Francesco Barberini den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Francesco Barberini den eldre
Født23. sep. 1597[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Firenze (Storhertugdømmet Toscana)[5]
Død10. des. 1679[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Roma (Kirkestaten)
BeskjeftigelseKatolsk prest, ortodoks prest, kommissær (Palazzo BarberiniRediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Pisa
FarCarlo Barberini
SøskenTaddeo Barberini
Antonio Barberini
Våpenskjold
Francesco Barberini den eldres våpenskjold

Francesco Barberini (født 23. september 1597 i Firenze, død 10. desember 1679 i Roma) var en italiensk kardinal, antikvar og fremstående kunstmesén.

Han ble kardinaldiakon av Sant'Onofrio i 1623, som pave Urban VIIIs kardinalnepote. Senere vekslet han over til Sant'Agata alla Suburra.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 100013376, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Francesco Barberini», RKD kunstner-ID 215392[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b FINA Wiki, FINA Wiki ID 876, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500359687, utgitt 30. januar 2018, besøkt 11. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ barbfs, lest 31. januar 2022

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Merola, Alberto. «BARBERINI, Francesco». Dizionario Biografico degli Italiani – Volume 6 (1964). Besøkt 22. juni 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulrich Köchli: Verflossener Ruhm – verwechselte Gebeine. Der vergessene Kardinalstaatssekretär Lorenzo Magalotti. I: Arne Karsten (utg.): Die Jagd nach dem roten Hut. Kardinalskarrieren im barocken Rom. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2004, ISBN 3-525-36277-3, S. 140 ff.
  • Sebastian Schütze: Die Tapisserie-Manufaktur Barberini. I: Jutta Frings (Red.): Barock im Vatikan. 1562–1676 (= Kunst und Kultur im Rom der Päpste. Bd. 2). Kunst- und Ausstellungshalle der Bundesrepublik Deutschland u. a., Bonn 2005, ISBN 3-86502-125-5, S. 265–269.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]