Georg Calixt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Georg Calixt

Georg Calixt (født 14. desember 1586 i Medelby i Schleswig, død 19. mars 1656 i Helmstedt) var en tysk evangelisk teolog. Han møtte motstand fra konservative lutheranere, som Johann Hülsemann, Johann Conrad Dannhauer og Abraham Calovius, siden han ikke kunne godta Konkordieformelen av 1577. Han er i litteraturen omtalt som synkretist, fordi han blandet elementer fra flere trosretninger.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foreldrene til Georg Calixt var presten Johannes Callisen (kalt Calixt) og Catharina Richert, datter av borgermesteren i Flensborg. Etter fullført skolegang i Flensborg begynte han i 1603 å studere filosofi og filologiuniversitetet i Helmstedt. Hans viktigste lærere var professorene Johannes Caselius og Cornelius Martini. Fra 1607 gikk Calixt over til å studere teologi.

I årene 1609 til 1613 foretok Calixt en studiereise gjennom Tyskland, i det som i dag er Belgia, Storbritannia og Frankrike. Disse vidstrakte reiser gjorde at han fant gode sider såvel i den reformerte kirken og i katolisismen.

Teolog[rediger | rediger kilde]

Georg Calixt ble kjent etter en disputas i 1614 med jesuitten Augustin Turrianus. Foranledning var slottsarvingen Ludolf Klenckes planlagte konvertering til den katolske kirke, noe hans mor ønsket å få ham fra. Calixt tok del ettersom hans lærer Cornelius Martini var blitt syk. Disputasen endte i følge protestantiske kilder med seier for den unge Calixt. Men Klencke konverterte likevel.[1] Denne disputasen førte til at Calixt fikk en lærerstilling ved Universitetet i Helmstedt som han hadde til sin død.

Calixt søkte i 1626 og i 1635 ansettelse ved Københavns Universitet, og kong Christian IV tenkte selv på å innkalle ham – overfor de brunsvigske hertuger skal han endog ha gjort fordring på ham som dansk undersått – men hans forsøk strandet på de danske teologers bestemte motstand, idet Calixt i mange henseender minnet om Niels Hemmingsen. Begge la som Melanchton særlig vekt på den kristelige etikk, og Calixt hevdet at etikken hadde en selvstendig stilling ved siden av dogmatikken. Etikk og dogmatikk fastholdt det almenkristelige og ved disse kunne man bedømme forholdet mellom de teologiske og konfesjonelle ulikheter.

Denne bestrebelse trådte hos Calixt frem i en klarere og mer utviklet form enn hos Hemmingsen. Han var overbevist om at mange av de artikler i bekjennelsesskriftene, symbolene, som atskilte de tre hovedkirker, var uvesentlige og lå utenfor det egentlige trosområde, og han var utrettelig i å mane til forlik, således at man kunne samle seg om de første fem århundrers symbolske bestemmelser – den såkalte consensus qvinqvesæcularis – særlig om den apostolske trosbekjennelse, som allerede fantes som felles bekjennelse i alle tre kirkesamfunn. Men han møtte heftig motstand, især fra de ortodokse lutheraneres side (de synkretistiske stridigheter etter religionssamtalene i Thorn i 1645). Calixt, som var en fredens mann og ireniker, ble tvunget til en stridsteolog.

Georg Calixt forstod seg selv som en forsvarer av den humanistiske teologien, slik den kom frem gjennom Philipp Melanchthons lære.

Ved sin død stod han tilsynelatende langt fjernere fra sitt mål enn da han begynte sin virksomhet, men indirekte hadde han allikevel gitt den lutherske ortodoksi et grunnstøt og banet veien for et friere teologisk syn, som også kom den danske kirke til gode ved de senere pietistiske bevegelsene.

Kjente verk[rediger | rediger kilde]

  • De praecipuis Christianae religionis capitibus hodie controversis disputationes XV (Helmstedt, 1613)
  • De vera christiana religione et ecclesia (Helmstedt, 1633)
  • Epitome Theologiae (Goslar, 1619)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wilhelm Gaß: Georg Calixtus und der Synkretismus (Breslau 1846)
  • Johannes Wallmann: Der Theologiebegriff bei Johann Gerhard und Georg Calixt (Tübingen 1961)
  • Fritz Roth: Restlose Auswertungen von Leichenpredigten für genealogische und kulturhistorische Zwecke. Bd. 7
  1. ^ Friedrich Koldewey: Quellen zu der Geschichte des Konvertiten Ludolf Klencke. I: Zeitschrift des Harz-Vereins für Geschichte und Altertumskunde, 22. Jahrgang, Wernigerode 1889, S. 49–84).