Frysepunktsnedsettelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Frysepunktsnedsettelse er en senkning av frysepunktet til en ren væske når det oppløses et annet stoff i den. Effekten har mange praktiske anvendelser som bruk av frysevæske i biler og strøing av salt på islagte veier. Den er et eksempel på en kolligativ effekt som bare avhenger av konsentrasjonen av tilsatt stoff og ikke dets egenskaper.

Fenomenet har vært kjent i lang tid tilbake i historien.[1] Den første, systematiske undersøkelse av hvordan den avhenger av løsemiddelet og egenskaper av det tilsatte stoffet, ble gjort av den franske fysiker François-Marie Raoult rundt 1880.[2] Han fant at effekten er proporsjonal med molfraksjonen av oppløste molekyler eller ioner i løsningen, men uavhengig hva slags stoff som blir oppløst. Dette gjelder for tynne løsninger hvor antall tilsatte molekyler er mye mindre enn antallet av molekyler i løsemiddelet. Da kan størrelsen til frysepunktsnedsettelsen skrives som

Her avhenger den kryoskopiske konstanten Km kun av egenskaper til løsemiddelet, mens b er molaliteten til det tilsatte stoffet. Den er gitt som antall mol delt på vekten av det rene løsemiddelet. Denne empiriske loven er nært knyttet til Raoults lov for den tilsvarende senkning av damptrykket for løsningen og kan forklares ved bruk av termodynamikk.

Anvendelser[rediger | rediger kilde]

Karakteristiske verdier:
Stoff Formel Tm
°C
ΔH
kJ/mol
Km
K kg/mol
Vann H2O 0 6,01 - 1,86
Benzen C6H6 + 5,5 9,95 - 5,07
Sykloheksan C6H12 + 6,5 2,63 - 20,6
Etylenglykol C2H6O2 - 13,0 11,23 - 3,11
Glyserol C3H8O3 + 18,2 8,48 - 3,56
Fenol C6H5OH + 40,9 11,29 - 6,84

Størrelsen av fryspunktsnedsettelsen er bestemt av konstant Km. Den er oppgitt for noen typiske løsemiddel i tabellen til høyre.[3] Av disse er vann det mest kjente. Under standard forhold fryser det ved 0 °C. Den mest utbredte vannløsningen er sjøvann som inneholder salt med en vektprosent på om lag 3,5 %. Denne delen medfører en reduksjon av frysepunktet slik at sjøvann fryser først under 0 °C og havene forblir lettere isfrie.

Fra de karakteristiske verdiene i tabellen kan man nå regne ut denne effekten. Koksalt NaCl har en molar masse M1 = (23 + 35) g/mol = 58 g/mol. En liter sjøvann inneholder 35 g som dermed tilsvarer 35 g/(58 g/mol ) = 0,6 mol slikt salt. Bruker man så formelen for frysepunktsnedsettelsen sammen med den tilsvarende konstanten fra tabellen, blir frysepunktet redusert med

Den ekstra faktoren 2 her skyldes at saltmolekylet NaCl løser seg opp i enkelte ioner Na+ og Cl- som betyr at antall nye partikler i løsningen er dobbelt så stort som antall saltmolekyler. Dette resultatet sier at sjøvann begynner ikke å fryse til før under - 2 °C.

Kjøring på isete vei kan kan gjøres sikrere ved avising .

Denne effekten benyttes ved å strø salt på isete veier om vinteren for å få isen til å smelte. Dette er eksempel på en kuldeblanding av vann og NaCl som før i tiden ble brukt til å lage iskrem. Avhengig av mengden salt, kan frysepunktet teoretisk senkes helt ned til - 21 °C. Saltinnholdet er da 23 % vektprosent som tilsvarer det eutektiske punktet hvor vann er mettet med salt. I slike kuldeblandinger benyttes også kalsiumklorid CaCl2 som kan gi lavere temperaturer og ikke forårsaker samme korrosjon på bilene.

Samme prinsipp benyttes også ved avising av fly om vinteren. Man benytter da mange forskjellige kjemikalier, som for eksempel blandinger med etylenglykol. Det er da viktig at sprøytemiddelet blir lengst mulig sittende fast på vingene slik at dannelse av is forhindres også etter at flyet er kommet opp i luften.

Kryoskopi[rediger | rediger kilde]

Molaliteten til stoffet som er løst opp i væsken, avgjør hvor stor nedsettelsen av frysepunktet vil bli. Den er b = n1/m0 hvor n1 er antall mol tilsatt stoff, og m0 er massen til det rene løsemiddelet. Nå er n1 = m1/M1 hvis massen av det tilsatte stoffet er m1 og det har en molar masse M1. Derved kan formelen for frysepunktsnedsettelsen skrives som

På denne formen kan man bestemme molekylmassen M1 til et ukjent stoff ved å veie det, løse det opp i en kjent mengde løsemiddel og så måle den resulterende senkningen av frysepunktet. Konstanten Km antas da bestemt ved å gjennomføre samme måling med et kjent stoff. Dette var en utbredt metode i tidligere tider og ble omtalt som kryoskopi, det vil si målinger ved hjelp av kulde.

Termodynamisk utledning[rediger | rediger kilde]

Ved frysepunktet er den rene væsken (v)  i likevekt med den faste fasen (s)  av løsemiddelet. Da er det kjemiske potensialet for de to fasene like store, det vil si at Gv = Gs da kjemisk potensial er det samme som Gibbs fri energi per mol. Hvis et annet stoff løses opp i denne væsken, vil dens kjemiske potensial forandres til Gv + RT ln x0 der R  er gasskonstanten og x0 = 1 - x1 er molfraksjonen til løsemiddelet. De kjemiske potensialene i de to fasene må fremdeles være like store ved likevekt. Nå gir denne betingelsen at

hvor Gv - Gs er den molare forandringen av Gibbs fri energi ved smeltningen av den faste fasen. Ved en gitt temperatur er ΔG = ΔH - TΔS  der ΔH  er forskjellen i entalpi mellom de to fasene og ΔS  den tilsvarende forskjellen i entropien. Entalpiforandringen ΔH  er ikke noe annet enn smeltevarmen for den faste fasen av løsemiddelet.

For rent løsemiddel som har x0 = 1 og er i likevekt ved frysepunktet Tm vil ΔG = 0  som betyr at ΔS = ΔH/Tm. Likevektsbetingelsen kan derfor skrives som

For tynne oppløsninger er molfraksjonen x1 av tilsatt stoff mye mindre enn én slik at ln (1 - x1) = - x1. Derfor blir den modifiserte smeltetemperaturen T  bare litt forskjellig fra den opprinnelige Tm. Defineres nå frysepunktsnedsettelsen som ΔT = T - Tm, blir den dermed

At svaret er negativt, bekrefter bare at dette er en senkning av frysetemperaturen. For vann er denne Tm = 273 K og smeltevarmen ΔH = 6010 J/mol. Skrives svaret som ΔT = Kx1, blir da K = - 103 K når man benytter at gasskonstanten har verdien R = 8,31 J/mol K.

I stedet for å uttrykke frysepunktsnedsettelsen ved molfraksjonen x1 = n1/(n0 + n1) av tilsatt stoff, er det mer vanlig å angi den som en funksjon av molaliteten b = n1/m0 til løsningen. Her er m0 = n0M0 massen til løsningsmiddelet som består av n0 mol og har molar masse M0. Da mengden av tilsatt stoff er antatt å være liten, har man tilnærmet at x1 = n1/n0 slik at x1 = bM0. Dermed blir

hvor den kryoskopiske konstanten nå er Km = KM0 = - RM0Tm2/ΔH. Molvekten for vann H2O  er M0 = 18 g/mol slik at for dette løsemiddelet er Km = - 103 K⋅18 g/mol = - 1,86 K kg/mol  som er verdien i tabellen..

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ J. Güémez, C. Fiolhais and M. Fiolhais, Reproducing Black’s experiments: freezing point depression and supercooling of water, Eur. J. Phys. 23, 83-91 (2002).
  2. ^ François-Marie Raoult, Loi générale de la congélation de solutions, Comptes Rendues 95, 1030 - 1033 (1882).
  3. ^ D.R. Lide, Handbook of Chemistry and Physics, 77 ed. CRC Press, New York (1996). ISBN 0-8493-0477-6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H.A. Bent, The second law: An introduction to classical and statistical thermodynamics, Oxford University Press, Oxford (1965). ISBN 0-195-00828-6.
  • I.N. Levine, Physical Chemistry, McGraw-Hill, New York (2008). ISBN 978-0072538625.