Gerhart Hauptmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Gerhart Johann Robert Hauptmann»)
Gerhart Hauptmann
Født15. nov. 1862[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Szczawno-Zdrój[5]
Død6. juni 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Jagniątków[6][7][8][9]
BeskjeftigelseDramatiker, lyriker,[10] sangtekstforfatter, romanforfatter, selvbiograf, manusforfatter, skribent[10][11][12]
Utdannet vedFriedrich-Schiller-Universität Jena
EktefelleMargarete Hauptmann (1904–)[6][13]
Marie Thienemann Hauptmann (1885–1904)[13]
BarnIvo Hauptmann
NasjonalitetDet tyske keiserrike
MorsmålTysk
SpråkTysk[14][15]
Medlem avDurch!
Utmerkelser
16 oppføringer
Nobelprisen i litteratur (1912)[16][17]
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Ehrenring der Stadt Wien
4. klasse av Den røde ørns orden
Goetheprisen (1932)
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1911)
Æresdoktor ved universitetet i Leipzig
Æresdoktor ved Universitetet i Oxford
Æresdoktor ved Columbia University
Æresdoktor ved Karlsuniversitetet i Praha
Franz-Grillparzer-Preis (1896) (for: Hanneles Himmelfahrt)
Franz-Grillparzer-Preis (1899) (for: Drayman Henschel)
Franz-Grillparzer-Preis (1905)
Goethe-medaljen for kunst og vitenskap
Adlerschild des Deutschen Reiches (1922)
Pour le Mérite
PeriodeNaturalismen
Debuterte1888
Aktive år1888–
Notable verkDie Ratten, Hanneles Himmelfahrt, Væverne
Nettstedhttp://www.gerhart-hauptmann-gesellschaft.de
IMDbIMDb
Signatur
Gerhart Hauptmanns signatur
Gerhart Hauptmann på Commons
Nobelprisen i litteratur
1912
Gerhart Hauptmann

Gerhart Hauptmann (født 15. november 1862 i Obersalzbrunn, Schlesien, død 6. juni 1946 i Agnetendorf, Schlesien) var en tysk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur i 1912.[18] Han regnes som den viktigste tyske naturalistiske forfatter. Han skrev pamfletten Russland und die Welt i 1922, sammen med Fridtjof Nansen og Maksim Gorkij.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hauptmann gikk først i landsbyskolen, og det var meningen at han skulle bli bonde. Men det lyktes ham, trass i de trange forhold hjemme, å komme inn på kunstskolen i Breslau, som elev av billedhugger Härtel. Senere studerte han i Jena, og hans første dikteriske forsøk var en dramatisering av Esaias Tegnérs «Frithiof’s Saga» under tittelen «Ingeborg».[19]

I 1883 dro han til Italia, bosatte seg etter sin hjemkomst dels i Berlin, dels i Schreibershau, og oppholdt seg senere lengre tid av gangen på sin eiendom «Agnetendorf» i Riesengebirge.

Forfatterkarriere[rediger | rediger kilde]

Hans første bok, det episke dikt «Promethidenlos» vakte kun liten oppmerksomhet. Men hans naturalistiske drama «Vor Sonnenaufgang» ble ved urfremførelsen på Freie Bühne i Berlin 20. oktober 1889 sterkt omstridt.

Så fulgte den lange rekke dramatiske verker som gjorde Hauptmann til en av de fremste dikterne i datidens Tysklands; skuespill som Der Friedensfest, Einsame Menschen, Die Weber, Fuhrmann Henschel, Rose-Bernd, Der Biberpelz og Hanneles Himmelfahrt, samt eventyrstykker som Die versunkene Glocke og Und Pippa tanzt, Der rothe Hahn, Michael Kramer og Die Ratte». Deretter skrev han flere historiske dramaer, som Florian Geyer, Der arme Heinrich, Griselda og König Karls Geisel.

Dramaet Gabriel Schillings Flucht ble oppført første gang ved festspillene i Lauchstädt i juni 1912. Ein Festspiel in deutschen Reimen ble i 1913 ble fremført som 100 års festspill i Breslau, men oppførelsen ble avbrutt av patriotiske grunner. Hans siste drama var Der weisze Heiland i 1920.

En reise i Hellas skildret han i Griechischer Frühling (1908). Videre har Hartmann skrevet novellesamlingen Bahnwärter Thiel — Der Apostel og de store romanene Der Narr in Christo Emanuel Quint (1910) og Atlantis (1912).

Hauptmann var høyt verdsatt i samtidens kulturliv for sine karakterskildringer og sin originale, poetiske idérikdom. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1912.

Romanen Atlantis (1912) ble grunnlaget for en dansk stumfilm. Romanen ble utgitt en måned før «Titanic»-katastrofen, og filmen ble lansert under ett år etter. Handlingen dreide seg om et kjærlighetsforhold på et linjeskip på vei mot undergangen. og sammentreffet med forliset til «Titanic» gjorde at det ble et såpass sårt verk at man i Norge forbød fremvisning av filmen.[20]

Keiser Wilhelm II var skeptisk til Hauptmann, og mente at han i noen verker trakk i pasifistisk retning. Andre mente det tvert motsatte. Ved urbruddet av første verdenskrig gav Hauptmann krigen sin entusiastiske tilslutning. Senere skulle han imidlertid moderere seg, og til og med snu helt om.

Etter Tysklands nederlag og monarkiets fall dro Hauptmann til den pasifistiske koloni Monte Verità, nær Locarno i Sveits. Flere år etter skrev han Till Eulenspiegel, en poetisk hyldest til Hans Paasche, pasifisten og reformisten som ble snikmyrdet av ultra-nasjonalister.

Etter den nazistiske Machtergreifung i Tyskland i 1933 undertegnet Hauptmann en lojalitetsed, og søkte om opptak i NSDAP. Men søknaden ble ikke innvilget. Nazistisk tankegods kom ikke til å flyte inn i hans forfatterskap. Han hadde sine merknader til Hitlers Mein Kampf og gav uttrykk for opposisjon mot Alfred Rosenbergs tanker. Han hadde imidlertid tidligere vært en av grunnleggerne av den eugeniske organisasjon Det tyske selskap for rasehygiene i Berlin i 1905, og i sitt tidlige forfatterskap hadde han beskjeftiget seg med tanken om arvelig alkoholisme (en skikkelse i en bok ville ikke sette barn til verden av denne grunn). Dette var et populært tema blant eugenikere den gang, og med på å begrunne deres progaganda for raserøkt.

Hauptmann forble høyt skattet av publikum, og av den grunn gjorde nazistene det de kunne for å forhindre at han skulle få lyst til å emigrere - mange av hans kolleger hadde forlatt landet.

Sensorene under propagandaminister Joseph Goebbels holdt øye med Hauptmanns produksjon, og forbød gjenutgivelse av et verk der han hadde fremstilt en svart mann på en positiv måte. Hauptmann ble fortalt at forbudet skyldtes papirmangel.

Hauptmann gjennomlevde den siste fasen av annen verdenskrig i sin bolig Wiesenstein. I 1944 publiserte han Atreus-tetralogien, som han hadde arbeidet på i fire år. Den bestod av Iphigenia in Delphi, Iphigenia in Aulis, Agamemnons Tod, og Elektra. I 1944 ble Hauptmanns navn oppført på den såkalte Gottbegnadeten-Liste, en liste over kunstnere som ble ansett særlig viktige for den nazistiske bevegelse og dermed var fritatt for byrdene med å bidra til krigsinnsatsen. Han var også én av seks forfattere som ble ført opp på en spesialliste over "uunnværlige kunstnere".

Etter krigen ble hans hjemregion Schlesien del av Polen. Hauptmann fikk en midlertidig tillatelse til å forbli der. Men den 7. april 1946 ble han meddelt av sovjeterne at den polske regjering krevde at han skulle flytte til Tyskland. Før flyttingen kunne iverksettes ble han alvorlig syk.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • 1885 – Promethidenlos
  • 1888 – Bahnwärter Thiel
  • 1889 – Vor Sonnenaufgang
  • 1890 – Das Friedensfest
  • 1893 – Die Weber (Dialektfassung: De Waber)
  • 1893 – Der Biberpelz
  • 1893 – Hanneles Himmelfahrt; musikk av Max Marschalk[21]
  • 1897 – Die versunkene Glocke
  • 1898 – Fuhrmann Henschel
  • 1900 – Michael Kramer
  • 1901 – Der rote Hahn
  • 1902 – Der arme Heinrich
  • 1903 – Rose Bernd
  • 1909 – Griselda
  • 1910 – Der Narr in Christo Emanuel Quint
  • 1910 – Peter Brauer (tragikomedie)
  • 1911 – Die Ratten
  • 1912 – Atlantis
  • 1912 – Gabriel Schillings Flucht
  • 1914 – Der Bogen des Odysseus
  • 1917 – Winterballade
  • 1921 – Anna
  • 1925 – Veland
  • 1925 – Die Insel der großen Mutter oder Das Wunder von Île des Dames
  • 1928 – Des großen Kampffliegers, Landfahrers, Gauklers und Magiers Till Eulenspiegel Abenteuer
  • 1928 – Wanda
  • 1939 – Ährenlese
  • 1932 – Vor Sonnenuntergang
  • 1937 – Das Abenteuer meiner Jugend (Selvbiografi)
  • 1939 – Die Tochter der Kathedrale
  • 1941 – Iphigenie in Delphi
  • 1941 – Das Märchen
  • 1944 – Iphigenie in Aulis
  • 1946 – Neue Gedichte
  • 1948 – Agamemnons Tod/Elektra (posthumt)

Verker på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Gerhart Hauptmann», RKD kunstner-ID 306301[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gerhart-Hauptmann[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Discogs, Discogs artist-ID 1283679[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ ČSFD, ČSFD person-ID 118908[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ CERL Thesaurus, CERL-ID cnp02033479[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10657, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  11. ^ https://cs.isabart.org/person/61947; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 61947.
  12. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  13. ^ a b GND-ID 118546937[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12026662h; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12026662h.
  15. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 7902563, Wikidata Q16744133 
  16. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Hauptmann, Gerhart (1925). Bøverpelsen: en tjuvkomedie i 4 akter av Gerhart Hauptmann. Oslo: Det norske teatret. 
  19. ^ Hauptmann, Gerhart (1925). Bøverpelsen: en tjuvkomedie i 4 akter av Gerhart Hauptmann. Oslo: Det norske teatret. 
  20. ^ Pedersen, Sune Christian, The Titanic Myth Arkivert 9. februar 2012 hos Wayback Machine. , Post & Tele Museum of Denmark, 3rd Quarterly, (2001)
  21. ^ Hauptmann, Gerhart (1894). Hannemor: Drømmedigtning i to Akter. Christiania: Feilberg & Landmark. s. Forsatsbladet:. «Musik af Max Marschalk» 
  22. ^ Hauptmann, Gerhart; Bødtker, A. Trampe (1866-1944) (1891). Ensomme mennesker: drama. Høvik: Bibliothek for de tusen hjem. 
  23. ^ Hauptmann, Gerhart (1894). Hannemor: Drømmedigtning i to Akter. Kristiania: Feilberg & Landmark. 
  24. ^ Hauptmann, Gerhart (1925). Bøverpelsen: en tjuvkomedie i 4 akter av Gerhart Hauptmann. Oslo: Det norske teatret. 
  25. ^ Hauptmann, Gerhart (1895). Væverne: Skuespil i 5 akter : fra Fyrrerne. København: Kjær ; Norge: Cammermeyer. 
  26. ^ Hauptmann, Gerhart (1925). Bøverpelsen: en tjuvkomedie i 4 akter av Gerhart Hauptmann. Oslo: Det norske teatret. 
  27. ^ Hauptmann, Gerhart; Gjesdahl, Paul (oversetter) (1935). Kjetteren fra Soana. Oslo: Gyldendal. 
  28. ^ Hauptmann, Gerhart (1942–1943). Einsame menneske: skodespel i 5 akter av Gerhart Hauptmann. Oslo: Det norske teatret. 
  29. ^ Hauptmann, Gerhart; Schøning, Einar Th. (oversetter) (1957). Wanda. Oslo: Gyldendal. 
  30. ^ Hauptmann, Gerhart (1957). Før solnedgang (manuskript; akt II). Oslo: Norsk rikskringkasting. 
  31. ^ Hauptmann, Gerhart; Gallis, Arne (oversetter) (1996). Banevokter Thiel. Oslo: Solum. ISBN 8256010312. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gerhart_Hauptmann&oldid=21700247»