Giovanni Battista Sidotti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Giovanni Battista Sidotti (japansk ジョバンニ・シドッチ; født 1668 i Palermo; død 27. november 1714 [japansk kalender:: Shōtokū 4/10/21] i Edo) var en italienisk prest og misjonær. Arai Hakuseki, en viktig japansk politiker og lærd, publiserte verket Seiyō Kibun på grunnlag av sine samtaler med Sidotti.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Mens Sidotti arbeidet som prest, fikk han høre historier om misjonærer som var lidd martyrdøden i Japan, og bestemte seg for selv å reise til Japan. Den da herskende landsstengingspolitikken (sakoku) gjorde slik innreise illegal og underlagt dødsstraff. Etter at han hadde innhentet tillatelse fra pave Klemens XI, kom han seg til Manila, men fant deder ingen skippsleilighet som kunne bringe ham til Japan.

Men til slutt lyktes det ham likevel; med et skip ankom han i august 1708 til den lille øya Yakushima sør for Kyushu. Han hadde forkledt seg som samurai, men ble nokså raskt avslørt som vesterlending, tatt til fange, og snart bragt til Nagasaki.

Neste året, i 1709, ble han bragt til hovedstaden Edo (i dag: Tokyo), og der ble han utspurt av den japanske politiker og konfucianske høylærde Arai Hakuseki. Hakuseki ble imponert over Sidottis væremåte og lærdom, og utviklet stor respekt for ham. Denne respekt ble fordypet, og fader Sidotti begynte å vise Arai sin tiltro. Dette var siden innledningen av sakoku-tiden på 1600-tallet det første møte mellom to store lærde fra de japanske og vesteuropeiske sivilisasjoner. Blant annet forklarte Sidotti at det, stikk i strid den japanske oppfatning, slett ikke var slik at de vestlige misjomærer var noen slags fortropp for vestlige arméer.

Derfor gav ikke Arai etter for den alminnelige oppfatning at det beste var å torturere de kristne til de avsverget sin tro, og anbefalte sine overordnede tre andre alternative reaksjoner overfor utlendinger. Når mulig burde de deporteres, ellers måtte de holdes innesperret. Henrettelse måtte bare være siste utvei. Hakusekis anbefaling om deportasjon var uten presedens.

Til slutt bestemte regjeringen seg for å innesperre fader Sidotti i Kirishitan Yashiki i Myōgadani (i dag Kohinata i Bunkyō-ku i Tokyo). Huset han ble satt i, var bygd i 1646. Kirishitan Yashiki hadde lenge vært i bruk for varetekt for utenlandske misjonærer.

Ettersom han ikke kunne utøve noe misjonsarbeid i Kirishitan Yashiki, ble Sidotti skånet fra torturen. Dessuten ble han ikke behandlet som noen vanlig fange. Han fikk en spesialbehandling som mer kunne sammenlignes med husarrest (五人扶持, go-nin fuchi, «fem-manns næringsrasjon»). Hans voktere var et gammelt ektepar, Chōsuke og Haru, to tidligere kristne som hadde avsverget sin tro. Men da Sidotti forsøkte å overtale dem til å gå tilbake til den kristne tro, ble han flyttet til en underjordisk celle i huset. Der døde han i 1714 i en alder av 46 år.

Arai Hakuseki nyttiggjorde det han hadde lært under sine samtaler med fader Sidotti i verkene Seiyō Kibun og Sairan Igen.

Et bilde fra Sidottis etterlatenskaper, oyayubi no seibozō (親指の聖母像, «tommelstort bilde av jomfru Maria»), er blitt erklært til «viktig japansk kulturaev», og befinner seg i Tokyos nasjonalmuseum i Ueno. Hans levninger ble oppdaget under utgravninger i 2014.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]