Froskene (Aristofanes)
| Froskene | |||
|---|---|---|---|
 Aristofanes | |||
| orig. Βάτραχοι | |||
| Forfatter(e) | Aristofanes | ||
| Språk | Gammelgresk | ||
| Sjanger | Komedie | ||
| Utgitt | 405 f.Kr. | ||
Froskene (gresk: Βάτραχοι (Bátrachoi), latin: Ranae) er en komedie av den greske forfatteren Aristofanes. Skuespillet ble framført på Lenaia-festivalen i Athen i 405 f.Kr. og fikk førstepremie. Stykket hadde litteraturkritikken som tema. Tragedieforfatteren Evripides, som døde året før, blir sterkt kritisert, mens forfatteren Aiskhylos hylles som tragediens store mester sammen med Sofokles.
Medvirkende[rediger | rediger kilde]
- Xanthias, Dionysos’ slave
- Dionysos, vinens, ekstasens og teatrets gud, sønn av Zevs
- Herakles, gresk mytisk helt, sønn av Zevs og Dionysos’ halvbror
- Liket, et lik på vei til dødsriket
- Kharon, fergemann for de døde
- Aiakos, dødsrikets portvokter, dommer og den som voktet hunden Kerberos
- En hoffdame hos Persefone (Plutons kone)
- En vertshusholder i dødsriket
- Plathane, oppvarter i vertshuset i dødsriket
- Husslaven til Pluton
- Evripides, død tragediedikter
- Aiskhylos, død tragediedikter
- Pluton, dødsrikets hersker
- Froskene, kor av frosker
- De innvidde, kor av innvidde i de eleusinske mysterier
For øvrig: Et esel, likbærere, slaver i vertshuset, politifolk, assistenter i tragediekonkurransen
Handling[rediger | rediger kilde]
Dionysos savner de gode tragediedikterne og bestemmer seg for å dra til dødsriket for å hente opp igjen Evripides som døde året før (i 406 f.Kr.). Han kler seg ut som sin halvbror Herakles med løveskinn og klubbe, og sammen med sin trofaste slave Xanthias drar han først til Herakles selv og spør ham ut om veien til dødsriket. (Herakles hadde jo vært der tidligere og hentet hunden Kerberos som et av sine vidgjetne storverk.) Komikken oppstår allerede når Herakles bokstavelig talt møter seg selv i døra. På spørsmålet om hvordan man kommer til dødsriket svarer Herakles at man kan henge seg, ta gift eller kaste seg ut fra et tårn.
Dionysos og Xanthias drar ned til dødsriket uten å ta livet av seg først, og der blir de fraktet i Kharons båt. Det vil si, Xanthias får ikke bli med på grunn av at han ikke deltok i sjøslaget[1] så han må gå rundt sjøen. Underveis opptrer et kor av frosker som kvekker i vei, og som har gitt navn til stykket., Problemene oppstår imidlertid allerede ved porten til dødsriket. Portvokteren Aiakos skjeller ut Dionysos som han tror er Herakles fordi Herakles stakk av med hunden Kerberos tidligere. Dionysos forlanger å bytte klær med Xanthias for at han skal få pryl i stedet. Men da kommer Persefones hoffdame og inviterer Xanthias i Herakles’ klær til å bli med henne til fornøyelser. Dionysos forlanger da å få igjen Herakles’ klær. Aiakos klarer til slutt ikke å finne ut hvem som er hvem, og han sender dem inn porten til Pluton.
Tragediens andre del foregår hos herskerne i dødsriket, Pluton og Persefone. Dikterne Aiskhylos og Evripides diskuterer heftig hvem som er den beste tragediedikteren. Dionysos blir oppnevnt til å dømme i en dikterkonkurranse mellom dem. De to dikterne siterer fra den andres diktning og harselerer over versene. Evripides hevder at hans rollefigurer er mest realistiske og sanne, mens Aischylos mener at hans personer opptrer mer idealistiske og heroiske, og er idealer for tilhørerne. Mot slutten settes en vekt inn på scenen og dikterne skal legge sine vers i vektskålene. Veiingen går i favør av Aiskhylos som får tillatelse av Pluton til å bli med Dionysos opp til jorden igjen. Aiskhylos presiserer før han går at hans plass kan gis til Sofokles, men under ingen omstendighet til Evripides.
Tema[rediger | rediger kilde]
Tema for stykket er først og fremst diktning og teaterkunst og konflikten mellom det tradisjonelle og det nyskapende, både politisk og kunstnerisk. Dette signaliseres allerede i åpningsscenen der skuespillerne som framstiller Dionysos og Xanthias diskuterer hvordan de skal åpne: «Xanthias vil gå rett på de tradisjonelle og trygge rutinene som er garantert å framkalle latter, men Dionysos mener at de gamle vitsene er platte og må forkastes, at teatret må være nyskapende.»[2]
Den britiske litteraturforskeren Kenneth Dover hevder at det underliggende temaet i stykket er: Det gamle er bra, det nye er dårlig.[3] Stykket avviker noe fra det engasjement for fred som var kommet tydelig fram i Aristofanes’ tidligere stykker; Arkhanerne (425 f.Kr.), Freden (421 f.Kr.) og Lysistrata (411 f.Kr.), men det kom likevel et tydelig fredsbudskap helt på slutten også i Froskene:
- Slik skal vi sette en stopper for de store ondene og de
- grusomme krigshandlingene. La Kleofon[4] og alle andre
- føre sin krig om de ønsker – på sitt eget fedrelands marker. (Froskene, l. 1531-1533)
Aristofanes’ fredsengasjement kom på bakgrunn av den lange og utmattende peloponneskrigen mellom Athen og Sparta (431-404 f.Kr.) og han var sterk motstander av statslederen Kleofons krigsretorikk.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Slaget ved Arginusai (406 f.Kr.) under Peloponneskrigen hvor athenerne slo spartanerne. Slavene som deltok på Athens side ble frigitt etter slaget og kunne fraktes til dødsriket av Kharon.
- ^ Robert Emil Berge (2016), innledning til Froskene, s. 23
- ^ Kenneth Dover (1997). Aristophanes' Frogs. Clarendon Press. ISBN 0-19-815071-7.
- ^ Kleofon var statsleder i Athen og motstander av fredsslutning mellom Athen og Sparta.
Utgaver på norsk[rediger | rediger kilde]
- Aristophanes (1895). Aristofanes' Komedie Froskerne. Oversatt av Fr. Gjertsen. Kristiania: Aschehoug.
- Aristofanes (2016). Froskene. Oversatt av Robert Emil Berge. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205496538.