Frikorps Danmark
Frikorps Danmark ble opprettet 29. juni 1941 som et dansk militært korps som skulle delta på tysk side på østfronten i andre verdenskrig. Mange meldte seg, og 19. juli 1941 kunne den første kontingenten reise til Langenhorn kaserne ved Hamburg for opplæring. Som ved de norske avdelingen var det opprinnelig meningen at avdelingen skulle tjenestegjøre under eget flagg og befal, men den ble snart inkorporert i det ordinære Waffen-SS. I august 1941 var 1 000 frivillige innmeldt i korpset.
I alt anslås at rundt 7 000 dansker meldte seg til tysk krigstjeneste. Av disse ble omtrent 3 300 straffet med fengselsstraff i 2–4 år etter krigen.[1]
Anti-nazistisk oppstart[rediger | rediger kilde]
I vervingen ble det, som i Norge, lagt vekt på kampen mot kommunismen og bolsjevikene, og det var ikke krav om at soldatene skulle være nasjonalsosialister. Korpsets første sjef var oberstløytnant i artilleriet Christian Peter Kryssing (1891–1976) var ikke nasjonalsosialist, men betraktet korpset som et forbund av anti-kommunister utenfor danske nazisters kontroll. Han fikk med regjeringens billigelse[2] innvilget orlov fra den danske hær, og ble med rang av SS-Obersturmbannführer leder for frikorpset som var organisert som en bataljon under Waffen SS. Frikorpset ble likevel helt fra starten brukt av det danske DNSAP som en av partiets aktiviteter. Kryssing prøvde forgjeves å stanse dette, for tyske myndigheter ville ikke sette inn frikorpset på østfronten om det var frigjort fra nazistisk ideologi. Korpset ble tatt i ed 5. august 1941 i Langenhorn i Tyskland, der deltakerne også ble utdannet. 22. februar 1942 ble Kryssing avsatt og erstattet av den danske nazisten Christian Frederik von Schalburg, ikke minst på grunn av Kryssings motstand mot nazifisering av korpset. Våren 1942 ble frikorpset sendt til østfronten, og Kryssing fulgte med som artillerist, avanserte til generalmajor og ble den utlendingen som oppnådde høyest rang i tysk militær under andre verdenskrig. Han kom hjem til Danmark i juni 1946 som alliert krigsfange og ble av Københavns byrett idømt åtte års fengsel for landssvik, av landsretten halvert til fire år. Han ble løslatt på prøve i mai 1948 og var da formelt avskjediget fra den danske hær siden mai 1945, enda krigsministeriet i 1941 hadde innvilget ham lovlig permisjon.[3]
Krigsforbrytelser på østfronten[rediger | rediger kilde]
Rekruttene ble først lært opp i Sennheim-leiren i Elsass og Treskau i Posen i dagens Polen,[4] men våren 1942 blev Frikorps Danmarks treningsprogram flyttet fra kaserner i Tyskland og det okkuperte Polen til Waldlager (skogleir) i Bobrujsk, en by i Hviterussland jevnstor med Århus. Waldlager var en av tre store militærbaser som SS- og Einsatzgruppen opprettet i okkupert sovjetisk sone, og tjente som treningsleir for kollaboratørgrupper som Frikorps Danmark. Waffen-SS-tropper passerte gjennom på vei til og fra østfronten. I løpet av 1941 var jødene i Bobrujsk flyktet eller drept, og da SS trengte slavearbeidere til utvidelse av Waldlager, ble over 1 500 jødiske menn hentet fra Warszawa-ghettoen. 91 av dem kom levende fra Waldlager. Den danske befalingsmannen Karl Johan Gerhard Jørgensen ble i 1948 dømt ved retten i Gråsten for drapet på en jøde i leiren.[5] Jørgensen ble dømt fordi han selv tilstod drapet, men unnskyldte seg med at det var et medlidenhetsdrap fordi jøden alt var døende av sult. Retten anså også jødens reduserte tilstand som en formildende omstendighet og lot Jørgensen slippe med minstestraffen for drap etter dansk lov, fengsel i fem år.[6]
_Still_11727_of_14239.png)
8. mai 1942 ble korpset satt inn i kampen på østfronten ved Demjansk, sør for innsjøen Ilmen og Novgorod. Fra august til oktober var korpset tilbake i Danmark, men møtte fiendtlighet fra egen befolkning. Fra 13. november 1942 ble det utplassert ved Jelgava i Latvia under ledelse av von Schalburg, hvor det opprinnelig skulle bekjempe partisanvirksomheten, men endte opp med ordinær fronttjeneste. I desember deltok korpset i slaget ved Velikije Luki.
I 1945 forklarte den 20 år gamle frikorpssoldaten Helmuth Leif Rasmussen at han hadde gjort vakttjeneste i militærleiren Waldlager. Her så han jøder bli satt til slavearbeid i 25–30 kuldegrader, og ble de syke, ble de beordret til store massegraver ved utkanten av leiren og henrettet med nakkeskudd.[7] Rundt 1 400 jøder ble henrettet i leiren som ble bevoktet også av folk fra Frikorps Danmark. I juli 2015 ble den da 90 år gamle Rasmussen anmeldt for krigsforbrytelser,[4] men slapp tiltale og dom.[7]
Den eneste danske avisen de danske soldatene fikk lese, var den nazistiske Fædrelandet. Flere hadde vervet seg for Kriegesdauer («krigsvarighet», dvs. så lenge krigen kom til å vare) ut fra en tro på at felttoget i Russland ville lykkes raskt .[8]
Høsten 1942 ble korpset beryktet for å stelle i stand bråk når medlemmer var i Danmark på permisjon og braket sammen med danske sivile i voldelige sammenstøt.[9]
I mars 1943 ble korpset overført til Grafenwöhr ved Nürnberg, og 6. juni 1943 ble det offisielt lagt ned. Mange av soldatene ble overført til det såkalte Regiment Dänemark[10] i 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland.
Rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]
Under rettsoppgjøret etter krigen talte et rundskriv fra det danske krigsministerium til frikorpssoldatenes forsvar. Rundskrivet ga danske offiserer tillatelse til å delta i korpset. Høsten 1945 fremla advokatforeningen Sagførerraadet dokumentasjon for samarbejdspolitikkens oppfordring til samkvem med tyske myndigheter. En del av de tiltalte ble dermed frikjent i første instans, men dømt i landsretten, selv om de ikke fikk minstestraffen på fire år. Gjennomsnittsstraffen var to års fengsel for de bortimot 14 000 som ble idømt fengselsstraff. Mange jurister protesterte mot at man dermed brøt med rettsoppgjørets grunnleggende prinsipp i Danmark, der man bare kunne straffes for kollaborasjon av slik grad at den førte til fire års fengselsstraff.[11]
Deltakerne Flemming Helweg-Larsen og kommandør Knud Børge Martinsen[12] tilstod å ha begått krigsforbrytelser. Begge ble henrettet av dansk politi, men det var for mord begått i Danmark.[8]
En minnelund for danske frivillige i tysk tjeneste under andre verdenskrig, herunder Frikorps Danmark, ble innviet i 1971 som Fællesskabets Mindelund af 1969 ved Kongensbro i Silkeborg kommune.[13] Ved opprettelsen av minnelunden måtte daværende statsminister Hilmar Baunsgaard ta stilling til saken, da et folketingsmedlem mente at staten burde hindre et slikt minnested for nazismen, og en uke etter innvielsen sprengte folk fra en tidligere sjællandsk motstandsgruppe i ly av nattemørket minnesteinen i luften. Motstandsmannen Jess Hansen ble bøtelagt for dette, men nok enn innvielse i 1977 endte med enda et bombeattentat. Yngre medlemmer sørget derfor for at venneforeningens § 1 blant annet slår fast at «foreningen er upolitisk og ikke får inngå i politisk eller rasistisk arbeid».[14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Trommer, Aage: «Frikorps Danmark» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. august 2022 fra [1]
- ^ Niels-Birger Danielsen: «Kryssings fatale valg»
- ^ Bjerg, Hans Christian: «C.P. Kryssing» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 12. august 2022 fra [2]
- ^ a b Jens Anton Bjørnager: «90-årig avviser del i grusomheter» Berlingske Tidende 17. juli 2015
- ^ Dansker i «jødeleiren» i Bobrujsk, Folkedrab.dk
- ^ Dennis Larsen og Therkel Stræde: «Danske frikorpsmenn i «jødeleiren»», Information 11. oktober 2014
- ^ a b Kim Kristensen og Rasmus G. Svaneborg: «Frikorpsmenn slipper anklage for krigsforbrytelser» Berlingske Tidende 4. november 2016
- ^ a b «Forført av nazismen: Frikorps Danmark», Berlingske Tidende
- ^ «De danske østfrontsfrivillige 1940-45»
- ^ «Frikorps Danmark» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. august 2022 fra [3]
- ^ Ditlev Tamm: «Retsopgøret i Danmark», Danske tilstander, norske tilstander 1940–45 (s. 394-5), forlaget Press, Oslo 2010, ISBN 978-82-7547-401-6
- ^ «Knud Børge Martinsen», Wayback Machine
- ^ Fellesskapets minnelund av 1969 utenfor Silkeborg
- ^ Søren Kjær og Simon Reenberg: «Kampen om nazi-minnet»