Freiwirtschaft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Freiwirtschaft (ty.: «friøkonomi») er en økonomisk modell, basert på Silvio Gesells tanker om en stabil og liberal markedsøkonomi uten monopolrenter gjennom eiendom av penger, grunn eller handelsrettigheter, der det råder fullbeskjeftigelse blant befolkningen.

Etter friøkonomisk oppfatning danner mark- og pengerenten en urettferdig og seg selv bestandig forsterkende omfordelingsprosess av formue fra de fattige til de rike. Sosial rettferdighet skal ikke bli realisert gjennom forbud, men for det første gjennom «Freiland» (friland), forklart som overføring av grunn i felleseie, med samtidig privat bruk mot bruksavgifter til fellesskapet og for det andre gjennom bruk av «Freigeld» (fripenger), der markedet formidler produksjon og konsum, som i hvilken som helst annen type markedsøkonomi.

Private eller offentlige bedrifter bærer risikoen for sin virksomhet og oppnår med kapitalinnsatsen en vinstavhengig avkastning. Pengeformuen pålegges en negativrente for å «omløpssikre» den, dvs. at omsetningshastigheten høyes, slik at nok midler for investeringer står til rådighet. Samtidig skal frilandreformen overføre inntekter uten ytelse, som oppstår gjennom privat grunneiendom, til fellesskapet.

Avhengig av den respektive forfatterens forsknings-/interesseområde/-tema er det blitt foretatt noen forsøk på å tilskrive friøkonomi en henholdsvis anarkistisk[1][2], fascistisk/høyreekstrem[3], kapitalistisk[4], kommunistisk[5] eller liberal(isitsk)[6] orientering, men selvforståelsen går mot å betegne seg som en tredje (alternativ) veg[7].

Silvio Gesell (1862–1930) i 1895, grunnleggeren av friøkonomilæren

Hovedmål[rediger | rediger kilde]

«Freigeld» – fripenger[rediger | rediger kilde]

Iht. friøkonomisk teori er penger et antropogent – anthropos- = menneske- + -genes = -født, altså menneskeskapt – motregnings- og vurderingsmiddel, dvs. «byttemiddel» for geogene og antropogene objekter og må være i en demokratisk stats eie. Penger skal fremstilles av staten og skal bringes gjelds- og rentefritt i omløp eller leies ut som kreditpenger (mot betaling av låneavgifter).[8] Alle penger utstedes for en begrenset tid med en konstant verdi, dvs. med verken deflasjon eller inflasjon, som f.eks. krever at langtidssparing foretas i aksjer eller obligasjoner.

Fysiokratiske penger med devalueringsfelt

Hovedkravene til friøkonomiens pengepolitikk er innføring av en omløpssikret valuta og avskaffelse av gullstandarden. Silvio Gesell krevde avskaffelsen av den til da verdensomspennende gullstandarden, fordi kun en begrenset mengde gull står til disposisjon for pengekretsløpet, mens en økonomi kan vokse nesten ubegrenset. Gullmangel kunne føre til deflasjonstilstander og gulloverskudd kunne ha destabiliserende inflasjon som følge. Pga. at gullstandarden ikke spiller noen praktisk rolle lenger senest siden Bretton Woods-systemet ble opphevet, gjenstår kun kravet om en omløpssikret valuta.

Etter friøkonomisk teori ligger pengers grunnleggende problem i de manglende lagerkostnadene. Med referanse til Pierre-Joseph Proudhon mener Silvio Gesell at eieren av penger har en avgjørende fordel ovenfor eieren (henholdsvis tilbyder) av varer, produkter, tjenester samt arbeidskraft: Gjennom lagring av varer, produkter og tjenester oppstår løpende kostnader, men ikke for penger. Pengeeieren, dvs. etterspørselssiden får dermed en systematisk fordel ovenfor tilbudssiden, som fører til at penger kan selges med en tilleggsverdi, en såkalt Urzins – urrente – på anslagsvis 3-5%. Silvio Gesell mener at investeringer ikke foretas, hvis den generelle markedsrenten ligger under tre prosent, men blir i stedet «lagret» som likvid middel og brukt til spekulasjonsformål. Fra investorenes perspektiv oppstår da en investeringsknapphet og fra entreprenørenes perspektiv et inntrykk om kapitalknapphet. Deflasjon og spekulasjonsbobler blir følgene av en slik situasjon.

Som botemiddel tilbyr Silvio Gesell omløpssikringen, som skal sikre at de med en negativ rente belagte pengene fortsatt investeres. Omløpssikringen skal påvirke likviditeten som en skatt for å styre omløpshastigheten. Gjennom dette skal det – etter friøkonomisk antagelse – inntre fullbeskjeftigelse, sammenlignbar med en permanent høykonjunktur, som genererer lønnsøkning samtidig som et realt prisfall. Slike fripenger oppfyller ikke pengefunksjonen «verdioppbevaringsfunksjon».

Et folkinitiativ i 1949 i Schweiz zur Sicherstellung der Kaufkraft und Vollbeschäftigung (Freigeldinitiative) – om sikring av kjøpekraft og fulbeskjeftigelse (fripengeinitiativet)[9] – ble i folkeavstemningen 15. april 1951 avslått med 87,6 % Nei-stemmer[10].

«Freihandel» – frihandel[rediger | rediger kilde]

Iht. friøkonomisk teori er produkter og produksjonsmidler antropogene – anthropos- = menneske- + -genes = -født, altså menneskeskapte – objekter og må være i privat eie. Produkter og produksjonsmidler får kun eies av de menneskene, som har fremstilt dem.[11] Frihandel har lenge vært en hovedstrømningsposisjon, men antiglobaliseringsbevegelsen motsetter seg den i høy grad, fordi dagens frihandel ikke er «ekte» frihandel, men gagner derimot mest både multinasjonale selskaper og de etablerte, sterkeste og største nasjonaløkonomiene.

Hovedkravet til friøkonomiens handelspolitikk er avskaffelsen av nasjonale økonomigrenser. Siden praktisk talt alle økonomer krever og går inn for frihandel, er denne den eneste friøkonomiske aspekten, som virker å hevde seg globalt. Organisasjoner som WTO utøver internasjonalt press på stater for å redusere toll- og importbarrierer og avskaffe eksportsubsidier, helt i den med den opprinnelige friøkonomibevegelsen overensstemmende overbevisningen om at intensive handelsrelasjoner og –nettverk sikrer en langsiktig fred mellom verdens land.

«Freiland» – friland[rediger | rediger kilde]

Iht. friøkonomisk teori er grunn et geogent – geo- = jord- + -genes = -født, altså naturskapt – objekt, som består av jord (i form av fast eiendom) og naturresurser og må være i en demokratisk stats eie. Jord skal forpaktes bort av staten til bruk av statens medlemmer (mot betaling av festeavgifter).[12] All jord er eid av offentlige institusjoner og kan kun leies, men ikke erverves.[13]

Hovedkravet til friøkonomiens jordpolitikk og den bestående fordelingen av middel generelt og produksjonsmiddel spesielt gjelder privat eie av jord. Den skaffer dens eier en grunnrente generelt, som den mottar som inntekt uten ytelse gjennom både egenbruk av jord og forpakting og utleie. Etter friøkonomisk oppfatning skal grunnrenten ikke komme i privat disposisjon, men tilkomme allmennheten, fordi jord er et naturprodukt – og ikke et av mennesket fremstilt gode – og verdien, og dermed grunnrenten, oppstår kun gjennom allmenheten.

Gjennom en jordreform vil friøkonomien forbinde offentlig eiendom av jord med privat brukt av denne. For det krever den å overføre all jord mot full kompensasjon av deres nåværende eiere til offentlig eiendom, f.eks. i kommunal eiendom. De nåværende eiere får da bruksretten til deres tomter mot betaling av en periodisk bruksavgift til det offentlige. Jord i offentlig eie, som ikke uttrykkelig brukes til offentlige formål, skal gis til bruk til den høyest bydende. I motsetning til jorden får og skal på denne eksisterende og fremtidige byggverk, som bygninger eller industrielle anlegg, forbli videre privateiendom og kan brukes privat, fordi de oppsto av menneskelig arbeid. Rettighetene til utleie eller forpakting av slike byggverk blir etter friøkonomisk forestilling garantert, men ikke privat forpakting av bruk av jorden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Idèhistorie[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 19-hundretallet utviklet Silvio Gesell sin teori og publiserte sine viktigste teser for første gang i 1916 in sin bok Die natürliche Wirtschaftsordnung durch Freiland und Freigeld. I 1890 hadde allerede den østerrikske økonomen Theodor Hertzka publisert grunntanken om friland, rentefrihet og samvirkeøkonomi i sin roman Freiland – ein soziales Zukunftsbild[14] . Bokens ideer fikk mange tilhengere i Tyskland og Østerrike[15] og førte til bosettingsprosjekter, foreninger og politiske strømninger i forskjellige land.[16][17] Friøkonomilæren distanserer seg her i sin oppfatning fra både kapitalismen og sosialismen, men ikke markedsøkonomien. Den forutsetter en grunnstruktur med både produksjonsmiddel i privat eie og grunn/fast eiendom i felleseie.

Forenings- og (parti)politisk historie[rediger | rediger kilde]

  • 1909: Grunnlegging av Verein für physiokratische Politik in Berlin – Foreningen for fysiokratisk politikk i Berlin – av Georg Blumenthal, en medarbeider og venn av Silvio Gesell
  • 1913: Utvidelse til Physiokratische Vereinigung – Fysiokratisk forening –
  • 1921: Grunnlegging av Einheitlicher Freiwirtschaftsbund Freiland-Freigeld-Festwährung (FFF) – Enhetlig friøkonomisk forbund friland-fripenger-frivaluta (FFF) –
  • 1924: Splittelse i Fisokratischer Kampfbund (FKB) – Fysiokratisk kampforbund –, Freiwirtschaftsbund (FWB) – Friøkonomiforbundet –, Selbsthilfe der Arbeit (SdA) – Arbeidets selvhjelp –, Deutsche Wirtschaftsgemeinschaft (DWG) – Tysk økonomifellesskap – og andre mindre grupperinger
  • Reformkravene til friøkonomibevegelsen, som vokste seg stort først og fremst i løpet av 1920-årene i de tyskspråklige landene, kommer fra denne tiden og blir ofte sammenfattet med "F.F.F.": Freigeld, Freiland, Festwährung – Fripenger, friland og fastvaluta –. Kravene fastholdes ved i dag, bortsett fra at fastvaluta omtales mindre til fordel for temaet Freihandel – frihandel –, som grunner i effektene av/forutsetningene til dagens globalisering
  • 1932: Deltakelse av Freiwirtschaftliche Partei – Friøkonomisk parti – ved riksdagsvalget, men uten større suksess
  • 1933: Selvoppløsning og forbud av friøkonomiske foreninger
  • 1938: Tilbaketrekning i friøkonomiforeninger i Schweiz og Østerrike[18]
  • Januar 1946: Grunnlegging av Radikal-Soziale Freiheitspartei (RSF) – Det radikalt-sosiale frihetsparti – i Düsseldorf i Vest-Tysklands britiske okkupasjonssone. Ved lokalvalget i Hamburg fikk det 2,0 % av stemmene, og fordi dagens sperregrense ved 5 % ikke hadde blitt innført, kunne det dermed stille med Willi Eberlein som representant. Ved lokalvalget i Nordrhein-Westfalen fikk det også 2,0 % av stemmene. Ved forbundsdagsvalget i 1949 fikk den 3,8 % av stemmene i Flensburg, 2,1 % i Nordrhein-Westfalen og 1,5 % i Hamburg.
  • Juli 1947: Grunnlegging av Soziale Freiheitspartei (SFP) – Det sosiale frihetsparti – i Bremen i Vest-Tysklands amerikanske okkupasjonssone. Ved forbundsdagsvalget i 1949 fikk den 2,1 % av stemmene i Bremen.
  • Slutten av 1940-tallet: Grunnlegging av Freie Soziale Partei (FSP) – Det frie sosiale parti – i Vest-Tysklands franske okkupasjonssone.
  • September 1950: Sammenslåing av RSF, SFP og FSP i Frei-Soziale Union (FSU) – Fri-sosial union (FSU) – i Bielefeld, som i 1968 får tilleggsbetegnelsen Demokratische Mitte
Bündnis 90/Die Grünen
  • 1977: Grunnlegging av Grüne Liste Umweltschutz – Den grønne listen miljøvern –, som var forløperpartiet til dagens Bündnis 90/Die GrünenMiljøpartiet De Grønne –, med en sterk friøkonomisk profil gjennom Georg Otto, som i 1969 var FSUs riksdagskandidat
  • Mai 1978: Internationale Freiwirtschaftliche Union (IFU) – Den internasjonale friøkonomiske union – oppløses
  • 1990: Grunnlegging av Initiative für Natürliche Wirtschaftsordnung (INWO) Schweiz – Initiativet for et naturlig økonomisk system (INWO) Schweiz –, som etterfølgeorganisasjon til Liberalsozialistische Partei (LSP) – Det liberalsosialistiske parti –
  • 1993: Grunnlegging av Initiative für Natürliche Wirtschaftsordnung (INWO) Deutschland – Initiativet for et naturlig økonomisk system (INWO) Tyskland –, som etterfølgeorganisasjon til Liberalsozialistische Partei (LSP) – Det liberalsosialistiske parti –
  • Slutten av 1999: Grunnlegging av tidsskriften Alternativen für eine ökologische, soziale, basis-demokratische und gewaltfreie Gesellschaft, som representerer politikken til Alternative Dritter Weg – A3W – Alternativet tredje veg – A3W –, som er en friøkonomisk fraksjon innenfor Bündnis 90/Die Grünen
  • April 2001: FSU gir seg selv Humanwirtschaftspartei – Humanøkonomiparti – som nytt navn, med kortbetegnelsen Humanwirtschaft – Humanøkonomi – siden oktober 2005

Praksis – friøkonomisk orienterte prosjekter[rediger | rediger kilde]

Fellesskapsprosjekter[rediger | rediger kilde]

Oranienburg Eden Inschrift
Freie Scholle

Valutaprosjekter[rediger | rediger kilde]

Også i USA kom det i begynnelsen av 1930-årene mange steder til gjennomførelsen av et friøkonomisk pengeeksperiment.[19] Under betegnelsen stamp scrip[20] fikk eksperimentet stor popularitet.

Aktuelle prosjekter som går ut på innføring og bruk av komplementære, parallelle, regionale eller tilleggsvalutaer overtar i blant og kun delvis, men aldri helt friøkonomiske teorier om fripenger.

Teori – friøkonomiens rolle i økonomivitenskapen[rediger | rediger kilde]

Direkte etter Gesell kom John Maynard Keynes i sitt i 1936 utgitte hovedverk ''Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger'' i kapittel 23 til følgende vurdering av Gesells lære: «I believe that the future will learn more from the spirit of Gesell than from that of Marx.» – «Jeg tror at fremtiden kommer til å lære seg mer av Gesells ånd enn av den av Marx.» – og nevnte han i flere av sine taler.

Irving Fisher

Inspirert av modellforsøket i Wörgl foreslo Irving Fisher å innføre fripengeliknende stamped scripts i 22 byer og kommuner i USA og publiserte grunnet deres store popularitet en vitenskapelig undersøkelse om disse.[21]

I dagens vanlige nasjonaløkonomiske lærebøker og tidsskrifter spiller friøkonomien en underordnet rolle.

Derimot ytret Dieter Suhr - professor for offentlig rett ved Universitetet i Augsburg fra 1975 til 1990 - i bøkene sine grunnleggende statsforfatningsrettslig kritikk ved dagens pengesystem. Videre ga han både praktiske og teoretiske ideer til en videreutvikling av friøkonomien. I Japan foreslo enkelte renommerte institusjoner friøkonomiske tiltak som en følge av den japanske likviditetsfallen i begynnelsen av 1990-tallet.[22]

Bernd Senf - professor for nasjonaløkonomi ved Fachhochschule für Wirtschaft Berlin - presenterte friøkonomien i boken Die blinden Flecken der Ökonomie fra 2001 som en av syv historisk betydningsfulle skoler til nasjonaløkonomien, ved siden av fysiokrati, klassisk økonomi, marxisme, nyklassisk økonomi, keynianisme og monetarisme.

Willem H. Buiter og Nikolaos Panigirtzoglou konkluderer i Overcoming the zero bound on nominal interest rates with negative interest on currency: Gesell's solution at ‘Paying negative interest on base money may turn out to be of more than academic interest.’[23]

Cordelius Ilgmann og Martin Menner gir i Negative Nominal Interest Rates: History and Current Proposals en konsis gjennomgang av de forskjellige teoretiske opphavene til negative renter og konkluderer med at ‘Given that many developed economies have reached the lower zero bound, with central banks unable to combat unemployment and depression, we believe that there is a need for further extensive research, especially in models with more relevant specifications of production, investment, banking, and asset markets, and where money plays an essential role in exchange.’[24]

Nåtiden[rediger | rediger kilde]

Pga. den generelle velstanden spiller friøkonomien i norsk sammenheng/Norge en underordnet rolle i det politiske og økonomiske liv og har tom. nesten blitt latterliggjort[25], men det finnes også unntak, der man beskjeftiger seg seriøst med temaet[26].

Både i løpet av og etter finanskrisen 2007–2010 ble ideen om omløpssikrede penger gripet fatt på ny i ulike sammenhenger. F.eks. henviser N. Gregory Mankiw[27] og Willem Buiter[28] til Silvio Gesell.

I tillegg finnes det flere organisasjoner, som (mer og mer) sympatiserer med (deler av ideene til) friøkonomien. Bl.a. kan det nevnes

CGW-Logo

Offentliggjørelsen av utkast til grunnlovstekst gjennom Vollgeld-Initiative – Helpenge-initiativet – i desember 2013 går inn for at det private ikke lenger får lov til å skape penger gjennom kreditter innenfor fraksjonsreservesystemet, men kun det offentlige gjennom den sveitsiske sentralbanken.

En friøkonomisk idè lå også til grunn for at Den europeiske sentralbanken (ESB) innførte 5. juni 2014 for første gang en negativ innskuddsrente ved å redusere bankenes innskuddsrente i sentralbanken fra null til minus 0,1 % gjennom å kutte den viktigste styringsrenten fra 0,25 til 0,15 %[29]: Omløpssikrede pengers mål om at kapital skal gjøre nytte i samfunnet ved å holde det i omløp på markedet gjennom negativ rente istedenfor å bli hopet opp hos enkelte som en følge av at kapital genererer enda mer kapital gjennom positiv rente skal føre til at det foretas nok investeringer og at dagens økende skille mellom fattige og rike skal minke.

ESBs styremedlem Benoît Cœuré nevnte Gesell(s ideer) i en tale for ESBs pengemarkedsgruppe i Frankfurt 9. September 2014 [30]:

  • «In fact, the idea of negative interest rates, or ‘taxing money’, goes back to the late nineteenth century, to Silvio Gesell, the German founder of ‘Freiwirtschaft’. The historic academic opinion on Gesell is divided. Irving Fisher supported him and John Maynard Keynes called him ‘a strange, unduly neglected prophet’, others a ‘typical monetary crank’.»
  • «Banks can always choose to hold physical currency instead of electronic money in their accounts with the ECB. Since physical currency has a zero nominal rate of return, there is what I would call an ‘economic lower bound’ for the rate on excess reserves. It is difficult to identify but it is not zero because the effective rate of return on currency is negative. One does not even need to impose a demurrage rate or regular stamping on banknotes, as Irving Fischer has proposed based on Gesell’s ideas.»
  • «Let me conclude. Given the theoretical arguments for and against lowering some policy rates into negative territory, and given the practical experience so far, what is the verdict? Or, coming back to the opinions on Gesell: should he be considered a prophet or monetary crank?»

Alltingmedlemmet og handelskomitelederen Frosti Sigurjonsson utga 31. mars 2015 en oppsiktsvekkende rapport, som beskriver behovet for en grunnleggende reform av Islands pengesystem.[31] Den ble omtalt mye i internasjonale medier, bl.a. i Danmark[32], Frankrike[33], Italia[34][35], New Zealand[36], Storbritannia [37][38], Sveits[39], Sverige[40], Tyskland[41] og Østerrike[42]. Islands statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson sa at han var veldig fornøyd med å få denne nye rapporten om pengereform og at resultatene kommer til å bli et viktig bidrag i den kommende diskusjonen, her og andre steder, om pengeskapning og pengepolitikk.[43]

Se også[rediger | rediger kilde]

Relaterte temaer[rediger | rediger kilde]

Aktive friøkonomer[rediger | rediger kilde]

Andre representanter for og sympatisører av friøkonomisk tenkning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gerhard Senft: Weder Kapitalismus noch Kommunismus. Silvio Gesell und das libertäre Modell der Freiwirtschaft, i Archiv für Sozial- und Kulturgeschichte (utg. Jochen Schmück), bd. 3, s. 178-185. Berlin 1990
  2. ^ Günter Bartsch: Stirners Anti-Philosophie & Die revolutionären Fisiokraten , to essayer. Berlin 1992
  3. ^ Peter Bierl: Schwundgeld, Freiwirtschaft und Rassenwahn: Kapitalismuskritk von rechts: Der Fall Silvio Gesell
  4. ^ Marxismen avviser friøkonomi som reaksjonær teori, siden den for så vidt retter seg mot finanskapitalismen, men derimot anerkjenner produksjonskapitalismen som makroøkonomiens prestasjonsbærer og dermed opprettholder det grunnleggende problemet om klasseforskjellene.
  5. ^ Iht. liberal(istisk) kritikk bør kapitalanhopning ikke kunne forbys, og dessuten inngår også rentebegrebet i liberal(istisk) tankegang.
  6. ^ Frihandel
  7. ^ Dritter Weg (på tysk)
  8. ^ Denkzettel "Freiland" und "Freigeld"
  9. ^ Eidgenössische Volksinitiative "Sicherstellung der Kaufkraft und Vollbeschäftigung (Freigeldinitiative)"
  10. ^ Volksabstimmung vom 15. April 1951
  11. ^ Denkzettel "Freiland" und "Freigeld"
  12. ^ Denkzettel "Freiland" und "Freigeld"
  13. ^ Henry George
  14. ^ Theodor Hertzka: Freiland – ein soziales Zukunftsbild. Leipzig 1890. Sammenfatning og uttrekk (på tysk)
  15. ^ Franz Oppenheimer: Mein wissenschaftlicher Weg. I: Felix Meiner (utg.): Die Volkswirtschaftslehre der Gegenwart in Selbstdarstellung. Bd. 2, s. 81. Leipzig 1929.
  16. ^ F.eks. Eden Gemeinnützige Obstbau-Siedlung eG
  17. ^ Theodor Hertzka: Eine Reise nach Freiland. Leipzig 1893 (Rapport om en mislykket frilandsekspedisjon)
  18. ^ Deutsches Historisches Museum
  19. ^ Wolfgang Broer: Schwundgeld: Bürgermeister Michael Unterguggenberger und das Wörgler Währungsexperiment 1932/33, s. 323. 2007
  20. ^ The money-go-round, i: The Economist, 22. januar 2009
  21. ^ Irving Fisher: Stamp Scrip, spesielt kapittel IV. New York 1933
  22. ^ Kakaku Hakai
  23. ^ Willem H. Buiter og Nikolaos Panigirtzoglou: ‘Overcoming the zero bound on nominal interest rates with negative interest on currency: Gesell's solution.’ I: The Economic Journal. Bd. 113, nr. 490, s. 723–746, oktober 2003
  24. ^ C. Ilgmann og M. Menner: ‘Negative nominal rates: history and current proposals.’ I: International Economics and Economic Policy. Bd. 8, s. 383-405, 2011
  25. ^ Preben Munthe: Populister og originale økonomer. Oslo 1999
  26. ^ Margunn Bjørnholt: Pengene mot strømmen; alternative finansieringsorganisasjoner. Oslo 1995
  27. ^ It May Be Time for the Fed to Go Negative
  28. ^ It is time for the monetary authorities to jump into the liquidity trap
  29. ^ Draghi innfører negativ rente
  30. ^ Benoît Cœuré: Life below zero: Learning about negative interest rates
  31. ^ Monetary Reform - A better monetary system for Iceland
  32. ^ Forfra med Jeppesen uge 16, 2015
  33. ^ Fed up of crises, Iceland mulls a monetary revolution
  34. ^ L’Islanda blocca le banche: piani per riprendere il potere di creare denaro
  35. ^ L’Islanda non permetterà alle banche di creare moneta
  36. ^ Monetary reform proposed for Iceland
  37. ^ Iceland looks at ending boom and bust with radical money plan
  38. ^ Radical proposal for monetary reform
  39. ^ Island diskutiert Vollgeld-System
  40. ^ Radikal isländsk plan fråntar bankerna makten över pengarna, mest leste reportasje 4. april 2015
  41. ^ REVOLUTION: Island nimmt Banken das Geld weg!
  42. ^ Sigurjónsson: "Banken das Recht zur Geldschaffung nehmen"
  43. ^ Fundamental reform of the monetary system must be considered. Says head of Iceland Parliament's Committee for Economic Affairs

Litteratur[rediger | rediger kilde]

«Freigeld» – fripenger[rediger | rediger kilde]

«Freiland» – friland[rediger | rediger kilde]

«Freiwirtschaft» – friøkonomi[rediger | rediger kilde]

«Zinsfreiheit» – rentefrihet[rediger | rediger kilde]

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Zeitschrift für Sozialökonomie (på tysk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]