Garibald
| Garibald | |||
|---|---|---|---|
| Født | 665 | ||
| Død | 671 | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Far | Grimuald[1] | ||
| Mor | Theodota[1] | ||
| Søsken | Romuald I of Benevento | ||
Garibald (Garipald ), f. ca. 665, var konge i Det langobardiske kongerike i ca. tre måneder i 671. Han etterfulgte sin far Grimuald som hadde tilranet seg kongetronen i 662 og som døde i 671. Den mindreårige Garibald ble raskt avsatt da den tidligere kongen Perctarit vendte hjem fra eksil og ble innsatt som ny konge.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[2] På Garibalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til slutten av det 8. århundre.
Religionsstriden[rediger | rediger kilde]
Bak maktkampen om den langobardiske kongetronen lå en lang religiøs strid mellom katolikker og arianister. Det toppet seg etter kong Aripert I’s død i 661 da de to grupperingene valgte hver sin tronfølger blant Ariperts sønner, de mindreårige brødrene Godepert og Perctarit. Striden mellom brødrene og deres religiøse tilhengere førte til at den arianske Godepert ba om militær hjelp fra hertug Grimuald av Benevento. Hans måte å hjelpe til på var å drepe Godepert, jage Perctarit i eksil og la seg utrope til konge selv.[3]
Godepert, Grimuald og hans sønn Garibald var arianere mens Perctarit var katolikk. Garibald regnes som den siste arianske monark i Europa.
Legitimitet[rediger | rediger kilde]
Grimuald, som tilhørte den bayerske adelsslekten Agilulfingerne giftet seg med Godeperts og Perctarits søster Theodota for å skaffe seg legitimitet. De fikk sønnen Garibald ca. 665, og da Grimuald døde i 671 ble gutten utropt til konge. Den fordrevne Perctarit oppholdt seg i eksil i Frankerriket, men dro tilbake til langobardene da han hørte om dødsfallet. Han hadde stor støtte blant de ledende langobardene og ble raskt hyllet som konge. Garibald ble avsatt etter ca. tre måneder ved makten, og de historiske kildene er tause om hans liv etter dette.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tacitus & kap. 40, s. 89.
- ^ Paulus Diaconus & s. 138.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co.
- Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
- Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst
| Forgjenger: Grimuald |
Konge av langobardene (671–671)
|
Etterfølger: Perctarit |