Det ble en suksess fra første dag, og populariteten vokste i tiårene som fulgte. Til tross for første verdenskrigs grusomme virkelighet, fortsatte publikum å strømme til de naturalistiske grøsserforestillingene etter krigen, og 1920-årene ble en gullalder for Grand Guignol. Teatret hadde et sterkt team av dramatikere, regissører, teknikere og skuespillere. Det var en turistattraksjon og ble stadig bedre.[3]:7
Under andre verdenskrig dalte interessen for forestillingene. Ifølge daværende teaterdirektør Charles Nonol var det ikke mulig å overgå grusomhetene som foregikk i det virkelige liv, blant annet i konsentrasjonsleirene, og publikum som tidligere hadde følt at det som skjedde på scenen var umulig, begynte nå å humre, der de tidligere ville ha besvimt. Teknisk ble forestillingene stadig bedre, det kunstige blodet kom i flere nyanser og koagulerte som det skulle, innvoller av gummislanger og svamp var naturtro, men virkeligheten utenfor teatersalongen overgikk illusjonene, og publikum sviktet.[1] Grøsserfilmer på kino viste også vold og mord mer realistisk enn det kunne fremstilles på scenen, og var enda en grunn til publikumssvikt for Grand GuignoI, og i november 1962 ble siste forestilling vist.[4]:25
[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Navnet skrives både med og uten bindestrek. Tidligere var det vanligst å skrive det uten, men franske forskere i det 20. og 21. århundre bruker oftest bindestrek.[4]:ix
Det er usikkert hvorfor teatret fikk navn etter den mest berømte franske dukketeaterfiguren, Guignol. Enkelte kilder nevner som en årsak den ekstreme brutaliteten, som kan gjenfinnes i dukketeatret når Guignol slår løs på sine motstandere.[5][6]
«Grand guignol» brukes på engelsk som et begrep, når det refereres til en situasjon eller dramatisk underholdning som dreier seg om makabre emner, og går svært langt i å vise vold.[7]
Grand Guignol i utlandet[rediger | rediger kilde]
Grand Guignol var berømt og beryktet, også i utlandet, men forble i hovedsak et fransk fenomen. Flere forsøk ble gjort på å eksportere idé og form til andre land, enten ved at Paris-truppen turnerte, eller ved at andre grupper forsøkte å etterligne formen. I 1908 reiste ensemblet på turné, blant annet til London, med begrenset suksess. I 1920 organiserte daværende direktør Choisy en serie mer omfattende og ambisiøse turneer. En av dem gikk til New York i 1923. Kritikken i byens aviser var krass. Forestillingene ble karakterisert som ukvalifisert smuss, vulgære og obskøne.[4]:20
Senere har The Little Theatre i London og flere teatre utenfor Frankrike spilt grøsserforestillinger under betegnelsen Grand Guignol.
José G. Levy, som tidligere hadde produsert noen grøsser-forestillinger, fikk leie The Little Theater i John Adam Street i London, og åpnet sitt London's Grand Guignol der 1. september 1920.[3]:16 Han hadde fått med seg viktige personer til sitt prosjekt: Skuespilleren Sybil Thorndike, som var regnet som et av britisk teaters håp, hennes mann Lewis Casson og hennes bror Russell Thorndike. Casson var allerede veletablert og respektert som skuespiller og regissør.[3]:15
Noël Coward var en av dem som skrev for teatret, riktignok bare ett stykke, en farse kalt The Better Half. Det ble spilt i teatrets siste sesong, sommeren 1922.[8] Teatret stengte 24. juni 1922, etter en periode med sykdom for José G. Levy.[3]:17
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Grand Guignol Article: Outdone By Reality». www.grandguignol.com (engelsk). Arkivert fra originalen 24. oktober 2016. Besøkt 15. oktober 2018.
- ^ «Grand Guignol History». www.grandguignol.com (engelsk). Arkivert fra originalen 19. juli 2008. Besøkt 15. oktober 2018.
- ^ a b c d Hand, Richard J.; Wilson, Michael (2007). London's Grand Guignol and the theatre of horror. Exeter: University of Exeter Press. ISBN 978-0859897891.
- ^ a b c Hand, Richard J.; Wilson, Michael (2015). Grand-Guignol : the French theatre of horror (engelsk). University of Exeter Press. ISBN 9780859896955.
- ^ Hochman, Stanley. McGraw-Hill Encyclopedia of World Drama. s. 237.
- ^ Harald Haug (1990). «Fra Frankenstein til Freddy Krueger - skrekkfilmens historie» (norsk). VIDEO A. Besøkt 14. oktober 2018.
- ^ «Grand Guignol Online». www.grandguignol.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 15. oktober 2018.
- ^ Films, Breakthru (14. januar 2011). «Theatre of the Damned: Dame Sybil Thorndike - London's Queen of Screams». Theatre of the Damned. Besøkt 22. oktober 2018.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Grandguignol.com, et nettsted med omfattende informasjon om Grand Guignol Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine. Besøkt 15. oktober 2018