Grønne sertifikater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vindkraft er blant de energiproduksjonsformene som dekkes av grønne sertifikat, her fra vindkraftverk i Danmark
Vannkraft dekkes også, her fra Rånåsfoss kraftverk

Grønne sertifikater er en støtteordning for utbygging av fornybar energi. I Norge trådte ordningen i kraft fra 1. januar 2012 da Elsertifikatloven begynte å gjelde, og den varer til og med 2021.[1] Ordningen administreres av Norges vassdrags- og energidirektorat.[2]

Ordningen pålegger strømleverandører å kjøpe elsertifikater. Disse sertifikatene utstedes av Norges vassdrags- og energidirektorat som i sin tur gir dem til selskap som har rettskraftige konsesjoner på å bygge fornybar energi. Slik skapes det en etterspørsel for utslippsfri energi i strømmarkedet. I EUs fornybardirektiv gis det pålegg om at medlemslandene må øke sin andel av fornybar energiproduksjon.[3] Dette gjelder også Norge gjennom EØS-avtalen. Direktivet åpner for felles gjennomføring, og Norge har valgt å koble seg på Sveriges system, som har hatt en ordning med elsertifikater siden 1. mai 2003.

Målsetning og felles gjennomføring[rediger | rediger kilde]

I avtalen med Sverige er det satt en målsetning om å bygge ut tilsammen 28,4 TWh innen 2020, hvor Norge har ansvaret for å finansiere nesten halvparten. Det er derimot ikke satt begrensninger på hvor produksjonen skal bygges ut.[4] Produksjonen vil derfor bli bygd i det landet hvor det er billigst å bygge, og av den produsenten som kan selge sertifikatene sine til den laveste prisen. Inntil 2015 gikk de fleste sertifikatpenger til svenske anlegg.[5] Per april 2016 var 13,1 TWh bygd i Sverige og 2,4 TWh i Norge, av ialt 15,5 TWh.[6]

Grønne sertifikater er omdiskutert. Blant annet hevdes det at resultatet blir et kraftoverskudd som vil bli eksportert til Tyskland og Storbritannia.[7] Regjeringen ønsket i 2016 å fastholde systemet til 2021, for deretter la markedet bestemme priser.[8] Prisen var til å begynne med 20 øre/kWh, men falt til 14 øre i 2015, og videre til 5 øre i 2016/2017.[9][10] Sverige planlegger å fortsett til 2030, med et mål om 18 TWh utbygd kapasitet.[11]

Teknologinøytralitet[rediger | rediger kilde]

Ordningen er teknologinøytral.[12] Det vil si at den ikke skiller på ulike produksjonsteknikker, så lenge den ikke slipper ut klimagasser. Det betyr at for eksempel vindkraft, bioenergi og vannkraft er støtteberettiget, mens produksjon basert på olje og gass ikke er det. Atomkraft er ikke støtteberettiget, siden det ikke er en fornybar energikilde. Hva som bygges ut avhenger igjen av hva som er billigst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Meld.St. 25 (2015–2016)» (PDF). Besøkt 18. april 2016. 
  2. ^ Norges vassdrags- og energidirektorat - Elsertifikater[1]
  3. ^ Stortingsproposisjon 4 2011-2012) Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2009/28/EF om å fremme bruken av energi fra fornybare kilder (fornybardirektivet) [2]
  4. ^ Olje- og energidepartementet - Hva er grønne sertifikater?[3]
  5. ^ Martin Larsen Hirth (19. februar 2016). «22 prosent av veksten havnet i Norge. Resten tok Sverige.». Sysla Grønn. 
  6. ^ «Elsertifikater: Kvartalsrapport nr. 1 2016». Norges vassdrags- og energidirektorat. 20. mai 2016. Besøkt 20. mai 2016. 
  7. ^ «Det eneste sikre er at denne subsidierte energien ikke matches av tilsvarende økning i etterspørselen, og at det derfor vil bli et overskudd av kraft i Norge. Overskudd av kraft fører til billigere kraft, økt bruk og da selvsagt nye muligheter.», fra artikkelen [http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2539324.ece «Energikrigerne», Dagens Næringsliv 10. januar 2012
  8. ^ «Lien vil ha oppgjør med energisubsidiene - vurderer å droppe elsertifikater». Teknisk Ukeblad. 7. april 2016. 
  9. ^ «Vil bygge vindkraft uten subsidier». E24. 17. februar 2017. Arkivert fra originalen 18. februar 2017. Besøkt 20. februar 2017. 
  10. ^ «Elsertifikatene er i fritt fall». Energiteknikk.net. 16. februar 2017. Besøkt 20. februar 2017. 
  11. ^ «Norway and Sweden come to certificates agreement». Besøkt 19. april 2017. 
  12. ^ Olje- og energidepartementet - Hva er grønne sertifikater?[4]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]