Fredrik Johannessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fredrik Johannessen
Fredrik johannessen (cropped).jpg
Fredrik Peder Johannessen ca. 1936
Foto: Ukjent / Kulturhistorisk museum
Født14. september 1873
Porsgrunn
Død9. oktober 1951 (78 år)
Oslo
Yrke Skipsingeniør
NasjonalitetNorsk
Utmerkelser St. Olavs Orden

Fredrik Peder Johannessen, født i Porsgrunn i 1873, død i Oslo 1951, var en norsk skipsingeniør og -konstruktør. Han er mest kjent for sitt arbeid med restaureringen av vikingskipene og har vært omtalt i dagspressen som bl.a «Osebergskipets doktor»[1]

Fredrik Johannessen begynte tidlig å interessere seg for båter og ble etterhvert knyttet til virksomheten ved Porsgrunds Baadbyggeri der hans bror Martin var disponent. Sitt første større konstruksjonsarbeide gjennomførte han i 1895, en dampbåt, «Tryg». Han tegnet også flere losskøyter, bl.a losskøyta «Frithjof II» til Thor Andersen Ula, sønn av «Ulabrand», en konstruksjon som fikk mye ros, ikke minst av Thor Andersen selv. Han konstruerte også flere fiskebåter, lystbåter, damp- og motorbåter. Alt dette ifølge samtidige artikler i lokalavisen Grenmar.

Han utdannet seg senere ved Hortens tekniske skole, deretter Chalmers tekniska högskola i Göteborg, og arbeidet for bl.a Norsk Hydro hvor han konstruerte jernbanefergen Ammonia, som gikk på Tinnsjøen. Johannessen var dessuten opptatt av hurtiggående motorbåter, og vant flere premier for sine konstruksjoner. Han var også en ivrig seiler og friluftsmann.

Under utgravningene ved Oseberg i 1904 ble han tilkalt av professor Gabriel Gustafson for å vurdere hvorvidt det var mulig å redde skipet som nå lå avdekket, men urørt, i graven. Johannessens konklusjon var at det var mulig, men bare dersom skipet ble tatt opp bitvis, hver bit merket etter et bestemt system og konservert, og bitene deretter satt sammen igjen. Gustafson skal ha vært meget betenkt over denne dristige planen, men forsto etterhvert at dette var den eneste muligheten man hadde til å redde skipet.[2]

Fredrik Johannessen ble da tildelt oppgaven, mot å personlig påta seg det hele og fulle ansvaret for opptakelsen, konserveringen og gjenoppbyggingen av skipet. Denne oppgaven fullførte han, og i 1907 sto skipet – unntatt stevnene – ferdig restaurert i et skur bak Oldsakssamlingens lokaler i Fredriksgate i Oslo. Her ble det stående lenge i påvente av et bedre lokale. Grunnarbeidene for Vikingskipshuset var påbegynt allerede i 1916, men arbeidene ble etterhvert stoppet på grunn av pengemangel.

I mellomtiden var Johannessen engasjert på andre hold, men fulgte jevnlig med Osebergskipets tilstand når han fra tid til annen hadde ærend i Oslo. I 1923 oppdaget han at grunnen under skipet begynte å svikte, og at skipet holdt på å ta skade av dette. Han slo derfor alarm, og hjulpet av professor Anton Wilhelm Brøgger, fikk han ny fart i byggingen av den første fløyen av vikingskipshuset på Bygdøy. Det var et stort arbeide å skaffe til veie de nødvendige midler, både til byggingen og til selve flyttingen; men den 27. – 29. september 1926 ble Osebergskipet flyttet fra det midlertidige skuret i Fredriks gate og over til sitt nye hus på Bygdøy.

Flyttingen av skipet måtte foregå med den aller største forsiktighet, da treverket i årenes løp hadde gjennomgått en forkullingsprosess og var blitt meget skjørt. Johannessen fikk derfor konstruert en krybbe av stål rundt skipet som støtte. Det var Kampens mekaniske verksted som laget denne, til selvkost. Stålkrybben ble deretter overført til boggier, som igjen beveget seg på jernbaneskinner. Ved hjelp av et skinneleggerlag fra av Statsbanene ble det lagt jernbaneskinner ned til Vika, og over til en lekter, som så ble bugsert over til Bygdøy. På Bygdøy fortsatte man skinneleggingen helt til skipet var inne i huset og veggen kunne mures igjen. Til drahjelp hadde man ca 40 gardister, men på Bygdøysiden måtte man spe på med et par kanonbiler, utlånt av Hæren.

Etter flyttingen av Osebergskipet til Bygdøy tok Johannessen fatt på å rekonstruere stevnene på dette. Det er en utbredt misoppfatning i dag at stevnene er rekonstruksjoner tatt ut av løse luften. Ifølge A. W. Brøgger (i et avisinnlegg skrevet av ham den 1. desember 1926), «har [vi] alle dele av stavnprydelsen fra øverst til nederst. De ble funnet i forskibet under utgravingen.» Det var altså såpass mye bevart av den ene stavnen, at formen og utseendet med stor sikkerhet kunne rekonstrueres. Akterstavnen er basert på forstavnens utseende.

Etter at arbeidet med Osebergskipet var avsluttet, kom turen til Gokstadskipet. Det ble også flyttet ut til Bygdøy, demontert, konservert, og bygd opp igjen under ledelse av Fredrik Johannessen. Dette var, etter hans eget utsagn, av flere årsaker (bl.a at Gokstadskipet hadde ligget såpass lenge, ukonservert og med lufttilgang) en mer krevende oppgave enn restaureringen av Osebergskipet. Deretter fulgte Tuneskipet, som det var svært lite igjen av. Johannessen uttrykte flere ganger også ønske om å restaurere de tre småbåtene fra Gokstadfunnet, og greide på slutten av sin karriere å fullføre to av dem; den største og den minste. Han begynte også å legge puslespill med den tredje, noe krittmerker på bitene viser,[3] men den ble altså ikke ferdig i hans levetid.

Fredrik Johannessen var dessuten involvert i flere prosjekter over hele Europa, som hadde å gjøre med oldtidsskip og -båter. Blant annet ble han brukt som konsulent da man i Italia fant Caligulas galeier i Nemisjøen. Han bisto også i forbindelse med funnet av Äskekärrskipet, Galtabäckskipet, Nydamfunnet, Kvalsundskipet og Hjortspringfunnet. Fra 1943 ble han ansatt som konservator ved Universitetets Oldsaksamling til han gikk av for aldersgrensen i 1948.

Fredrik Peder Johannessen ble for sitt arbeid tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull og også utnevnt til ridder av St. Olavs orden, 1. klasse.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artikkel av Finn Bjørneboe i Aftenposten 15/9-1973
  2. ^ Intervju med Joannessen i anledning hans 60-årsdag, Tidens Tegn den 14/9-1933
  3. ^ Arne Emil Christensen jr i Aftenposten 21/3-1980)
  4. ^ Johannessens familietre