Fransk litteratur på 1900-tallet

Fransk litteratur på 1900-tallet omfatter i denne artikkelen litteratur skrevet på fransk fra omkring 1895 til 1990. For litteratur skrevet etter 1990, se artikkelen Samtidig fransk litteratur. Mye av utviklingen innenfor fransk litteratur i denne perioden tilsvarte forandringer innenfor de bildende kunster. For mer om dette, se Fransk kunst på 1900-tallet.

Fra 1895 til 1914

André Gide

Århundrets første år (ofte kalt Belle époque) ble det gjort radikale eksperimenter i alle sjangre, og symbolismen og naturalismen undergikk dyptgripende forandringer.

Alfred Jarry forente symbolismen med elementer fra dukketeatret og en slags ursurrealisme. Scenen ble ytterligere radikalisert både i retning av ekspresjonisme (Aurélien Lugné-Poes théâtre de l'oeuvre) og hyperrealisme (André Antoine). Teaterlederen Jacques Copeau la vekt på å utdanne skuespilleren til en komplett person og forkastet den italienske scenen til fordel for noe som nærmet seg den elisabethanske modellen, og hans visjon skulle få stor innvirkning på 1920- og 1930-årenes Cartel (se under).

Guillaume Apollinaire radikaliserte Baudelaires poetiske utforskning av det moderne liv ved å skrive om fly, Eiffeltårnet og storbyen, og han bragte poesien i kontakt med kubismen gjennom sine calligrammes, en form for visuell poesi. Inspirert av Rimbaud brukte Paul Claudel en slags frie vers for å utforske sin mystiske konversjon til katolisismen. Andre diktere fra denne perioden er Paul Valéry, Max Jacob (et viktig medlem av gruppen omkring Apollinaire), Pierre Jean Jouve (en tilhenger av Romain Rollands unanisme), Valery Larbaud (oversetter av Whitman og en venn av Joyce), Victor Segalen (venn av Huysmans og Claudel), Léon-Paul Fargue (som studerte sammen med Stéphane Mallarmé og sto Valéry og Larbaud nær).

Innenfor romansjangeren forfulgte André Gides tidlige verker, særlig L'Immoraliste (1902), problemene omkring frihet og sensualitet fremsatt ved symbolismen. Alain-Fourniers roman Le Grand Meaulnes er et dyptfølende portrett av en nostalgisk fortid.

Men radikal eksperimentering ble ikke verdsatt av alle litterære og kunstneriske kretser i begynnelsen av århundret. Den folkelige og borgerlige smak var temmelig konservativ. Edmond Rostands poetiske drama, spesielt Cyrano de Bergerac fra 1897, var svært populære ved århundreskiftet, liksom Georges Feydeaus skuespill og farser. Anatole France, Maurice Barrès og Paul Bourget var de ledende forfatterne i denne perioden som brukte fiksjonen for å beskrive ideer om mennesker og ting. Tradisjonen fra le roman-fleuve inspirert av Balzac og Zola hadde fortsatt stor tiltrekningskraft, som i Romain Rollands Jean-Christophe (1912).

Fra 1914 til 1945

André Breton

Første verdenskrig førte til enda mer radikale tendenser. Dada-bevegelsen – som begynte i en kafé i Sveits i 1916 – kom til Paris i 1920, men innen 1924 hadde forfatterne omkring Paul Eluard, André Breton, Louis Aragon og Robert Desnos – påvirket av Sigmund Freuds teori om det underbevisstheten – omdannet dadaismens provokasjon til surrealisme. Ved hjelp av automatisk skrift, kreative spill (som cadavre exquis) og rus forsøkte surrealistene å avsløre underbevissthetens irrganger. Gruppen gikk i spissen for eldre forfattere de anså som radikale, (Arthur Rimbaud, Comte de Lautréamont, Baudelaire, Raymond Roussel), og forfektet en anti-borgerlig filosofi (spesielt med henblikk på seksualitet og politikk) som skulle drive de fleste av dem til å slutte seg til kommunistpartiet. Andre forfattere som forbindes med surrealismen er Jean Cocteau, Renér Crevel, Jacques Prévert, Jules Supervielle, Benjamin Péret, Philippe Soupault, Pierre Reverdy, Antonin Artaud (som revolusjonerte teatret), Henri Michaux og René Char. Surrealistbevegelsen fortsatte å være en mektig kraft innenfor den eksperimentelle litteraturen og internasjonal kunst inntil andre verdenskrig. Surrealistteknikken passet spesielt godt for poesien og teatret, skjønt Breton, Aragon og Cocteau også skrev prosa, slik som Bretons roman Nadja.

Påvirkningen fra surrealismen kom også til å føles blant forfattere som strengt tatt ikke var en del av gruppen, slik som dikteren Alexis Saint-Léger Léger (som skrev under pseudonymet Saint-John Perse), dikteren Edmond Jabès (som kom til Frankrike i 1956 da den jødiske befolkningen ble forvist fra Egypt) og Georges Bataille. Den sveitsiske forfatteren Blaise Cendrars sto Apollinaire, Pierre Reverdy, Max Jacob og kunstnerne Chagall og Léger nær, og hans verker oppviser likheter med både surrealismen og kubismen.

Den tradisjonelle romanen gjennomgikk ytterligere forandringer. Louis-Ferdinand Célines romaner – som Voyage au bout de la nuit – brukte en elliptisk, muntlig stil påvirket av slang for å rase over hans generasjons hykleri og moralske feiltrinn (hans antisemittiske avhandlinger fra 1940 førte imidlertid til at han ble fordømt som medløper). Georges Bernanos romaner brukte andre formelle teknikker (som dagboksformen) for å fremme utforskningen av psyken. Psykologisk analyse var også sentralt for François Mauriacs romaner, skjønt Sartre kom til å se ham som en representant for en gammeldags fatalisme. Jules Romains 27 binds roman Les Hommes de bonne volonté (1932–46), Roger Martin du Gards romansyklus Les Thibault i åtte deler (1922–40) og Marcel Prousts mesterverk På sporet av den tapte tid (À la recherche du temps perdu) i syv deler (1913–27) bygget på le roman-fleuve. André Gide fortsatte å eksperimentere med romanen, og hans mest sofistikerte utforskning av grensene for den tradisjonelle roman finnes i Les faux-monnayeurs, en roman som tilsynelatende handler om en forfatter som prøver å skrive en roman.

Teatret på 1920- og 1930-tallet ble utviklet videre gjennom en løs gruppering av teatre (kalt kartellet) omkring regissørene Louis Jouvet, Charles Dullin, Gaston Baty og Ludmila og Georges Pitoëff. De fremførte verker av de franske forfatterne Jean Giraudoux, Jules Romains, Jean Anouilh og Jean-Paul Sartre, gresk og shakespearsk teater, og verker av Luigi Pirandello, Anton Tsjekov og George Bernard Shaw.

I slutten av 1930-årene ble Hemingways, Faulkners og Dos Passos’ verker oversatt til fransk, og deres prosastil fikk dyptgående innflytelse på forfattere som Jean-Paul Sartre, André Malraux og Albert Camus. Sartre, Camus, Malraux og Simone de Beauvoir (som også er berømt som feministisk forfatter) kalles ofte eksistensialistiske forfattere, med referanse til Sartres filosofi (skjønt Camus avviste tittelen eksistensialist). Sartres drama, romaner og noveller omhandler ofte individer som tvinges til å trosse sin frihet eller som foregår på grunn av handlingslammelse. Malraux' romaner om Spania og Kina under borgerkrigene konfronterer individets handling med de historiske krefter. Lignende tema opptrer i Henri Troyats romaner.

1930- og 1940-årenes franske litteratur fikk mange bidrag fra forfattere i de franske koloniene, og Aimé Césaire, sammen med Léopold Sédar Senghor og Léon Damas skapte det litterære tidsskriftet L'Étudiant Noir som var en forløper for Négritude-bevegelsen.

Litteraturen etter andre verdenskrig

1950- og 1960-årene var turbulente år i Frankrike: Til tross for en dynamisk økonomi (les trente glorieuses, «de 30 gylne år») var landet spilttet på grunn av arven fra kolonitiden (Vietnam og Indokina, Algerie), på grunn av den kollektive skyldfølelsen for Vichy-regimet, på grunn av ønsket om fornyet nasjonal prestisje (gaullisme) og på grunn av konservative tendenser innenfor undervisning og industrien.

Inspirert av teatereksperimentene i århundrets første halvdel og av krigens uhyrligheter, avviste det såkalte avantgardistiske Paris-teatret (Le Théâtre de l'Absurde) omkring forfatterne Eugène Ionesco, Samuel Beckett, Jean Genet, Arthur Adamov og Fernando Arrabal simpelthen enkle forklaringer og oppga de tradisjonelle rollene, handlingen og iscenesettelsen. Andre eksperimenter innenfor teatret omfattet desentralisering, regionale teatre, folketeater (for å bringe arbeiderklassen til teatret), teater inspirert av Bertolt Brecht (stort sett ukjent i Frankrike før 1954) og Arthur Adamovs og Roger Planchons produksjoner. Avignon-festivalen ble startet i 1947 av Jean Vilar, som også spilte en viktig rolle ved opprettelsen av T. N. P. eller Théâtre national populaire.

Fra 1950-tallet gjennomgikk den franske romanen en lignende eksperimentering i forfattergruppen som ble utgitt av Les Éditions de Minuit, et forlag. Denne nouveau roman, som forbindes med Alain Robbe-Grillet, Marguerite Duras, Robert Pinget, Michel Butor, Samuel Beckett, Nathalie Sarraute og Claude Simon, oppga også den tradisjonelle handlingen, forfatterstemmen, personene og psykologien. Til en viss grad tilsvarte denne utviklingen forandringene i filmen fra samme periode (Nouvelle Vague).

Forfatterne Georges Perec, Raymond Queneau og Jacques Roubaud forbindes med den kreative bevegelsen Oulipo (grunnlagt i 1960), som bruker omstendelige matematiske strategier og innskrenkninger (slik som lipogrammer og palindromer) for å utløse ideer og inspirasjon.

Etterkrigstidens poesi følger en del sammenkjedede baner, først og fremst fra surrealismen (som René Chars tidlige arbeider) eller fra filosofiske og fenomenologiske tanker påvirket av Heidegger, Friedrich Hölderlin, eksistensialisme, forholdet mellom poesi og de bildende kunster, og Stéphane Mallarmé forestillinger om språkets utilstrekkelighet. En annen viktig påvirkning stammet fra den tyske dikteren Paul Celan. Diktere som var opptatt av filosofiske og språklige problemer, spesielt konsentrert omkring tidsskriftet L'Ephémère, omfatter Yves Bonnefoy, Andé du Bouchet, Jacques Dupin, Roger Giroux og Philippe Jaccottet. Mange av disse ideene var også viktige for Maurice Blanchots arbeid. Francis Ponges unike poesi hadde stor innflytelse på en rekke forfattere (både fenomenologister og dem fra gruppen Tel Quel). De senere dikterne Claude Royet-Journoud, Anne-Marie Albaich, Emmanuel Hocquard og til en viss grad Jean Daive, beskriver en omdreining fra Heidegger til Ludwig Wittgenstein og en reevaluering av Mallarmés forestilling om fiksjon og teatrikalitet. Disse dikterne ble også påvirket av visse moderne engelskspråklige diktere (slik som Ezra Pound, Louis Zukofsky, William Carlos Williams og George Oppen) sammen med visse amerikanske postmodernistiske og avantgardistiske diktere løst knyttet til gruppen omkring (Language poetry)-bevegelsen (som Michael Palmer, Keith Waldrop og Susan Howe; sammen med sin ektemann Keith Waldrop hadde Rosmarie Waldrop nær kontakt med disse dikterne, i stor grad på grunn av hennes oversettelser til engelsk av Edmond Jabés og Paul Celans prosa).

Begivenhetene i mai 1968 markerte et vannskille i utviklingen av en radikal ideologi om revolusjonær forandring i undervisningen, klassene, familien og litteraturen. Innenfor teatret avviste begrepet création collective utviklet av Ariane Mnouchkines Théâtre du Soleil inndelingen i forfattere, skuespillere og regissører: Målet var et altomfattende samarbeid, flere synspunkter, opphevelse av skillet mellom skuespillere og publikum og at publikum skulle finne sine egne sannheter.

Det viktigste tidsskriftet i tiden etter 1968, Tel Quel, forbindes med forfatterne Philippe Sollers, Julia Kristeva, Georges Bataille, dikterne Marcelin Pleynet og Denis Rouche, kritikerne Roland Barthes, Gérard Genette og filosofene Jacques Derrida og Jacques Lacan.

Et annet fenomen fra tiden etter 1968 var Ecriture Féminine, fremmet av det feministiske Edition des Femmes, med nye kvinnelige forfattere som Chantal Chawaf, Hélène Cixous og Luce Irigaray. Fra 1960-tallet stammer mange av eksperimentene innenfor fransk litteratur fra forfattere født i de oversjøiske departementene eller i tidligere kolonier. Denne frankofone litteraturen omfatter Tahar ben Jelloun (Marokko), Patrick Chamoiseau (Martinique), Amin Maalouf (Libanon) og Assia Djebar (Algerie)

Se også

• Goncourt-prisen – Frankrikes mest presisjefylte litterære pris, første gang utdelt i 1903