George William Buchanan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
George William Buchanan
Sir George William Buchanan.jpg
Født25. november 1854
København
Død20. desember 1924 (70 år)
London
Beskjeftigelse Diplomat
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Utmerkelser Storkorsridder av Order of the Bath, storkorsridder av Royal Victorian Order, storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden

George William Buchanan (født 25. november 1854 i København i Danmark, død 20. desember 1924) var en britisk diplomat, blant annet ambassadør i Nederland, i Russland under og etter første verdenskrig, og i Italia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Buchanan var sønn av ambassadør Andrew Buchanan.

Diplomatisk karriere[rediger | rediger kilde]

Etter at han trådte inn i diplomatiet, ble han i 1899 medlem av Venezuelan Boundary Commission. Mot slutten av 1901 ble han forflyttet til Berlin, der han ble førstesekretær ved den britiske ambassade.[1] I 1908 ble han utnevnt til minister i Haag i Nederland. Etter dette ble Buchanan i 1910 sendebud i St. Petersburg. Han bidrog her til å befeste samforstanden mellom Storbritannia og Russland.[trenger referanse] Under krisen sommeren 1914 var han personlig av den mening at Storbritannia ikke med våpen burde støtte Russland og Frankrike i det serbiske stridsspørsmål, og gav både Russlands og Englands utenriksledelse kjent med denne sin oppfatning.[trenger referanse]

Etter krigsutbruddet mellom Tyskland og Russland arbeidet han imidlertid for britisk oppslutning på Russlands side.[trenger referanse] Under første verdenskrigs første fase virket han for godt samhold mellom ententemaktene. Samtidig forsøkte han forsiktig å påvirke den russiske samfunnsutvikling i liberal retning.[trenger referanse] Til tross for sine vennskapelige forbindelser med tsar Nikolaj II klarte han ikke å bevege ham nærmere noen reform av sitt autokratiske styre. Han hadde gjort det klart for tsaren at i hans øyne var gradvise reformer nødvendige for å svekke den revolusjonbære bevegelse som truet tsarstyret.[trenger referanse] Men han kom ingen vei. I sine memoarer mente Buchanan at dette skyldtes den innflytelse som den tradisjonalistiske og sneversynte reformfiendtlige tsarinaen og hennes venner ved hoffet utøvet.[trenger referanse]

Tidlig i 1917 var Buchanan klar over at det var sammensvergelser på gang for å avsette tsaren ved palasskupp. Han bed da om audiens med tsaren, og der fremførte han en «udiplomatisk» utformet formaning. Ifølge hans egne memoarer slik:

«I can but plead as my excuse the fact that I have throughout been inspired by my feelings of devotion for Your Majesty and the Empress. If I were to see a friend walking through a wood on a dark night along a path which I knew ended in a precipice, would it not be my duty, sir, to warn him of his danger? And is it not equally my duty to warn Your Majesty of the abyss that lies ahead of you? You have, sir, come to the parting of the ways, and you have now to choose between two paths. The one will lead you to victory and a glorious peace – the other to revolution and disaster. Let me implore Your Majesty to choose the former.» [2]

Hans gode forbindelser med den russiske statsdumaens liberale medlemmer utsatte ham for helt ubegrunnede mistanker om å ha medvirket ved marsrevolusjonens utbrudd i 1917.[trenger referanse] Han etablerte en god kontakt med den russiske provisoriske regjering og dens ledende skikkelse Aleksander Kerenskij. Men revolusjonsbevegelsens progressive radikalisering og oppløsningen av de russisk-britiske forbindelser minsket hans muligheter til å gjøre seg gjeldende i St. Petersburg. Buchanan kom imidlertid til å forbli på sin post også etter bolsjevikrevolusjonen høsten 1917. Sykdom tvang ham imidlertid i januar 1918 til å forlate Russland.

Han ble utsatt for kritikk for at han ikke hadde sørget for å få tsar Nikolaj og hans familie evakuert fra Russland før de ble henrettet av bolsjevikene ved Jekaterinburg i 1918.[trenger referanse] Det er imidlertid senere blitt klart at dette ikke var hans skyld – det var tsarens egen slektning i London, kong George V, som i frykt for de revolusjonære krefter i Storbritannia og videre for om han selv satt trygt på tronen, som fikk overtalt Lloyd Georges regjering til å trekke tilbake landets tilbud om å gi tsarfamilien et fristed.[trenger referanse]

Tilbake i Storbritannia gikk Buchanan inn for en væpnet britisk intervensjon mot det bolsjevikiske Russland. Han kritiserte senere at den ikke ble innledet og fullført med nødvendig kraft. I årene 1919–1921 var Buchanan Storbritannias ambassadør i Roma.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • My Mission to Russia and Other Diplomatic Memories, London 1923.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ London Gazette, 27367, 22. oktober 1901, s. 6846
  2. ^ 12. januar 1917 – side 49, bind II i selvbiografien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]