Glitrevannskalderaen

Glitrevannskalderaen, også kalt Glitrekalderaen, i og omkring Finnemarka er en 10 x 16 km stor kaldera som ble dannet ved kollaps av en vulkankjegle fra permtiden i forbindelse med vulkansk aktivitet i Osloriften. Vulkanen hører til kjeglevulkanene som gikk av som eksplosive supervulkaner i fjerde stadium i utviklingen av riften, etter å ha vokst seg opp gjennom mindre utbrudd av basaltiske lavaer til de løftet seg en kilometer over landskapet omkring for 280–265 millioner år siden, 2–4 km over dagens overflate. Den er sammen med Bærumskalderaen den best bevarte av kalderaene i Oslofeltet. I sør-enden av kalderaen ligger vannet Glitre, der Lier, Modum, Øvre Eiker og Drammen kommuner møtes.

De gjentatte utbruddene gjennom samme rør fra et magmakammer, gjør at Glitrevannsvulkanen i likhet med de andre store vulkanene i dette stadiet av Osloriften regnes som en polygenetisk sentralvulkan. I den delen av riften som kalles Vestfoldgrabenen danner kalderaene etter de store vulkanene en kjede med Ramneskalderaen som den største og sørligste, fulgt av Hillestadvulkanen, Sandevulkanen, Drammenskalderaen og Glitrevannskalderaen som den nordligste. Overliggende bergarter er slitt vekk, og det vi sitter igjen med omkring kalderaen er for en stor del dypbergarten finnemarkgranitt som likner den samtidige drammensgranitten. Fra selve sentralvulkanen finner vi basalter, fra eksplosjonen og kalderadannelsen finnes ignimbritter og breksjer, og fra tiden etter kollapsen ringganger og sentralintrusjoner. Rester etter pyroklastisk strøm fra vulkanen i form av ignimbritt finnes blant annet i Bordvika i sørenden av Glitre.

Vulkanen utviklet seg ved at et magmakammer foret vulkaner med utbrudd av basalt, senere rombeporfyrer. Så kollapset magmakammeret og bergartene sank inn i kammeret. Oppknuste bergarter dannet tykke lag med breksjer rundt kantene. Innsynkningen fortsatte, og sprekkene i den innsunkne blokken ble fylt med kvartsporfyrer og syenitter, ringgangene ble dannet. Midt i innsynkningen var det store utbrudd av vulkansk aske, med dannelse av ignimbritt, og det ble dannet mer breksje. Ignimbritten dannet lag på 450 meter, til sammenlikning er tilsvarende lag etter utbruddet i Pompeii noen titalls meter. Til slutt steg granittiske smelter opp midt i innsynkningen. De størknet øverst som kvartsporfyrer, lenger ned som granitt. Bergartene omkring smelten ble stekt og omdannet gjennom det vi kaller kontaktmetamorfose, og dannet enkelte steder malm som har gitt grunnlag for gruvedrift. Gjennom de følgende 250 millioner årene ble bergartene slipt ned til nåværende nivå,

Glitrevannskalderaen har vært gjenstand for en rekke undersøkelser, i første rekke av Christoffer Oftedahl, som gjennom sine studier i 1940- og 50-årene utdypet vår kunnskap om lagdelingen i Oslofeltet. Blant de siste som har forsket på kalderaen er geologen Guro Lilledal Andersen.