Fylke (norsk historie)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Før den norske rikssamlingen800-tallet og inn i høymiddelalderen var landet inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylkí som er avledet fra ordet folk. De historiske fylkene var småriker med en egen småkonge og hadde gjerne navn etter folket som bodde der, andre etter landskapet det lå i eller etter kongen som grunnla småriket.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 slike småriker på det senere norske riksområdet, hver med en egen konge og et eget ting. Det er få holdepunkter til utstrekningen av disse fylkene, og hvor konstante de var over tid. Det er mulig at noen av dem overlappet i utstrekning.

Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at da Harald Hårfagre la under seg Norge, var det følgende inndeling (småkongedømmer):

Kongerikene Sogn, Vestfold, Romerike, Hadeland (med Toten og Land) og Ringerike hadde han arvet etter sin far Halvdan Svarte, sammen med halvparten av Hedemarken, som han derpå underla seg helt sammen med Gudbrandsdalen.[1]

Før rikssamlingen var fylkene selvstendige riker med egne småkonger, men etter rikssamlingen ble disse fylkene omgjort til jarledømmer med en jarl oppnevnt av kongen i hvert fylke, som igjen hadde herser og lendmenn under seg med ansvar for ulike delområder innenfor fylket.

Størstedelen av Norge ble gradvis delt inn i 4 tingkretser, med hver sine årlige tingsamlinger og egne lover. Disse var i kronologisk rekkefølge GulatingetVestlandet, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Opplandene og Borgartinget i Viken. Hver tingkrets var i sin tur oppdelt i fylker, som i de fleste tilfeller var identisk med smårikene før rikssamlingen. I Hålogaland og andre områder av Norgesveldet som falt utenfor de kjente tingkretsene fortsatte man med de gamle fylkestingene, eller man hadde status som skatteland.

Ved nasjonalmonumentet for rikssamlingen, Haraldshaugen i Haugesund, står det en 17 meter høy bauta over kong Harald Hårfagres grav omkranset av 29 mindre bautaer som hver og en symboliserer ett av de gamle fylkene som kongen underla seg. Hver bauta har en inskripsjon med navnet på det historiske fylket bautaen er hentet fra.

De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1600-tallet også ble deler av større amter, en benevnelse som i 1919 ble erstattet av ordet fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser.

De historiske fylkene i Norge[rediger | rediger kilde]

Ifølge Peter Andreas Munchs Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen (1849)[2] var Norge inndelt i følgende fylker:

Borgartingslo̧g[rediger | rediger kilde]

Fylkene under Borgartingsloven, med tingsted i Sarpsborg, var følgende: [3]

Eiðsivatingslo̧g[rediger | rediger kilde]

Fylkene under Eidsivatingsloven, med tingsted på Eidsvoll, var følgende: [3]

Gulatingslo̧g[rediger | rediger kilde]

Fylkene under Gulatingsloven, med tingsted i Gulen, var følgende: [trenger referanse]

Frostatingslo̧g[rediger | rediger kilde]

Fylkene under Frostatingsloven, med tingsted på Frosta, var følgende:

Hálogaland[rediger | rediger kilde]

Ikke underlagt noen av de tradisjonelle tingene, var opprinnelig:

Senere (uvisst når) ble landsdelen inndelt i to fylker, hvilket det sydligste igjen ble delt i to halvfylker:

Skattland[rediger | rediger kilde]

Områder som var regnet som norske skattland og tilhørte følgelig ikke noen av de kjente fylkene og lagtingsområdene. Disse besittelsene var gjennom årtidene i vekslende grad underlagt den norske kongemakten.

Senere historiske høydepunkter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]