Giuseppe Gianfranceschi

Giuseppe Gianfranceschi
Født		21. feb. 1875 Arcevia
Død		9. juli 1934 (59 år) Roma
Beskjeftigelse		Fysiker, universitetslærer, katolsk prest
Nasjonalitet		Kongedømmet Italia
Medlem av		Det pavelige vitenskapsakademi

Giuseppe Gianfranceschi (1875–1934) var en italiensk prest tilhørende jesuittordenen, og vitenskapsmann.

Biografi

Giuseppe Gianfranceschi var sønn av Agostino, en snekker, og Colomba Brugè. Etter å ha fullført videregående skole i Ancona flyttet han til Roma for å studere ingeniørfag ved Universitetet i Roma. Universitetsstudiene hans ble imidlertid midlertidig avbrutt da han 12. november 1896 bestemte seg for å bli novise i Jesu Selskap, noe som til slutt førte til at han ble ordinert til prest i 1909.

Da han gjenopptok studiene ved Gregoriana i 1899, ble han spesialisert i flere disipliner i løpet av et tiår; en grad i filosofi i 1901 ble etterfulgt av en i matematikk (1903) og fysikk (1905), og til slutt en i teologi i 1910.

Han viet seg umiddelbart til undervisning og ble professor i astronomi og professor i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Roma. Han foretok eksperimentell forskning i to retninger: innen akustikk, der han konsentrerte studiene sine om å tilbakevise Hermann von Helmholtz' vokalteori, og innen måling av jordens rotasjonshastighet basert på avviket til fallende legemer slik Galileo Galilei forutså. Han gjentok og bekreftet målingene mer enn én gang, og noen ønsket å lese dette som en måte å reparere sensuren som jesuittene selv hadde utøvd mot den toskanske vitenskapsmannen. Videre underviste han i fysikk, kjemi og astronomi ved Det pavelige gregorianske universitet. Samtidig viet han seg også til pastoral virksomhet og tok på seg rollen som kirkelig assistent for ASCI (det katolske italienske speiderforbund, Associazione scouts cattolici italiani) samt fikk rektoratet for kirken Sant'Ignazio di Loyola fra 1924.

Han var rektor ved Det pavelige gregorianske universitet fra 1926 til 1930. Pave Benedikt XV utnevnte ham til president for Det pavelige vitenskapsakademi (1921–1936).

Han deltok i Umberto Nobiles andre Nordpolekspedisjon i 1928–29. Nobiles kone hadde krevd at han ikke foretok ekspesisjonen med mindre en kapellan også var en del av mannskapet. Gianfranceschis navn ble foreslått for ham av paven selv.

Heldigvis var ikke fysikeren til stede under den siste flyvningen til luftskipet «Italia», men ble på Spitsbergen, og unnslapp dermed den tragiske ulykken som kostet deler av mannskapet deres liv. Etter hva forfatteren Sven Elvestad, som var sammen med ham på Spitsbergen forteller, vant pater Gianfranceschi seg mange venner ved sin kloke og sympatiske ferd. Han deltok imidlertid aktivt i søket etter overlevende og skrev om det i Un diario verso il Polo nord

Pater Gianfranceschi presenterte de første planene for en radiostasjon i 1925, og sammen med pave Pius XI og Guglielmo Marconi regnes han som en av grunnleggerne av Vatikanradioen. Med lanseringen av Vatikanradioen den 21. september 1930 ble han dens første generaldirektør. Sendingene startet 12. februar 1931 med en melding fra paven rettet til hele verden. Fra denne erfaringen ble et samarbeid mellom Marconi og Gianfranceschi født; den førte til innvielsen i 1933 av den første stabile kortbølgeradioforbindelsen mellom Castel Gandolfo og Vatikanet. Pater Gianfrancesshi ser også ut til å ha spilt en avgjørende rolle i Marconis konvertering til katolisismen. Fra april 1931 startet Gianfranceschi også en vitenskapelig radiosending på latin, Scientiarum nuncius radiophonicus, der han, i tillegg til å dokumentere resultatene av eksperimentene som ble utført med Marconi, diskuterte den nyeste utviklingen på den tiden innen fysiske og eksperimentelle felt.

For Vatikanet deltok han i en rekke vitenskapelige konferanser rundt om i verden som pavelig delegat. Han var særskilt innbudt foredragsholder ved den internasjonale matematikerkongressen i Toronto (1924) og Bologna (1928). Hans siste år var derfor preget av hans vitenskapelige formidlingsaktiviteter, og han skrev eller oversatte en rekke publikasjoner gjennom hele livet. Han fortsatte også å vie seg til utviklingen og fornyelsen av Det pavelige akademi og Vatikanets radio.

Av stor betydning er de vitenskapelige undersøkelsene han utførte innen ulike områder av fysikken, spesielt angående materiens og atomets struktur. Han publiserte mer enn 140 artikler. Han publisert for eksempel flere studier over relativitetsteorien.

Han døde i Roma 9. juli 1934 etter en sykdom. Forgjeves gjorde man det ene forsøk på det annet på å redde den berømte videnskapsmanns liv gjennom operasjoner, men da alt viste seg å være forgjeves, ble han fra klinikken ført til jesuittenes generalkurie, hvor han utåndet. Han ble 58 år gammel. Hans død ble minnet av en rekke universiteter og radioinstitusjoner i Europa, og paven selv, under en akademisk sesjon i 1936, minnet ham slik:

«[...] kjære Gianfranceschi, så gunstig, så ærefullt og med rette kjent og verdsatt ikke bare av akademikere, men over hele verden som studerer og vet hva grundig studium er.»

Pave Pius XI

Verker og skrifter i utvalg

Listen er ufullstendig:

• Sui campi idrodinamici del Bjerknes (1908)
• Deviazione dei gravi in caduta (1913)
• L'errore di ortogonalità nella scrittura di moti periodici (1913)
• La scrittura delle vibrazioni acustiche per mezzo dell'elettrometro bifilare del Wulf (1913)
• Per lo studio delle corde vocali (1914)
• La durata minima di un suono sufficiente per individuarlo (1914)
• Per lo studio del corista campione dell'Ufficio centrale italiano (1914)
• La scrittura acustica delle consonanti (1918)
• La componente orizzontale del moto istantaneo della Terra (1918)
• Sulle cause dall'allargamento delle righe spettrali (1919)
• La Fisica dei Corpuscoli (1920)
• Diario verso il Polo Nord (1928)