Friluftsmaleri

Claude Monet maler i skogkanten. 1885. John Singer Sargent. oljemaleri. 54.0 x 64.8 cm. Tate Gallery, London.

Friluftsmaleri (fransk:En plein air, engelsk: alfresco (som på italiensk betyr enten kjølig luft eller i kasjotten), beskriver metoden å lage et maleri utendørs, i motsetning til studio- (atelier-)maleri hvor bare eventuelle skisser ble gjort på stedet.

Kunstnere har til alle tider arbeidet utendørs når det falt seg slik, men fra midten av 1800-tallet ble det viktig å bruke det naturlige lyset, slik både Barbizon-skolen og impresjonistene mente. Utviklingen av tuber til oppbevaring av farger var et medvirkende moment, siden det sparte kunstnerne for det daglige forberedelsesarbeidet med å blande pigment og bindemiddel (linolje) for hver enkelt farge før arbeidet kunne starte.

Det var også i samme periode det kombinerte fargeskrin og staffeli ble utviklet. Varianter av dette er fortsatt populære blant dagens friluftsmalere.

Det å male utendørs førte til at flere kunstnere ble oppmerksomme på lysforhold og fargepåvirkning fra omgivelsene. Siden mange av de store kunstskolene lå i bystrøk, kan «akademibrunt» skyldes at det innfallende lyset reflektert fra nabolaget og inn vinduene ikke ga mulighet for å se fargetoner slik sollyset ute gjorde. En kunstners drømmeatelier i dag vil derfor være preget av ønsket om at det innfallende lyset kommer fra nord, helst gjennom et takvindu/overlysvindu.

Enkelte steder ble etterhvert mer populære blant kunstnere på grunn av særegne lysforhold (og brukbare boforhold), som Fleskum, indre Telemark (Henrik Sørensen m. fl.) og Jæren i Norge, Skagen i Danmark, sammen med kyststrøk fra Nordsjøen til Middelhavet. Mange steder etablerte det seg kunstnerkolonier og malerskoler med friluftsmaleri som tema.

Den nordiske vinteren ble et problem, som Theodor Kittelsen løste ved å få laget et bærbart seildukshus med ovn og store vinduer som han fikk båret rundt i terrenget rundt Lauvlia.

Også i dag dyrker mange kunstnere friluftsmaleriet.