Giorgio Callegari
| Giorgio Callegari | |||
|---|---|---|---|
| Født | 5. nov. 1936 Venezia | ||
| Død | 26. des. 2003 (67 år) São Paulo | ||
| Beskjeftigelse | Presbyter | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2003) Kongedømmet Italia (1936–1946) | ||
Giorgio Callegari (født 5. november 1936 i Venezia i Italia, død 25. desember 2003 i São Paulo i Brasil) var en italiensk-brasiliansk dominikanerprest og, katolsk frigjøringsteolog og sosiolog. Han ble brasiliansk og en aktiv skikkelse innen frigjøringsteologien.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født i Castieel-distriktet i Venezia, og ble som ung mann politisk aktiv som ung mann i Den katolske aksjon og var nærtstående den venstreorienterte del av kristdemokratene.
Dominikaner
[rediger | rediger kilde]Han ble prest i dominikanerordenen og kom i 1966 til Brasil. Hans engasjement rettet seg mot de marginaliserte,[1] og han engasjerte seg politisk for landets tilbakeføring til demokratiet. Sammen med andre dominikanske følgesvenner, blan dem teologen Frei Betto, ble han fengslet i 1969 og torturert. (I Tridentes-fengselet gjennomførte han også en kollektiv sultestreik for å øke bevisstheten om politiske fanger). I fengselet laget han treverk fra cellens plankeseng, sammen med andre fengslede dominikanere, et brystkors som han klarte å få det bragt til kardinal Jean Villot med forespørsel om å levere det til paven slik at han kunne bære det i stedet for det gyldne brystkors.[2]
Prest
[rediger | rediger kilde]I 1971, etter løslatelsen fra fengselet, men fortsatt under spesiell overvåking og med plikt til ikke å forlate landet, ble han ordinert til prest i São Paulo. I 1975, da han ble oppdaget under et forsøk på hemmelig ekspatriering, ble han utvist fra landet. Etter utvisningen fortsatte han sitt virke, men i Bolivia, Nicaragua, Mexico, Peru, Panama og Costa Rica. Han returnerte bare hemmelig og i korte perioder til Brasil.
Med slutten av diktaturet, i 1984, vendte han tilbake til Brasil og dedikerte seg til pastoral omsorg i menigheten Nossa Senhora do Refùgio dos Pecadores, en av se større menighetene (100 000 innbyggere) i favelaene i São Paulo. Han grunnla C.E.P.E. (Centro Ecumenico de Publicações e Estudos, Økumenisk senter for publikasjoner og studier)[3] hvorved han bygget støtteverk for gatebarn og landløse bønder med: Colónia Veneza, den agro-økologiske skole i Peruibe, og fem ungdomssentre i favelaene, støtte et hjelpeprosjekt for quilombolandsbyene, grunnlagt av rømte slaver i avsidesliggende områder av Brasil.[4]
Han døde etter lang tids sykdom i dominikanerklosteret i Paróquia da Sagrada Familia i São Paulo.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Masina.
- ^ jfr. Iori, s. 223.
- ^ Ricordando un grande missionario, Ristretti - Agenzia di stampa del carcere, 2008-01-26, lest 2024-08-29
- ^ Masina, s. 72.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Vanna Iori: Chiesa - Struttura Politica e Lotte Sociali in Brasile, 1972, Jaca Book, Milano
- Ettore Masina: L'airone di Orbetello. Storia e storie di un cattocomunista, 2005, Rubbettino Editore, Soveria Mannelli, isbn=8849812264