Friedrich Peter
| Friedrich Peter | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. juli 1921 Attnang-Puchheim Attnang-Puchheim[1] | ||
| Død | 25. sep. 2005[2] (84 år) Wien | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, lærer | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei Freiheitliche Partei Österreichs | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Medlem av | Schutzstaffel | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Stort ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester | ||
Friedrich Peter (født 13. juli 1921 i Attnang-Puchheim, Oberösterreich, død 25. september 2005 i Wien) var en østerriksk høyreorientert politiker. Han var fra 1958 til 1978 formann for Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ).
Bakgrunn, utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]
Peter var sønn av en sosialdemokratisk lokomotivfører og en borgerlig bakermesterdatter. Han meldte seg i november 1938 inn i NSDAP og meldte seg i en alder av knapt 17 år frivillig til Waffen-SS. Under andre verdenskrig deltok han både på vest- og Østfronten, til slutt med graden Obersturmführer ved 10. regiment av 1. SS-infanteribrigade. Etter krigen ble han folke- og spesialskolelærer, og senere landsskoleinspektør.
Politisk karrière[rediger | rediger kilde]
Fra 1955 til 1966 var han medlem av landdagen (parlamentet) i delstaten Oberösterreich, først for partiet VdU og senere for FPÖ, som han ble formann for i 1958. I 1966 ble han innvalgt i Nasjonalrådet, Østerrikes parlament, og ble 1970 også partiets parlamentariske leder (Klubobmann).
Allerede 1962/63 kom det til en tilnærmelse mellom FPÖ og det sosialdemokratiske partiet, SPÖ. Det førte til at deler av partiets høyrenasjonale fløy forlot det. SPÖ ville holde muligheten for en koalisjon med FPÖ åpen, og støttet FPÖ også økonomisk. Dette skjedde i et forsøk på å svekke det konservative partiet, ÖVP. Mens Peter var partiformann forsøkte FPÖ å fremstå som mer liberalt utad. På partikongressen i 1964 erklærte han et «nasjonale og liberale har en felles plass i FPÖ».
Liberaliseringen førte til intern motstand, som Peter møtte med eksklusjoner. Men partiledelsens tilpasningsforsøk endret ikke partiets basis, hvis politiske holdninger i liten grad forskjøv seg i retning liberalisme.
Selv om FPÖ i valgkampen i 1970 hadde lovet «ingen rød kansler», tolererte det Bruno Kreiskys mindretallsregjering, som til gjengjeld innførte en valgrettsreform som betød øket oppslutning for FPÖ.
Kort etter valget fremsatte Simon Wiesenthal beskyldninger om at han hadde deltatt i massemord under krigen. Forbundskansler Bruno Kreisky, selv jødisk, forsvarte imidlertid Peter og beskyldte Wiesenthal for «mafia-metoder» og påstod at Wiesenshal hadde samarbeidet med Gestapo. Denne debatten er blitt kjent som Kreisky-Peter-Wiesenthal-affæren.
I 1978 ble Peter etterfulgt av Graz' borgermester Alexander Götz som FPÖ-formann. Men han fortsatte å utøve makt i kulissene. Etter at SPÖ hadde tapt sin absolutte majoritet i 1983, fremforhandlet han med Bruno Kreisky den lille koalisjonen under kansler Fred Sinowatz og visekansler Norbert Steger. Tilbudet om å bli utnevnt til nasjonalrådspresident takket han nei til.
Til Jörg Haider hadde han et anspent forhold. Det endelig bruddet kom i 1992 etter Haiders utsagn om «den ordentlige sysselsettingspolitikken i det tredje rike». Etter at FPÖ slo inn på en EU-fiendtlig kurs samme år, meldte han seg ut av partiet.
Friedrich Peter døde 25. september 2005 i Hanusch-sykehuset i Wien, hvor han ble behandlet for en nyrelidelse.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Von den Stillen im Lande, side(r) 85[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.geschichtewiki.wien.gv.at, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Kurt Piringer: Die Geschichte der Freiheitlichen. Beitrag der Dritten Kraft zur österreichischen Politik. Wien 1982.