Glesbygdsverket

Glesbygdsverket var en svensk statlig myndighet som arbeidet med utviklingen i Sveriges glesbygder, landsbygder og skjærgårder. Verket var tilknyttet Näringsdepartementet under näringsminister Maud Olofsson. Kontoret var plassert i Östersund med ca. 35 arbeidsplasser.

Glesbygdsverket ble etablert som Glesbygdsmyndigheten i 1991 og erstattet den da tidligere statlige glesbygdsdelegasjonen som tiltrådte i 1977 etter initiativ fra daværende industriminister Nils G. Åsling (Centerpartiet). Myndigheten fikk sitt nåværende navn i 1995.

Glesbygdsverket ble avviklet sammen med Institutet för tillväxtpolitiska studier og Nutek den 31. mars 2009. De arbeidsoppgaver som var tillagt disse enhetene ble slått sammen med oppgavene knyttet til kommersiell service hos Konsumentverket og ble overført til Tillväxtverket samt Myndigheten för tillväxtpolitiska utvärderingar och analyser.

Historie

Glesbygdsdelegasjonen fikk i 1977 i oppdrag å ta for seg glesbygdens spesielle problemer, som sysselsetting og service, hvilket var en fortsettelse på den regionalpolitik som ble initiert etter 1950- og 1960-tallets rasjonaliseringer innen jord- og skogsdrift, samt den store folkeforlyttingen til de store byene som Sveriges forandring til et velferdssamfunn skapte for landsbygda i nordre og midtre deler av Sverige. Glesbygdsdelegasjonen var en komité under industridepartementet på hele 1980-tallet og var først og fremst opptatt av ulike prosjekter og sammen med Folkrörelserådet var delegasjonen den drivende kraften bak kampanjen Hela Sverige ska leva, der delegasjonen oppfordret myndighetene til å samarbeide om utviklingen på landsbygda.

Delegasjonen fikk større innflytelse i løpet av 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet besluttet Sveriges riksdag å opprette Glesbygdsmyndigheten, med sete i Östersund, for å samordne glesbygds- och landsbygdsprosjekt. Etter innvielsen den 2. april 1991, der blant annet daværende industriminister Rune Molin (Socialdemokraterna) holdt tale, kom den nye organisasjonen til nesten kun å befatte seg med såkalte pilotprosjekt. Målsetningen for den nye organisasjonen var først og fremst å utvikle seg til et "nationell kunskapscentrum för glesbygdsfrågor", formidle informasjon til myndigheter, organisasjoner og den vanlige mann, og overvåke hvilke konsekvenser ulike statlige tiltak vil få for glesbygden samt å "göra glesbygden och skogslänen attraktiva för människor att bo och leva i". De ulike pilotprosjektene ble redusert i takt med at länsstyrelsene utviklet sine egne prosjektorganisasjoner.

I forbindelse med Sveriges innteden i EU i 1995 fikk organisasjonen en rekke nye arbeidsoppgaver knyttet til utredninger, analyser og samordning.

Generaldirektører

• Marianne Stålberg
• Pia Enochsson 1998-2003
• Kerstin Wallin 2004-2009

Kritikk

Glesbygdsverket ble kritisert for å være en holdningskapende virksomhet, av såvel debattører, enkelte politikere og statlige utredninger. I en intern rapport ble det eksempelvis sagt om Glesbygdsverket at "opinionsbildning är deras kärnverksamhet", noe den stedfortredende generaldirektøren senere dementerte. De socialdemokratiske riksdagsmedlemmene Hillevi Larsson, Britt-Marie Lindkvist, Nalin Pekgul og Siw Wittgren-Ahl fra Stockholm, Göteborg og Malmö mente i en debattartikkel i DN 1999 at som motpol til Glesbygdsverket burde et særskilt "Storstadsverk" opprettes for å balansere den stalige holdningsskapningen. Andre riksdagsmedlemmer, som for eksempel Tobias Krantz (Folkpartiet), har ved flere tilfelle argumentert for å avskaffe organisasjonen.