Fyrtøy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fyrtøy i form av flint, ildstål, tennemne (knusk) og lærpung.
Flint og ildstål, Dalarna 1916.

Fyrtøy eller flint og stål er et redskap til å gjøre opp ild. Det er et redskap som ble nødvendig tidlig i menneskehetens historie, og i årenes løp har metodene for å gjøre opp ild endret seg.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Fra pyritt til tennstål[rediger | rediger kilde]

Det er svært vanskelig å bevise hvilket fyrtøy som kom i bruk først. Den eldste kjente indikasjon på kulturell bruk av ild kommer fra Israel, en 790 000 år gammel boplass[1] for Homo erectus (det oppreiste menneske). Fyrtøyet som disse tidlige menneskene benyttet er ikke kjent. Det er heller ikke funnet ildslagningssteiner fra eldre steinalder som kan bekrefte bruk av flint mot annet jernholdig materiale. Kanskje ble ilden fremskaffet ved friksjon, ved å gni to porøse tresorter mot hverandre. Slike materialer, og likeledes med lær og bein, vil forvitre med tiden og derfor vanskelig å finne ved arkeologiske utgravninger.

Fra yngre steinalder kjenner vi til bruk av pyritt, flint og knuskkjuke (Fomes fomentarius). Ismannen Ötzi ble funnet med slikt fyrtøy. Flint slåes mot den jernholdige pyritten slik at det skapes små gnister. Ettersom flint er hardere enn pyritt, vil små fragmenter av pyritt bli skarpt løs og antent av kraften i slaget. Når fragmentene antennes, begynner jernet å brenne. Svovelet gjør også knusken mer lettantennelig. Ved å la gnistene falle på knusk startes en glo. Gloen overføres til et tennemne, som er et luftig tørt materiale med stor overflate, eksempelvis gress, dun fra dunkjevler, og i dette kan det forsiktig blåses fram ild.

Også fra bronsealderen er en rekke ildslagningssteiner i form av flintdolker med slitespor fra ildslagning funnet i sammenheng med jernholdig pyritt.[2]

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

I eldre jernalder endret fyrtøyet seg. I stedet for pyritt eller bronse ble en jernsyl slått mot kvartsitt for å fremkalle gnisten. På Norderhov i Buskerud er det funnet både syl, en ildslagningsstein til å bære i beltet, samt beholder av tre for oppbevaring av knusk.[3]

I yngre jernalder, vikingtid og middelalder benyttes ildstål som slåes mot flint for å fremkalle gnister. En rekke slike ildstål er funnet. Ofring av ildstål i romertid i Norge knyttes til dyrking av guden Frøy.

I yngre jernalder (vikingtid) og utover i middelalderen var bruk av ildstål, flint og knusk fra knuskkjuke dominerende. En rekke ildstål er funnet i graver, og knyttes da til smedens yrke og aktivitet. Knuskkjuke var ettertraktet vare, og ble en eksportvare i middelalderen.[4]

1800-tallet ble det vanlig å bruke forkullet tøy av lin eller bomull som knusk. Det ble solgt metallesker for formålet; ved å legge ett stykke tøy i den nesten lufttette beholderen og plassere den i ilden kunne brukeren selv lage den knusken han trengte. Esken fungerte også som oppbevaringsbeholder for ildstål og kulltøy. Flint ble fremdeles foretrukket som ildslagningsstein.

Den industrielle revolusjon[rediger | rediger kilde]

Først i industriell tid ble de moderne fyrstikkene, trepinner med kjemikalier, oppfunnet. De tidligste typene, som ble antent ved å stikkes i svovelsyre, ble utviklet i Paris i 1805. Fyrstikker som ble tent ved friksjon, kom i 1827. De ble tryggere etter at de brennbare ingrediensene ble atskilt på fyrstikkhodet og på en egen tennoverflate fra 1844. Særskilte fyrstikkesker med fyrstikker inni og en egen tennoverflate på siden ble laget fra rundt 1890.

En erstatning for ildstålet kom med en ny legering, ferrocerium tidlig på 1900-tallet. Ferrocerium er sammensatt av blant annet jern og magnesium samt en rekke andre metaller som øker antenneligheten og gjør legeringen mykere. Dette fører til gnister som kan holde opptil 1800 grader, mye varmere enn hva det tradisjonelle ildstålet produserer. Ferrocerium benyttes blant annet i moderne lightere og til såkalt «tennstål».

Annet[rediger | rediger kilde]

Fyrtøyet er et berømt eventyr skrevet av den danske dikteren H.C. Andersen i 1835. Det handler om en soldat som får tak i et magisk fyrtøy som gir ham makt over tre kjempestore hunder og skattene de passer på.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robson, David (27. oktober 2008): «Proto-humans mastered fire 790,000 years ago», New Scientist
  2. ^ Koch, Eva: Ild Arkivert 29. juni 2013 hos Wayback Machine., artikkel tidligere trykket i Skalk nr. 5 1990
  3. ^ «Ildslagingssteinen fra Norderhov» Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine., Historieboka.no
  4. ^ Knuskjuke og knusk, folk.uio.no.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]