George H.W. Bush

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «George Bush senior»)
Denne artikkelen omhandler USAs 41. president. For USAs 43. president, se George W. Bush. For hangarskipet, se USS «George H.W. Bush» (CVN-77).
George H.W. Bush
Offisielt portrett, 1989
FødtGeorge Herbert Walker Bush
12. juni 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Milton[5]
Død30. nov. 2018[6][7][2][3]Rediger på Wikidata (94 år)
Houston[8]
BeskjeftigelsePolitiker, marineoffiser, baseballspiller, diplomat, flyger, gründer, selvbiograf, statsmann Rediger på Wikidata
Utdannet vedGreenwich Country Day School (–1936)
Phillips Academy (1936–1942)
Yale University (1945–1948) (akademisk grad: bachelorgrad)
Robert A. Taft Information Technology High School
Davenport College
EktefelleBarbara Bush (1945–2018)[9]
FarPrescott Bush[10]
MorDorothy Walker Bush[10]
SøskenNancy Walker Bush Ellis
Jonathan Bush
William H. T. Bush
Prescott S. Bush jr.
Barn
6 oppføringer
George W. Bush[10]
Jeb Bush[10]
Neil Bush[10]
Marvin Bush[10]
Dorothy Bush Koch[10]
Pauline Robinson Bush[10]
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtGeorge Bush Presidential Library
Medlem av
6 oppføringer
American Academy of Arts and Sciences[11]
American Legion
Phi Beta Kappa
Skull and Bones
Den trilaterale kommisjon
Veterans of Foreign Wars
Utmerkelser
46 oppføringer
Distinguished Flying Cross
Æresborger av Berlin
Storkorsridder av Order of the Bath
Eric M. Warburg-prisen (2002)
Den hvite løves orden (1999)
Air Medal
Philadelphia Liberty Medal
International Rescue Committees Freedom Award (2005)
Robert Schuman-medaljen (2014)
Profile in Courage Award (2014)[12]
Ronald Reagans frihetsmedalje
Jubileumsmedaljen i anledning av 60-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Presidentens frihetsmedalje (2011)
Doublespeak Award (1990) (for: Read my lips: no new taxes)
Theodore Roosevelt Award (1986)
World Golf Hall of Fame
American Campaign Medal
Asiatic-Pacific Campaign Medal
World War II Victory Medal
Ellis Island Medal of Honor
Æresdoktor ved Bar-Ilan University
Æresdoktor ved Ohio State University
Doublespeak Award (1992)
Æresborger av Kraków (1994)
Knight Grand Cross of the Order of Merit
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1993)
Æresdoktor ved Universitetet i Nanjing (1998)[13]
Æresdoktor ved Harvard University (2014)[14]
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Point-Alpha-Preis (2005)
Æresdoktor ved Hofstra Universitet
Osgar (2009)
Franz Josef Strauss-prisen (1999)
Honorary doctor of the University of Miami (1998)[15]
Honorary citizen of Gdańsk
Ordenen pro merito melitensi
Order of the Bath
Order of the British Empire
Ungarns fortjenstorden
Dostyk-ordenen av første klasse
Terra Mariana-korsets orden
Abdulaziz-ordenen
Čestná medaile T. G. Masaryka (1999)[16]
Navy Presidential Unit Citation
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Republikken Polens fortjenstorden
Nettstedwww.bush41.org Rediger på Wikidata
USAs 41. president
20. januar 1989–20. januar 1993
VisepresidentDan Quayle
ForgjengerRonald Reagan
EtterfølgerBill Clinton
USAs 43. visepresident
20. januar 1981–20. januar 1989
PresidentRonald Reagan
ForgjengerWalter Mondale
EtterfølgerDan Quayle
Kongressrepresentant
3. januar 1967–3. januar 1971
ValgkretsTexas' 7. distrikt
ForgjengerJohn Dowdy
EtterfølgerWilliam Archer
Signatur
George H.W. Bushs signatur
George H.W. Bush på Commons

George Herbert Walker Bush (1924–2018) var en amerikansk forretningsmann og republikansk politiker som var USAs president 1989–1993. Før han tiltrådte presidentembedet, var han visepresident under president Ronald Reagan 1981–1989.

Ved angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 var Bush 17 år. Han utsatte college-studiene, ble som 18-åring den til da yngste marineflyveren i USAs historie og tjenestegjorde frem til krigen sluttet. Etter studier ved Yale University flyttet han i 1948 til det vestlige Texas, hvor han gikk inn i oljebransjen og ble dollarmillionær i en alder av 40 år.

Bush ble engasjert i politikk etter at han grunnla sitt eget oljeselskap. 1967–1971 var han medlem av Representantenes hus i den amerikanske Kongressen. I 1980 stilte han som presidentkandidat i republikanernes primærvalg og ble, etter å ha innstilt sin kampanje, valgt som Ronald Reagans visepresidentkandidat. De to vant det påfølgende presidentvalget, og som visepresident ledet Bush blant annet arbeidet med deregulering av økonomien og med bekjempelse av narkotikasmugling.

I 1988 lanserte han sitt kandidatur til å etterfølge Reagan i presidentembedet og slo den demokratiske utfordreren Michael Dukakis i det påfølgende presidentvalget. Utenrikspolitikk ble drivkraften i hans presidentperiode; militæroperasjoner i Panama (1989) og Persiabukten (1991) bidro til å øke presidentens oppslutning på et tidspunkt da verden var i sterk forandring; Berlinmuren falt i 1989, og Sovjetunionen ble oppløst to år etter. Innenriks gikk Bush bort fra et valgløfte fra 1988 og hevet skattene i strid med Kongressens ønske. Som en følge av økonomiske nedgangstider tapte han presidentvalget i 1992 for den demokratiske kandidaten, Bill Clinton.

Bush var far til George W. Bush, USAs president 2001–2009, og Jeb Bush, tidligere guvernør i delstaten Florida. Av alle amerikanske presidenter er det kun George H.W. Bush og John Adams som har hatt en sønn i samme embede.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

George Herbert Walker Bush ble født i 173 Adams Street i Milton i Massachusetts den 12. juni 1924, som sønn av senator Prescott Bush og Dorothy Walker Bush.[17] Like etter at han ble født, flyttet familien fra Milton til Greenwich i Connecticut. Etter gjennomført grunnskole (primary eduction) begynte han på den prestisjefylte, private kostskolen Phillips Academy i Andover, Massachusetts. Her hadde han flere tillitsverv, før han gikk ut i 1942.[18]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 bestemte Bush seg for å gå inn i den amerikanske marinen.[19] Det gjorde han på sin attenårsdag. Han ble flyver i marinen, og etter å ha fullført det ti måneder lange kurset ble han utnevnt som kadett i marinens reserveavdeling i Corpus Christi, Texas den 9. juni 1943, bare tre dager før sin nittenårsdag, noe som gjorde ham til USAs til da yngste marineflyver i gjennom tidene.[19]

I september 1943 ble han stasjonert som fotograferende offiser ved torpedoskvadronen VT-51. Det påfølgende året var skvadronen stasjonert på USS «San Jacinto» (CVL-30), som medlem av Luftgruppe 51. Styrken gikk i løpet av denne tiden seirende ut av et av de største luftslagene i den annen verdenskrig: slaget om Filippinerhavet.[19]

George Bush ombord i sin TBM Avenger på hangarskipet USS «San Jacinto» i 1944

Bush ble forfremmet til fenrik 1. august 1944. På samme tid begynte USS «San Jacinto» med operasjoner mot japanerne ved Bonin-øyene (Ogasawara Gunto) i Stillehavet. Bush fløy et av fire Grumman TBM Avenger-fly, som angrep japanske installasjoner på ChiChi Jima-øya 2. september 1944.[19] Under angrepet møtte Avenger-gruppen kraftig antiluftskyts. Flyet til Bush ble truffet av splinter,[20] og flymotoren ble antent.[19]

Til tross av at flyet brant, fullførte Bush angrepet og traff målet med flere bomber.[19] Med motoren i brann fløy han så flere mil fra øya, hvorpå han og et annet besetningsmedlem kom seg ut fra flyet,[20] men den andre mannens fallskjerm åpnet seg ikke.[19] Besetningen på de tre andre flyene som ble skutt ned, ble ofre for kannibalisme fra japanernes side.[21]

Bush ventet i fire timer i en oppblåsbar flåte, mens flere kampfly sirklet beskyttende over ham, til han ble reddet av redningsubåten USS «Finback».[19] Den neste måneden forble han ombord på «Finback» og deltok i redningsaksjoner for andre piloter.

Fenrik Bush gikk igjen ombord i «San Jacinto» i november 1944 og deltok i operasjoner på Filippinene[19] helt til skvadronen hans ble erstattet og sendt hjem til USA. I løpet av 1944 fløy Bush 58 tokt.[20] Han mottok Distinguished Flying Cross og tre Air Medals, i tillegg til at Presidental Unit Citation ble tildelt «San Jacinto».[19]

På grunn av sin erfaring som kampflyver ble Bush stasjonert ved marinebasen i Norfolk, Virginia hvor han ble plassert i en treningsavdeling for nye torpedopiloter. Han ble senere beordret til en ny torpedoskvadron, VT-153. Etter at krigen ble avsluttet med Japans kapitulasjon i august 1945, ble Bush dimittert i september.

Ekteskap og universitetsutdannelse[rediger | rediger kilde]

George Bush giftet seg med Barbara Pierce den 6. januar 1945, få uker etter at han kom tilbake fra krigen. Paret fikk seks barn: George Walker Bush (født 1946), Pauline Robinson Bush («Robin», 1949–1953, døde av leukemi), John Ellis «Jeb» Bush (født 1953), Neil Mallon Bush (født 1955), Marvin Bush (født 1956), og Dorothy Bush Koch (født 1959).[22]

Bush ble tatt opp ved Yale-universitetet før han vervet seg i det militære, men valgte i 1942 militærtjeneste framfor universitetsutdannelsen.[23] Etter dimmiteringen tok han opp igjen studiene. På Yale ble han tatt opp på et studieprogram som lot studentene fullføre studiene på to og et halvt år istedenfor de vanlige fire.[23] Han var medlem av Delta Kappa Epsilon-brorskapet og ble valgt til dets president. Han var også kaptein på Yales baseball-lag og spilte som venstrehendt første base i de to første College World Series.[23]

Som lagets kaptein møtte Bush den legendariske baseballspilleren Babe Ruth før en kamp i avgangsåret. Senere i sitt første år ble han, som sin far Prescott Bush i 1917, anbefalt for medlemskap i det hemmelige Skull and Bones-brorskapet. Han gikk av med eksamen som medlem av Phi Beta Kappa-brorskapet fra Yale i 1948 med en bachelorgrad i samfunnsøkonomi.[24]

Forretningskarriere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avlagt avgangseksamen ved Yale flyttet Bush til Vest-Texas. Farens forretningsforbindelser viste seg å være nyttige da han begynte i oljebransjen, hvor han startet som salgsfullmektig ved Dresser Industries,[25][26] et datterselskap av Brown Brothers Harriman, hvor faren satt som styremedlem i 22 år.

Bush etablerte utviklingsselskapet Bush-Overby Oil i 1951,[27] og i 1953 var han en av grunnleggerne av Zapata Petroleum Corporation, et oljeselskap som utvant olje i Permian-bassenget i Texas. Året etter, i 1954, ble han direktør for datterselskapet Zapata Offshore Company.[25] Datterselskapet ble selvstendig i 1958, og Bush flyttet selskapet fra Midland i Texas til Houston.[26] Han fortsatte som president i selskapet frem til 1964, og senere som styreformann til 1966, hvoretter han valgte å følge sine politiske ambisjoner.[26] På dette tidspunktet var han allerede blitt millionær.[25]

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I Kongressen 1966–70[rediger | rediger kilde]

I 1964 var Bush formann for Harris County-avdelingen av Det republikanske parti, og han forsøkte å bli innvalgt i Senatet.[26] Han vant den republikanske nominasjonen, men tapte mot den demokratiske representanten Ralph Yarborough.[28]

Bush sammen med president Dwight D. Eisenhower.

I 1966 ble han valgt inn i Representantenes hus fra Texas' 7. distrikt, etter å ha slått demokraten Frank Briscoe med 57 % av stemmene.[29] Bush var den første republikaneren som representerte Houston.[26] Stemmegivningen hans var generelt konservativ.[26] Bush støttet Civil Rights Act fra 1964, på tross av at loven var upopulær i hans velgerdistrikt.

Han støttet president Richard Nixons Vietnam-politikk og bidro til å få gjennom loven om «birth control» (prevensjon/abort).[30] På tross av at han var i sin første periode som kongressmann, ble han utnevnt som medlem av den mektige Ways and Means-komiteen (tilsvarende finanskomiteen i Stortinget) i Representantenes hus,[25] hvor han stemte for å avskaffe den militære verneplikten.[25] Han ble gjenvalgt til en ny periode i 1968.[31]

I 1970 overtalte president Nixon ham til å forlate Representantenes hus og i stedet stille til valg i Senatet mot den demokratiske senator Ralph Yarborough, som var en sterk kritiker av Nixon. I det republikanske nominasjonsvalget slo Bush ut sin konservative motkandidat Robert Morris med en margin på 87,6 % mot 12,4 %.[32] Imidlertid ble Yarborough slått i det demokratiske nominasjonsvalget av tidligere kongressmann Lloyd Bentsen, som var en mer moderat demokrat, og Bentsen slo Bush med 54 % mot 43 % av stemmene.[33]

FN-ambassadør 1971–73[rediger | rediger kilde]

Som takk og kompensasjon for at Bush hadde ofret sin plass som kongressrepresentant for å støtte president Nixon, ble Bush utnevnt til FN-ambassadør av Nixon.[24] Selv om han møtte skepsis for sin manglende utenrikspolitisk erfaring, ble Bush enstemmig godkjent av Senatet og skjøttet vervet i to år fra 1971 til 1973.[26]

Watergate[rediger | rediger kilde]

I 1973 ble Bush spurt av Nixon om å bli formann for Republican National Committee (RNC).[24] Bush aksepterte tilbudet og innehadde denne posisjonen mens både Nixons og Det republikanske partis popularitet falt markant.[34] Under Watergate-skandalen forsvarte han lenge Nixon lojalt, men da Nixons skyld ble åpenbar, fokuserte Bush på å ivareta partiets interesser, mens han fremdeles opprettholdt sin lojalitet til Nixon.[26] Som formann for RNC la Bush inn et formelt krav om at Nixon til slutt måtte trekke seg til beste for partiet.[26]

President Nixon gikk av den 9. august 1974. Denne dagen skrev Bush i sin dagbok: «Det var en stemning av tristhet, som om noen hadde dødd… [Avgangs]talen var av typisk Nixon-merke – et spark eller to til pressen – utrolige påkjenninger. Man kunne ikke hjelpe for å se på familien og hele saken og tenke på hva han hadde oppnådd og så tenke på skammen...[Fords inntredelse gav oss] virkelig en ny giv, et nytt løft.»[35]

Utsending til Kina 1974–75[rediger | rediger kilde]

Nixons etterfølger, Gerald Ford, utnevnte Bush til sjef for det amerikanske sambandskontoret i Folkerepublikken Kina. Ettersom USA på det tidspunktet opprettholdt offisielle forbindelser med Republikken Kina på Taiwan, og ikke Folkerepublikken Kina, hadde sambandskontoret ikke status som ambassade, og Bush hadde ikke formelt stillingen som «ambassadør», selv om han i praksis opptrådte som en. Han hadde denne stillingen i 14 måneder i årene 1974-1975.

CIA-direktør 1976[rediger | rediger kilde]

I 1976 hentet president Ford Bush tilbake til Washington, D.C. for å bli CIA-direktør.

Bush satt som direktør for Central Intelligence Agency (CIA) i 355 dager fra 30. januar 1976 til 20. januar 1977.[36] CIA var svekket av en rekke avsløringer og var under gransking av Senatet. Bush fikk ansvaret for å gjenopprette byråets autoritet og tillit.[37]

Som etterretningsdirektør gav Bush orienteringer om nasjonale sikkerhetsspørsmål til Jimmy Carter, både i Carters tid som presidentkandidat og som valgt president før tiltredelsen. Bush sonderte også mulighetene for å forbli i direktørstillingen under Carter,[38] men det ble det ingenting av.

Andre posisjoner[rediger | rediger kilde]

Etter Bush gikk av som direktør for CIA i 1977, ble han styreformann for First International Bank i Houston.[39] I 1978 var han, i ett års tid, tilknyttet Rice Universitys handelshøyskole Jones School of Business som deltidslærer i bedriftsøkonomi.[40] Bush sa senere om sin tid der: «Jeg elsket den korte tiden i akademia.»[40]

Presidentkandidat i 1980[rediger | rediger kilde]

Bush (til høyre) i Nashua-debatten med Reagan (til venstre) og ordstyreren

Bush bestemte seg i andre halvdel av 1970-årene for å stille som presidentkandidat ved valget i 1980. I løpet av 1979 deltok han på omkring 850 politiske møter og reiste mer enn 40 225 mil (250 000 miles) i sin kandidatkampanje.[41] I sin kampanje la Bush vekt på sin brede erfaring fra offentlige stillinger. Hans motstandere i nominasjonskampen var Howard Baker, Bob Dole, John Anderson (som senere stilte som uavhengig kandidat), Phil Crane, John Connally og Ronald Reagan.[41]

I primærvalgene fokuserte Bush nesten utelukkende på partimøtene i Iowa - siden disse gjennomføres først, mens Reagan førte en mer tradisjonell valgkamp.[41] Bush representerte sentrumsfløyen i Det republikanske partiet, mens Reagan på sin side representerte den konservative. Bush karakteriserte Reagans tilbudssideorienterte planer om massive skattelettelser som «voodoo-økonomi».

Bushs strategi viste seg til en viss grad å være vellykket, i den forstand at han vant i Iowa med 31,5 % mot Reagans 29,4 %.[41] Etter tapet i Iowa byttet Reagan ut sin kampanjeleder, omorganiserte staben sin og konsentrerte seg om primærvalget i New Hampshire. De to ble enige om en debatt seg imellom der, i regi av avisen Nashua Telegraph, men betalt av Reagans kampanje. Reagan inviterte de fire andre kandidatene også, men Bush nektet å stille mot dem, noe som førte til at de til slutt forlot debattlokalet.[41]

Debatten viste seg å bli et vendepunkt i valgkampen. På et tidspunkt ga ordstyrer John Breene ordre om å skru av Reagans mikrofon. Reagans opphissede kommentar: «Jeg betaler for denne mikrofonen, Mr. Greene [sic]» slo an hos publikum.[41] Bush tapte nominasjonsvalget i New Hampshire, med 23 % mot Reagans 50 %.[41] Han tapte også de fleste av de påfølgende primærvalgene og trakk formelt sitt kandidatur i mai samme år.[41]

Uten nevneverdige politiske fremtidsutsikter solgte Bush huset han hadde i Houston og kjøpte bestefarens landeiendom i Kennebunkport i Maine, også kjent som «Walker's Point».[42] På republikanernes landsmøte ble imidlertid Bush utpekt av Reagan som visepresidentkandidat i 1980.

Visepresident 1981–1989[rediger | rediger kilde]

Se også: Ronald Reagans presidentperiode

Som visepresident holdt Bush som oftest lav profil og erkjente de konstitusjonelle begrensninger som lå i embedet; han unngikk å ta beslutninger eller å kritisere Reagan på noen måte.[41] Han og kona Barbara flyttet inn i visepresidentens residens Number One Observatory Circle.

Ekteparet Bush deltok i et stort antall offentlige og seremonielle arrangementer, herunder mange statlige begravelser, noe som ble en stående vits hos komikerne.[41] Fru Bush fant at begravelsene stort sett var nyttige og sa: «George møtte mange daværende eller fremtidige statsoverhoder i begravelsene han deltok i, noe som gjorde ham i stand til å danne personlige forhold som ble viktige for president Reagan.»[41] Som formann i Senatet holdt Bush kontakten med medlemmene av Kongressen og holdt presidenten løpende orientert om begivenhetene på Capitol Hill.[41]

Bush og President Ronald Reagan

Den 30. mars 1981, kort tid etter at han hadde tiltrådt, ble Reagan utsatt for et attentat og ble alvorlig såret av skudd i Washington, D.C.. Bush, som i egenskap av visepresident var nestkommanderende i den konstitusjonelle orden, befant seg i Dallas og fløy tilbake til Washington umiddelbart. Reagans regjering ble sammenkalt i situasjonsrommet i Det hvite hus.

Da flyet med Bush landet, ble han anbefalt av sine medarbeidere å fortsette i helikopter direkte til Det hvite hus, som et signal om at regjeringen fremdeles var operativ.[41] Bush avslo forslaget og svarte: «Bare presidenten lander på plenen foran Det hvite hus.»[41] Dette gjorde et positivt inntrykk på president Reagan, som restituerte seg og vendte tilbake til arbeidet innen to uker. Fra da av kom de to til å spise lunsj på torsdager sammen regelmessig i Det ovale kontor. Reagan beundret Bushs lojalitet.[41]

Som visepresident ledet Bush en spesiell arbeidsgruppe som jobbet med deregulering; hundrevis av regler ble gjennomgått, og anbefalinger ble gjort om hvilke som skulle endres, og hvilke som skulle revideres for å holde størrelsen på den føderale regjeringen nede.[41] Reagan-regjeringen introduserte ny politikk i krigen mot narkotika, og Bush var her leder i en arbeidsgruppe angående narkotikasmugling.[41] Begge disse saksfeltene var populære blant konservative, og Bush, som ble regnet som moderat, vant høyere anseelse i partiets konservative fløy.[41]

Ronald Reagan stilte til gjenvalg i 1984, og det var aldri snakk om å erstatte Bush som visepresident i Reagans andre periode. Den demokratiske motkandidaten Walter Mondale skrev seg inn i historien ved å velge en kvinne som visepresidentkandidat, New York-representanten Geraldine Ferraro. Hun og Bush møttes én eneste gang i en fjernsynsdebatt.[43] Som en kontrast til den Ivy League-utdannede Bush, representerte Ferraro et arbeiderdistrikt i Queens, New York. Dette, sammen med hennes popularitet blant kvinnelige journalister, gjorde at Bush fremsto med et handikap.[41] At Bush i denne debatten tilla Ferraro uriktige meninger i en sak om døde marinesoldater er omtalt som «en uheldig opptreden»[44] og «en stor feil»[45]. Reagan og Bush vant imidlertid igjen over Mondale og Ferraro med et valgskred.

Reagan-regjeringen ble skandalisert i 1986 da det ble avslørt at representanter for regjeringen i hemmelighet hadde organisert våpensalg til Iran og brukt inntektene til å finansiere det antikommunistiske Contras i Nicaragua, noe som var et åpenbart brudd på amerikansk lov.[41] Da Iran-Contras-affæren, som den senere ble kjent som, lekket ut i mediene, erklærte Bush i likhet med president Reagan at han hadde vært «ute av spill» og følgelig ikke kjent med det som foregikk.[46] Meningsmålinger viste at mange var tvilende til Bushs forklaring om at han hadde vært en «uskyldig tilskuer» mens handelen pågikk.[47] Dette førte til en antagelse om at han var en «slappfisk» («wimp»).[41] Hans raseri under et intervju med Dan Rather fra CBS dempet dette inntrykket, midt i begynnelsen av hans kampanje for å bli valgt til president i 1988.[41]

Presidentvalgkampen 1988[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1988

Tidlig i sin annen periode som visepresident planla Bush og hans medarbeidere at han skulle stille som presidentkandidat i 1988, siden grunnloven forbød Reagan å sitte en tredje periode. Mot slutten av 1985 ble det satt ned en komité, og over to millioner dollar hadde blitt samlet inn for Bush.[41]

Bush begynte sin nominasjonsvalgkamp i oktober 1987. Utfordrerne hans til den republikanske nominasjonen var senator Bob Dole fra Kansas, medlem av Representantenes hus Jack Kemp fra New York, tidligere guvernør Pete DuPont fra Delaware og den konservative kristne tv-predikanten Pat Robertson.

Selv om han ble ansett som fremste kandidat i nominasjonsprosessen, kom Bush på en tredjeplass ved partimøtene i Iowa, etter Dole og Robertson.[48] I likhet med Reagan i 1980 omorganiserte Bush staben sin og konsentrerte seg om primærvalget i New Hampshire.[41]

Siden Dole ledet på meningsmålingene foran primærvalget der, kjørte Bush fjernsynsreklamer som fremstilte Dole som en som ville øke skattene,[49] og Bush kom tilbake og vant primærvalget. Bush hadde seieren innen rekkevidde og vant i tillegg også mange primærvalg i Sørstatene.[26] Da supertirsdagen kom, hadde Bush et forsprang i organisasjon og innsamling av midler som gjorde at han sikret seg nominasjonen.[25]

I forkant av det republikanske landsmøtet i 1988 gikk spekulasjonene høyt om hvem Bush ville velge som visepresidentkandidat. Han overrasket mange ved å velge Dan Quayle, en «temmelig obskur juniorsenator»[44] fra Indiana, et valg som var populært hos konservative.[25] Til tross for Reagans popularitet lå Bush etter den demokratiske kandidaten Michael Dukakis, daværende guvernør i Massachusetts, på mange meningsmålinger.[50]

Bush driver valgkamp i Omaha, Nebraska, 1988

Bush, som fra tid til annen ble kritisert for sin mangel på veltalenhet sammenlignet med Reagan,[41] overrasket mange ved å holde en tale på republikanernes landsmøte i 1988 som ble godt mottatt.[50] Det som i ettertid er kjent som «de tusen lyspunkters» tale, beskrev hans visjon for USA: Han støttet troskapseden til det amerikanske flagget, bønn i skolene, dødsstraff og retten til å eie våpen, og han opprettholdt motstand mot abort.[50] Landsmøtetalen inneholdt også det berømte løftet: Les leppene mine: Ingen flere skatter..[51]

Valgmannsstemmene i 1988, stat for stat

Presidentvalgkampen mellom Bush og Dukakis ble beskrevet som en av de skitneste i moderne tid.[51][44][45] Bush anklaget Dukakis for å forurense Boston havn som guvernør i Massachusetts.[26] Han pekte også på at Dukakis hadde avskaffet «Flaggeden» i skolene og fortsatte i samme stil med flere anklager om upatriotisk adferd, bruk av «liberal» som skjellsord, og med uberettigede forsøk på å klebe Dukakis til en gisselsak knyttet til fengselspermisjon for Willie Horton.[44]

Dukakis' betingelsesløse motstand mot dødsstraff var et stadig tilbakevendende spørsmål i debattene mellom presidentkandidatene. Ordstyrer Bernard Shaw stilte blant annet Dukakis det hypotetiske spørsmålet om han ville gå inn for dødsstraff dersom hans kone Kitty ble voldtatt og drept.[52] Dukakis' nei til dette spørsmålet bidro til Bushs karakteristikk av ham som ikke tøff nok når det gjaldt kriminalitet.[26]

Bush slo Dukakis og hans visepresidentkandidat Lloyd Bentsen med 426 mot 111 valgmannsstemmer (Bentsen fikk én stemme)[51] og med 53,4 % av de avgitte stemmene[26], mens Dukakis fikk 45,6 %. Bush ble den første visepresidenten som ble valgt til president siden Martin van Buren i 1836[41], og valget ble det første valget Bush hadde vunnet i sitt eget navn siden han ble valgt inn i Representantenes hus i 1969.[45] Valgseieren har blitt forklart med en tam motkandidat og den avtroppende presidentens popularitet[45], og Bush kan ha blitt foretrukket av velgerne som «et tryggere og mer tillitvekkende valg»[45].

President 1989–1993[rediger | rediger kilde]

Høyesterettsjustitiarius William Rehnquist mottar embedsløftet fra Bush ved innsettelsesseremonien på Capitol Hill, 20. januar 1989.

Bush ble innsatt den 20. januar 1989 og etterfulgte Ronald Reagan som USAs president. Han inntok embedet på et tidspunkt da verden var i forandring; Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps kom tidlig i hans presidentperiode.[53] Han gav ordre til militære operasjoner i Panama og Persiabukten[53] og hadde på et tidspunkt en rekordhøy oppslutning på såkalte «approval ratings» med hele 89 %.[54]

Imidlertid førte økonomisk tilbakegang samt det faktum at han gikk tilbake på sitt valgløfte om ikke å innføre flere nye skatter til et sterkt fall i oppslutning, og Bush tapte som en følge av disse forholdene presidentvalget i 1992.[53]

Bushs regjering var dominert av «eldre og konservative menn med bakgrunn fra storindustrien»[45], særlig oljeindustrien. Det var bare en kvinne blant de 14 statsrådene, og den yngste av dem var den 48 år gamle Dick Cheney, som kom inn i regjeringen da Bushs førstevalg ble avvist av Kongressen på grunn av personlige forhold.[45]

Bushs regjering
Stilling Navn Periode
President George H.W. Bush 1989–1993
Visepresident Dan Quayle 1989–1993
Utenriks James Baker 1989–1992
  Lawrence Eagleburger 1992–1993
Finans Nicholas F. Brady 1989–1993
Forsvar Dick Cheney 1989–1993
Justis Dick Thornburgh 1989–1991
  William Barr 1991–1993
Innenriks Manuel Lujan jr. 1989–1993
Handel Robert Mosbacher 1989–1992
  Barbara Franklin 1992–1993
Arbeid Elizabeth Dole 1989–1990
  Lynn Morley Martin 1991–1993
Jordbruk Clayton Keith Yeutter 1989–1991
  Edward Madigan 1991–1993
Helse og omsorg Louis Wade Sullivan 1989–1993
Utdannelse Lauro Cavazos 1989–1990
  Lamar Alexander 1990–1991
Bolig og byutvikling Jack Kemp 1989–1993
Transport Samuel K. Skinner 1989–1992
  Andrew Card 1992–1993
Energi James D. Watkins 1989–1993
Krigsveteraner Ed Derwinski 1989–1993

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Tidlig i sin presidentperiode måtte Bush håndtere statsgjelden etter Reagan. I 1990 var denne på 220 milliarder dollar, tre ganger så mye som da Reagan vant valget i 1980.[25] Bush var innstilt på å bremse underskuddet, idet han ikke trodde USA kunne opprettholde sin dominerende stilling uten at så ble gjort.[25]

Han satte igang med et forsøk på å overtale Kongressen, hvor demokratene var i flertall, til å gjøre dette over statsbudsjettet.[25] Republikanerne mente at den beste måten å gjøre dette på var å redusere det offentlige forbruket. Demokratene mente at den eneste muligheten var å heve skattene. Bush fikk store problemer med å forhandle seg frem til en enighet.[25]

I kjølvannet av dette basketaket med Kongressen ble Bush tvunget av det demokratiske flertallet til å heve skatteinntektene. Mange republikanere følte seg sveket fordi Bush hadde avgitt et løfte om «ingen nye skatter» i valgkampen i 1988.[25] I det som i ettertid blir sett på som en ren hevnaksjon, stemte republikanske medlemmer av Kongressen ned et forslag fra Bush som ville medføre et kutt i forbruket og skattehevelser som ville redusere underskuddet med 500 milliarder dollar over en femårsperiode.[25]

Drevet fra skanse til skanse aksepterte Bush til slutt demokratenes krav om høyere skatter og større forbruk i offentlig sektor, noe som fjernet ham fra republikanere og åpnet for et dramatisk fall på meningsmålingene.[26] Bush uttalte senere at han skulle ønsket at han aldri hadde underskrevet denne loven.[25]

På slutten av den 101. Kongressens virketid kom Bush og Kongressen frem til et kompromiss: En budsjettpakke økte marginalskatten og faset ut unntak for skattebetalere med høy inntekt.[26] Til tross for republikanske krav om en reduksjon i skatten for gevinst på investeringer, ga Bush etter for demokratene også på dette området.[26] Overenskomsten med det demokratiske lederskapet i Kongressen ble et vendepunkt for Bushs presidentperiode. Hans popularitet blant republikanere kom seg imidlertid aldri igjen.[26]

Omtrent samtidig med budsjettavtalen gikk USA inn i en mild resesjon, som varte i seks måneder.[25] Mange statlige velferdsprogram ble trappet opp.[25] Andelen arbeidsledige gikk oppover i 1991, og Bush skrev under på en lov som tilbød arbeidsledige arbeidere ytterligere ytelser.[26] Året 1991 ble kjennetegnet av mange bedriftsomstillinger, og mange mistet jobben. Mange av dem som nå ble arbeidsledige, var republikanere og uavhengige velgere som hadde levd i den tro at jobbene deres var trygge.

I sitt andre år i embedet sa Bushs rådgivere at han burde slutte å blande seg inn i økonomien. De var av den oppfatning at han hadde gjort det som var nødvendig for å sikre gjenvalg.[25] I 1992 var renten og inflasjonsmålet på sitt laveste på flere år, men midtveis i året nådde andelen arbeidsledige 7,8 %, som var det høyeste siden 1984.[26] I september 1992 rapporterte det amerikanske statistiske sentralbyrået at 14,2 % av amerikanske borgere levde under fattigdomsgrensen.[26] På en pressekonferanse i 1990 fortalte Bush reportere at han syntes utenrikspolitikk var et hyggeligere saksområde.[25]

Annen innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Bush innenrikspolitiske initiativ omfattet blant annet to viktige lover[45]: Americans with Disabilities Act av 1990 stilte krav om tilgjengelighet til offentlige bygninger for bevegelseshemmede.[44] Clean Air Act fra 1990 innebar en vesentlig skjerping av miljøkrav til utslipp fra industrien, krav som skulle fases inn i løpet av en tiårsperiode.[44]

Bush utnevnte to dommere til USAs høyesterett: David Souter i 1990 og Clarence Thomas i 1991.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Panama[rediger | rediger kilde]

Bush i en telefonsamtale om Operation Just Cause i 1989. De to andre er general Brent Scowcroft og stabssjef John Sununu.

Utdypende artikkel: USAs invasjon av Panama

I 1980-årene var Panamas leder Manuel Noriega, en gang en av USAs støttespillere. Noriega ble senere beskyldt for å spionere til fordel for Fidel Castro og å ha brukt Panama for å smugle narkotika inn i USA. Noriega var et kjent navn i USA og figurerte stadig i mediene. Kampen om å fjerne ham fra makten begynte under Reagans regjeringen,[55] da økonomiske sanksjoner ble innført overfor landet.[56] Sanksjonene omfattet forbud for amerikanske selskaper og den amerikanske regjeringen mot å foreta utbetalinger til Panama, samt at 56 millioner dollar i panamanske akitiva som stod i amerikanske banker ble «frosset».[56]

Reagan sendte også ytterligere 2000 soldater til Panama.[56] I motsetning til Reagan var Bush istand til å fjerne Noriega fra makten, men Bush-regjeringens mislykkede planlegging for tiden etter invasjonen skapte hindringer i Panamas behov under etableringen av den nye demokratiske regjeringen.[55]

I mai 1989 avholdt Panama demokratiske valg, og Guillermo Endara ble valgt til president, hvorpå resultatene ble annulert av Noriegas regjering.[57] Som et svar på dette sendte Bush ytterligere 2 000 amerikanske soldater til landet, hvor de satte igang med å utføre regulære militære øvelser på panamansk territorium, noe som var et brudd på tidligere inngåtte avtaler.[56] Bush flyttet så den amerikanske ambassaden og den amerikanske ambassadøren fra landet og sendte avgårde ytterligere tropper til Panama for å bane vei for den kommende invasjonen.[56]

Noriega slo ned et militært kuppforsøk i oktober, og det var massive demonstrasjoner mot ham i Panama. Etter at en amerikansk tjenestemann ble skutt av panamanske styrker i desember 1989, sendte president Bush 24 000 soldater inn i landet med det mål for øye å fjerne Noriega fra makten.[57] Invasjonen var en storskala amerikansk militæroperasjon og den første på nærmere 40 år som ikke var knyttet direkte opp mot den kalde krigen.[55]

Operasjonen var kontroversiell,[58] men de amerikanske styrkene klarte raskt å få kontroll over landet, og Endara ble gjeninnsatt som president. Noriega overgav seg til amerikanerne og ble dømt og fengslet etter en tiltale om organisert pengeutpressing og narkotikasmugling i april 1992.[59] Presidentparet Bush besøkte Panama i juni 1992 for å gi støtte til den første panamanske regjeringen etter invasjonen.

Gulfkrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gulfkrigen

President Bush besøkte amerikanske tropper i Saudi-Arabia i forbindelse med Thanksgiving, 1990

Den 1. august 1990 invaderte Irak under ledelse av Saddam Hussein sin oljerike nabo i sør, Kuwait. President Bush fordømte invasjonen[60] og begynte arbeidet med å danne en koalisjon som bestod av USAs europeiske, asiatiske og andre allierte land, blant annet i Midtøsten.[25] Forsvarsminister Richard Bruce «Dick» Cheney reiste til Saudi-Arabia for å møte Kong Fahd, som krevde amerikansk assistanse fordi han fryktet at også hans land kunne stå overfor en mulig invasjon.[60] Forespørselen ble først møtt med jagerfly fra US Air Force.

Irak forsøkte å forhandle frem en avtale med Bush som ville tillate landet å ta kontroll over halve Kuwaits territorium, men Bush avslo og insisterte på en fullstendig tilbaketrekning av de irakiske styrkene.[25] Planleggingen av en storstilt bakkeoperasjon med amerikanskledede koalisjonsstyrker begynte å ta form i september 1990, med general Norman Schwarzkopf i spissen.[60] Bush talte til en samlet amerikansk Kongress angående autorisasjon til luft- og landangrep, og sa: «I disse plagede tider kan vårt femte mål - en Ny Verdensorden - springe frem: En ny æra»[61]

Siden FNs sikkerhetsråd motsatte seg Iraks aggresjon, gav Kongressen grønt lys for bruk av makt[60] med et klart fastsatt mål om å gi kontrollen over Kuwait til landets regjering og dermed sikre USAs interesser utenlands.[25]

Tidlig om morgenen den 17. januar 1991 begynte allierte styrker det første angrepet, som omfattet mer enn 4 000 bombetokt fra koalisjonens fly.[25] Denne fremgangsmåten fortsatte de neste fire ukene frem til en invasjon med landstyrker tok til 24. februar. Allierte styrker brøt gjennom irakiske linjer og rykket frem mot Kuwait by mens styrker i den vestlige delen av landet avskar den irakiske hæren som gjorde retrett.[25] Bush tok beslutningen om å stoppe offensiven etter bare cirka hundre timer. Kritikere stemplet avgjørelsen som umoden idet hundrevis av irakiske styrker var istand til å flykte.

Bush svarte kritikerne ved å si at han ønsket å holde de amerikanske tapene på et minimum.[25] Flere anførte at Bush skulle ha fortsatt angrepet og presset Husseins hær tilbake til Bagdad og endelig fjernet ham fra makten.[25] Bush forklarte senere at han ikke gav ordre om å styrte den irakiske regjeringen fordi det ville ha «medført uberegnelige menneskelige og politiske kostnader … Vi ville ha blitt tvunget til å okkupere Bagdad og i realiteten styre Irak.»[62]

Etter krigen skjøt Bushs oppslutning på meningsmålingene i været.[25]

Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Bush og Gorbatsjov møtes til toppmøte på Malta.
Se også: Oppløsningen av Sovjetunionen, Den nye verdensordningen og USAs historie (1988–)

I 1989, like etter Berlinmurens fall, møtte Bush Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov på Malta. Regjeringen hadde vært stilt under intenst press for å møte sovjeterne,[63] men ikke alle så på Malta-toppmøtet som et steg i riktig retning. General Brent Scowcroft var blant de som var tilbakeholdne når det gjaldt toppmøtet, og sa at det muligens kunne være «for tidlig» av hensyn til bekymringer hvor, ifølge Dr. Condoleezza Rice «forventninger [ville bli] satt om at noe var iferd med å skje, mens Sovjetunionen muligens kunne stå hardnakket på sine krav og tvinge [USA] til å inngå avtaler som til syvende og sist ikke ville være fordelaktige for USA.»[63]

Europeiske ledere derimot, inkludert François Mitterrand og Margaret Thatcher, oppmuntret Bush til å møte Gorbatsjov,[63] noe han gjorde under Maltakonferansen mellom 2. og 3. desember 1989. Selv om ingen avtaler ble undertegnet, ble møtet hovedsakelig sett på som viktig. Da han ble spurt om en atomkrig, svarte Gorbatsjov: «Jeg har forsikret USAs president om at Sovjetunionen aldri ville starte en varm krig mot USA. Og vi ønsker at våre forbindelser skal utvikle seg på en slik måte at det vil åpne for større muligheter for samarbeid...Dette er bare begynnelsen. Vi er foreløpig bare på begynnelsen av vår vei, en lang vei til en langvarig, fredfull periode.»[64] Møtet ble mottatt som et viktig skritt på veien til slutten for den kalde krigen.[65]

Neste toppmøte mellom de to lederne ble holdt i juli 1991 i Moskva, hvor Strategic Arms Reduction Treaty (START I) ble signert av Bush og Gorbatsjov.[66] Avtalen tok ni år å utforme og var den første store våpenavtalen siden Reagan og Gorbatsjov signerte Intermediate Ranged Nuclear Forces Treaty i 1987. Innholdet i START ville redusere USAs og Sovjetunionens strategiske kjernefysiske våpenarsenal med omkring 35 % over en syvårsperiode, og Sovjetunionens landbaserte interkontinentale ballistiske missiler ville bli halvert.[66]

Bush beskrev START som «et viktig skritt fremover for å fjerne et halvt århundre med gjensidig mistillit».[66] Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 erklærte president Bush og Mikhail Gorbatsjov et amerikansk-sovjetisk strategisk partnerskap som markerte slutten på den kalde krigen. President Bush erklærte at amerikansk-sovjetisk samarbeid under Gulfkrigen i 1991 hadde lagt fundamentet for et partnerskap når det gjaldt å løse bilaterale såvel som verdens problemer.

NAFTA-avtalen[rediger | rediger kilde]

Stående bak overvåker president Salinas (Mexico), President Bush (USA) og statsminister Mulroney (Canada) den første signeringen for NAFTA i oktober 1992

Utdypende artikkel: NAFTA

Bush-regjeringen og Canadas konservative statsminister Brian Mulroney tok initiativ til forhandlingene som endte med undertegnelsen av North American Free Trade Agreement (NAFTA). Avtalen ville eliminere mesteparten av toll og avgifter på produkter som ble kjøpt og solgt mellom USA, Canada og Mexico for å oppmuntre til handel mellom disse landene.[67] Avtalen beskytter også intellektuelle eiendomsrettigheter (patenter, kopirettigheter og varemerker), og legger opp til fjerning av restriksjoner på investeringer mellom de tre landene.[67]

I løpet av avtaleprosessen mente demokratene at NAFTA ville føre til tap av amerikanske arbeidsplasser.[25] NAFTA inneholdt heller ingen tilveiebringelse av arbeiderrettigheter.[68] Ifølge Bush-regjeringen ville handelsavtalen generere økonomiske ressurser som var nødvendige for å gjøre Mexicos regjering istand til å finansiere og håndheve meksikanske arbeidslover. Arbeidet med avtalen ble ikke fullført i Bushs periode, men intensjonsavtalene ble signert. Da Clinton overtok som president prioriterte han arbeidet med avtalen, og den ble endelig godkjent i 1993.[69]

Benådninger[rediger | rediger kilde]

Slik andre presidenter hadde gjort før ham, utstedte Bush en rekke benådninger i løpet av sine siste dager i embedet. 24. desember 1992 innvilget han den utøvende makts barmhjertighet ved å benåde seks tidligere regjeringsansatte som var involvert i Iran-Contras-skandalen i siste halvdel av 1980-årene, den fremste av disse tidligere forsvarsminister Caspar Weinberger[70], en avgjørelse som har blitt betegnet som en «benådningsskandale»[45]. Weinberger, som etter planen skulle ha møtt i retten den 5. januar 1993 for å svare på anklager relatert til Iran-Contras, ble beskrevet av Bush som en «sann amerikansk patriot».[70]

Det har vært spekulert i at Weinbergers private notater inneholdt referanser til Bushs støtte til de hemmelige utskipningene til Iran og på denne måten motsa Bushs eget utsagn om at han var «ute av spill».[71] Noen mener at Bushs benådning var et forsøk på å bevare et hovedsakelig positivt bilde av årene under Reagan-Bush.[71], mens andre mente at benådningen var motivert av at Bush selv kunne ha blitt innkalt som vitne i rettssaken mot Weinberger[72].

I tillegg til Weinberger, benådet Bush Duane R. Calrridge, Clair E. George, Robert C. McFarlane, Elliott Abrams og Alan G. Fiers jr. Alle disse hadde blitt tiltalt og/eller dømt for anklager av Independent Counsel under ledelse av Lawrence Walsh.

Presidentvalgkampen 1992[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1992

Bush kunngjorde at han ville stille til gjenvalg tidlig i 1992; koalisjonsstyrkenes seier i Gulfkrigen og høy oppslutning på meningsmålingene gjorde at et gjenvalg til å begynne med syntes mulig. En økonomisk resesjon og tvil om hvorvidt Bush avsluttet Gulfkrigen på en riktig måte, reduserte imidlertid populariteten hans.

Den konservative politiske spaltisten Pat Buchanan utfordret Bush foran nominasjonen og sjokkerte politiske eksperter ved å få 37% av stemmene i primærvalget i New Hampshire (selv om han havnet etter Bush).[25] Bush svarte med å innta mer konservative standpunkter i enkelte saker i et forsøk på å underminere Buchanans velgerbase.[25] Da han hadde sikret seg nominasjonen, stod Bush ansikt til ansikt med sin utfordrer, demokraten William Jefferson Clinton. Clinton angrep Bush ved å si at han ikke ville gjøre nok for å hjelpe den arbeidende middelklassen,[25] samt at han var ute av takt med mannen i gata, en oppfatning som ble ytterligere underbygd av reporteren Andrew Rosenthals påstand om at Bush var «forbløffet» over å se en demonstrasjon av en strekkodeleser i et supermarked.[73]

Tidlig i 1992 tok kappløpet mellom de to en uventet vending da Texas-milliardæren H. Ross Perot lanserte seg som en tredje kandidat og hevdet at hverken republikanere eller demokrater kunne eliminere budsjettunderskuddet og gjøre regjeringen mer effektiv. Budskapet hans appellerte til velgere på tvers av det politiske sentrum som var skuffet over begge partiers tilsynelatende fiskale uansvarlighet.[74] Perot forlot senere valgkampen for en kort periode for så å komme tilbake igjen.[75]

Clinton ledet til å begynne med, frem til Perot kom på banen igjen og gjorde kappløpet betydelig «trangere».[76] Da valgdagen nærmet seg, antydet meningsmålinger at kappløpet var et dødt løp,[26] men Clinton kom ut på topp, og slo Bush med 43 % mot 38 % av de avgitte stemmene. Perot fikk 19 % av de avgitte stemmene, en av de høyeste andeler for en tredjekandidat i amerikansk historie, og trakk like mye fra begge de andre kandidatene, ifølge valgdagsmålinger.[25][77] Bush fikk 168 valgmannsstemmer mot Clintons 320.[78]

Det var flere faktorer som spilte en rolle for Bushs nederlag, inkludert det faktum at han i 1990 gikk med på å heve skattene på tross av sitt «Read my lips»-løfte.[klargjør] Ved å gjøre dette skjøv han fra seg mange medlemmer fra sin konservative base, og tapte kampen om deres støtte til å bli gjenvalgt. Han hevet skattene i et forsøk på å få bukt med et økende budsjettunderskudd, et underskudd som i sin tur kom av skattelettelsene under Reagan og utgiftene til militære på 1980-tallet. I tillegg til disse faktorene kan den vaklende økonomien som akkurat var kommet seg fra en resesjon ha vært hovedårsaken bak Bushs tap, siden 7 av 10 velgere på valgdagen uttalte at økonomien enten var «ikke så god» eller «dårlig».[79][80] På valgdagsmålingene var oppslutningen til Bush bare 37 %[81] etter å ha lidd under dårlig oppslutning året igjennom.[82] På tross av tapet, klatret Bush etter valget opp igjen til en oppslutning på 56 % da han forlot embedet i 1993.[83]

Livet etter Det hvite hus[rediger | rediger kilde]

Bush holder minnetale i Reagans bisettelse, 11. juni 2004 i Washington National Cathedral
Bush, sammen med George W. Bush, Laura Bush, Bill Clinton, Condoleezza Rice, og Andrew Card i pave Johannes Paul IIs begravelse i 2005
Bush sammen med golfspilleren Tiger Woods, 4. juli 2007

Etter presidentvalgkampen i 1992 trakk Bush seg tilbake sammen med sin kone Barbara til deres hjem i det eksklusive nabolaget i Tanglewood i Houston, Texas med et presidentaktig kontor i nærheten. De tilbringer sommeren ved Walker's Point i Kennebunkport, Maine. Bush arrangerer sin egen fisketurnering på Islamorada, en øy som inngår i øygruppen Florida Keys.

I 1993 ble Bush slått til æresridder av Bath-ordenen av dronning Elizabeth II. Han var den tredje amerikanske presidenten som fikk denne æren – de andre var Dwight D. Eisenhower og Ronald Reagan.[84] Hans eldste sønn, George W. Bush, ble innsatt som USAs 43. president 20. januar 2001. Før dette var Bush sr. kjent som «George Bush» eller «president Bush». Siden denne dagen har han vanligvis blitt skilt fra sin sønn ved bruken av sine to mellom-initialer.

Presidentbiblioteket[rediger | rediger kilde]

George Bushs Presidentbibliotek og Museum er det tiende presidentbiblioteket i USA, og ble bygget mellom 1995 og 1997. Det inneholder George Bushs visepresident- og presidentdokumenter, og Dan Quayles visepresidentdokumenter.[85] Det ble innviet 6. november 1997 og er tegnet av arkitektfirmaet Hellmuth, Obata & Kassabaum.

George Bushs presidentbibliotek ligger på en 90 acre stor tomt på den vestlige delen av Texas A&M University i College Station, Texas. Biblioteket ligger på en åpen plass vis-à-vis Presidentens Konferansesenter. Det sorterer under NARA (National Archives and Records Administration) og reguleres av Presidential Libraries Act[86].

En annen institusjon som har fått navn etter Bush er The George Bush School of Government and Public service, som er et statsvitenskapelig fakultet ved Texas A&M University i College Station, Texas. Fakultetet er en del av presidentbibliotek-komplekset og tilbyr to mastergradsprogram og to andre studier.

Senere aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Den tidligere presidenten fortsatte å opptre offentlig. Han og fru Bush deltok ved Ronald Reagans statsbegravelse i juni 2004, og Gerald Fords begravelse i januar 2007. Én måned senere ble han tildelt Ronald Reagans frihetsmedalje i Beverly Hills i California av tidligere førstedame Nancy Reagan. Bush var også til stede ved forskjellige seremonier under byggingen av hangarskipet USS «George H. W. Bush» (CVN-77), et skip i Nimitz-klassen i United States Navy, et av de få som ble oppkalt etter en person som fremdeles var i live da fartøyet ble døpt.

Den 18. februar 2008 gikk Bush formelt ut med sin støtte til senator John McCain som kandidat til presidenvervet.[87] «Få menn som går iblant oss har ofret så mye i kampen for menneskelig frihet,» sa den tidligere presidenten, og la til at McCain hadde «de riktige verdiene og den riktige erfaringen som skal til for å lede vårt land i dette historiske øyeblikk.»[88] Støtteerklæringen gav McCains kampanje en vitamininnsprøytning, siden senatoren fra Arizona hadde blitt møtt med kritikk fra mange konservative. Bush kalte kritikken «et urettferdig angrep», og la til at McCain har «et sunt konservativt rulleblad, men stiller seg ikke uvillig til å strekke ut en hånd til den andre siden.»[88]

Bush tiltrakk seg medias oppmerksomhet da det 21. april 2008 ble meldt at han hadde fanget en 61 kilos (134 pund) atlanterhavstarpon (Megalops atlanticus) mens han var på en fisketur utenfor kysten av Florida.[89] Den 84 år gamle tidligere presidenten bemerket at det var den største fisken han noen gang hadde fanget, men valgte å slippe den ut i havet igjen.[89]

Bush døde den 30. november 2018 i Houston i Texas, i en alder av 94 år.[90]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som George Bush, Munzinger IBA 00000012939, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 139898, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10325, oppført som George Herbert Walker Bush[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.cnn.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ publisert i ZDF heute, www.zdf.de, besøkt 1. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.tagesschau.de, besøkt 1. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Le Parisien, verkets språk fransk, www.leparisien.fr, utgitt 1. desember 2018, besøkt 1. desember 2018, «La famille a précisé que George H. W. Bush était mort à Houston (Texas)»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The Peerage person ID p32217.htm#i322161, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g h The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.jfklibrary.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.harvard.edu, besøkt 4. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ commencement.miami.edu[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ cesky.radio.cz[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Presidential Avenue: George Bush». Presidential Avenue. Arkivert fra originalen 8. oktober 2007. Besøkt 29. mars 2008. 
  18. ^ «Former President George Bush honored at his 60th reunion at Phillips Academy, Andover». Phillips Academy. 8. juni 2002. Arkivert fra originalen 6. august 2002. Besøkt 29. mars 2008. 
  19. ^ a b c d e f g h i j «Lieutenant Junior Grade George Bush, USNR». Naval Historical Center. 6. april 2001. Arkivert fra originalen 28. mars 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  20. ^ a b c «History’s Youngest Naval Aviator: George H. W. Bush». Mid-Atlantic Air Museum. Arkivert fra originalen 29. september 2011. Besøkt 29. mars 2008. 
  21. ^ Laurence, Charles (25. oktober 2003). «George Bush's comrades eaten by their Japanese PoW guards». The Daily Telegraph. Besøkt 16. mars 2008. 
  22. ^ «George Herbert Walker Bush (1924-)». Miller Center of Public Affairs. 2008. Arkivert fra originalen 7. april 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  23. ^ a b c «School House to White House: The Education of the Presidents». National Archives. våren 2007. Besøkt 29. mars 2008. 
  24. ^ a b c «George Herbert Walker Bush». CNN. Arkivert fra originalen 8. mars 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  25. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab «George Herbert Walker Bush». MSN Encarta. Arkivert fra originalen 16. juni 2006. Besøkt 29. mars 2008. 
  26. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u «Bush, George Herbert Walker». Scholastic Library Publishing, Inc. Arkivert fra originalen 15. juni 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  27. ^ «George Herbert Walker Bush». Net Industries. Besøkt 29. mars 2008. 
  28. ^ «TX US Senate». Our Campaigns. Besøkt 19. mars 2008. 
  29. ^ «TX District 07». Our Campaigns. Besøkt 19. mars 2008. 
  30. ^ «Birth control as election issue? Why?». Washington Post. Besøkt 26. august 2012. 
  31. ^ «TX District 7». Our Campaigns. Besøkt 19. mars 2008. 
  32. ^ «TX US Senate - R Primary». Our Campaigns. Besøkt 19. mars 2008. 
  33. ^ «TX US Senate». Our Campaigns. Besøkt 19. mars 2008. 
  34. ^ «The President (Richard Nixon)». Richard Nixon Presidential Library. Arkivert fra originalen 27. mars 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  35. ^ «George HW on Nixon resignation». US News and World Report. 16. juli 2006. Arkivert fra originalen 24. juni 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  36. ^ The George Bush Center for Intelligence Arkivert 8. mai 2007 hos Wayback Machine. - CIA, besøkt 26. februar 2006
  37. ^ «Presidents: George H. W. Bush, 41st President of the United States». U-S-History.com. Besøkt 29. mars 2008. 
  38. ^ «CIA Briefings of Presidential Candidates; Chapter 5: In-Depth Discussions With Carter». Central Intelligence Agency: Center for the Study of Intelligence. Arkivert fra originalen 1. april 2019. Besøkt 11. oktober 2007. 
  39. ^ «George H. W. Bush». Presidential Timeline of the Twentieth Century. Arkivert fra originalen 3. mai 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  40. ^ a b «President George H.W. Bush:Kyiv National Taras Shevchenko University». Ukrainian Embassy. 21. mai 2004. Arkivert fra originalen 19. mai 2008. Besøkt 29. mars 2008. 
  41. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Hatfield, Mark with the Senate Historical Office (1997). «Vice Presidents of the United States: George H. W. Bush (1981-1989)» (PDF). Washington, DC: US Government Printing Office. Besøkt 2. april 2008. 
  42. ^ Bumiller, Elisabeth (8. juli 2002). «White House Letter; At Parents' Home, Bush Resumes Role of Son». The New York Times. Besøkt 2. april 2008. 
  43. ^ «Bush-Ferraro Vice-Presidential Debate». The American Presidency Project. 11. oktober 1984. Arkivert fra originalen 17. juni 2008. Besøkt 3. april 2008. 
  44. ^ a b c d e f Ole O. Moen. USAs presidenter. Forlaget Historie & Kultur, 2008. [trenger sidetall] ISBN 978-82-92870-05-1
  45. ^ a b c d e f g h i Hans Olav Lahlum. Presidentene fra George Washington til George W. Bush. Cappelen Damm, 2008. [trenger sidetall] ISBN 978-82-02-27727-7
  46. ^ «Transcript» (fee required). The New York Times. 30. juni 1997. Besøkt 2. april 2008. 
  47. ^ «The Iran-Contra Affair 20 Years On». George Washington University. 20. november 2006. Besøkt 3. april 2008. 
  48. ^ «Bush and Simon Seen as Hobbled by Iowa's Voting». The New York Times (engelsk). 10. februar 1988. Besøkt 4. april 2008. 
  49. ^ «New Hampshire: Picking a President». The History Channel. Arkivert fra originalen 24. april 2008. Besøkt 4. april 2008. 
  50. ^ a b c «1988: George H.W. Bush Gives the 'Speech of his Life'». NPR. 2000. Besøkt 4. april 2008. 
  51. ^ a b c «1988: Bush wins with 'no new taxes' promise» (engelsk). BBC. 2003. Besøkt 4. april 2008. 
  52. ^ «The Second Bush-Dukakis Presidential Debate». Commission on Presidential debates. 13. oktober 1988. Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 4. april 2008. 
  53. ^ a b c «George H. W. Bush». The White House. Arkivert fra originalen 17. januar 2009. Besøkt 11. april 2008. 
  54. ^ Gallup, George W.The Gallup Poll: Public Opinion, 1991, Published 1992, Rowman & Littlefield
  55. ^ a b c «Prudence in Panama: George H.W. Bush, Noriega, and economic aid, May 1989-May 1990» (engelsk). Texas A&M University. 25. april 2007. Arkivert fra originalen 7. august 2011. Besøkt 11. april 2008. 
  56. ^ a b c d e Franklin, Jane (2001). «Panama: Background and Buildup to Invasion of 1989». Rutgers University. Arkivert fra originalen 4. juli 2008. Besøkt 11. april 2008. 
  57. ^ a b «Richard B. Cheney: 17th Secretary of Defense» (engelsk). United States Department of Defense. Arkivert fra originalen 3. september 1999. Besøkt 11. april 2008. 
  58. ^ «Observer; Is This Justice Necessary?» (engelsk). The New York Times. 3. januar 1990. Besøkt 12. desember 2007. 
  59. ^ John Pike (27. april 2005). «Operation Just Cause». Besøkt 12. desember 2007. 
  60. ^ a b c d «The Gulf War: A Chronology». PBS. Besøkt 11. april 2008. 
  61. ^ «George H. W. Bush: Address Before a Joint Session of the Congress on the Persian Gulf Crisis and the Federal Budget Deficit». SweetLiberty.org. 11. september 1990. 
  62. ^ «A World Transformed». Snopes.com. 2003. Besøkt 11. april 2008. 
  63. ^ a b c «Intervju med Dr. Condoleezza Rice». George Washington University. 17. desember 1997. Besøkt 11. april 2008. 
  64. ^ «The Malta Summit; Transcript of the Bush-Gorbachev News Conference in Malta». Associated Press (engelsk). 
  65. ^ «1989: Malta summit ends Cold War» (engelsk). BBC. 3. desember 1989. Besøkt 11. april 2008. 
  66. ^ a b c «1991: Superpowers to cut nuclear warheads» (engelsk). BBC. 31. juli 1991. Besøkt 11. april 2008. 
  67. ^ a b «Frequently Asked Questions: NAFTA». Federal Express. Besøkt 11. april 2008. 
  68. ^ «The NAFTA Labor Side Accord». Human Rights Watch. Besøkt 11. april 2008. 
  69. ^ «NAFTA». Duke University. Arkivert fra originalen 20. april 2008. Besøkt 11. april 2008. 
  70. ^ a b «Bush pardons Weinberger, Five Other Tied to Iran-Contra». Federation of American Scientists. Besøkt 11. april 2008. 
  71. ^ a b Parry, Robert (25. mars 2006). «Weinberger, Bushes & Iran-Contra». Consortium for Independent Journalism, Inc (engelsk). Besøkt 11. april 2008. 
  72. ^ Aftenposten/NTB, 28. desember 1992; «Bush vil ikke vitne?»
  73. ^ «Maybe I'm Amazed». Snopes.com. 1. april 2001. Besøkt 11. april 2008. 
  74. ^ «The Perot Vote» (engelsk). President and Fellows of Harvard College. Besøkt 23. april 2008. 
  75. ^ Holmes, Steven A (27. oktober 1992). «The 1992 Campaign: The Independent; Bush Aide calls Perot's story 'paranoid'». The New York Times (engelsk). Besøkt 14. april 2008. 
  76. ^ Toner, Robin (25. oktober 1992). «The 1992 Campaign: The Overview; Contest tightens as Perot Resurges and Clinton slips». The New York Times (engelsk). Besøkt 14. april 2008. 
  77. ^ Holmes, Steven A. (5. november 1992). «THE 1992 ELECTIONS: DISAPPOINTMENT -- NEWS ANALYSIS An Eccentric but No Joke; Perot's Strong Showing Raises Questions On What Might Have Been, and Might Be». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. mai 2020. 
  78. ^ «George Herbert Walker Bush: Campaigns and Elections». Miller Center of Public Affairs. Arkivert fra originalen 9. april 2008. Besøkt 11. april 2008. 
  79. ^ Jr, R. W. Apple (4. november 1992). «THE 1992 ELECTIONS: NEWS ANALYSIS; The Economy's Casualty». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. mai 2020. 
  80. ^ Lazarus, David (9. juni 2004). «Downside of the Reagan Legacy». The San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 11. april 2008. 
  81. ^ http://www.pollingreport.com/whitejk.htm
  82. ^ «Presidential Approval Ratings History - Interactive Comparison Graph - WSJ.com». Wall Street Journal. Besøkt 1. mai 2020. 
  83. ^ Langer, Gary (17. januar 2001). «Poll: Clinton Legacy Mixed». ABC. Arkivert fra originalen . Besøkt 11. april 2008. 
  84. ^ «Honours: Order of the Bath». The British Monarchy Today. Besøkt 28. mars 2008. 
  85. ^ «The Birth of the Tenth Presidential Library: The Bush Presidential Materials Project, 1993–1994». George Bush Presidential Library. Arkivert fra originalen 7. august 2007. Besøkt 22. mars 2007. 
  86. ^ Presidential Libraries Act of 1955
  87. ^ «George H. W. Bush Endorses McCain for President». The Washington Post. 18. februar 2008. Besøkt 28. mars 2008. 
  88. ^ a b Neuman, Johanna (18. februar 2008). «Former President Bush Endorses McCain». The Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 14. mars 2008. Besøkt 28. mars 2008. 
  89. ^ a b «Fish Tales: Former President George H.W. Bush Catches a Mammoth in the Keys». Fox News. 21. april 2008. Arkivert fra originalen . Besøkt 22. april 2008. 
  90. ^ «George H.W. Bush, 41st president of the United States, dies at 94» (engelsk). The Washington Post. 30. november 2018. Besøkt 1. desember 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=George_H.W._Bush&oldid=24294907»