François Le Métel de Boisrobert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bas-relief av Boisrobert

François le Métel de Boisrobert (født 1. august 1592 i Caen i Normandie i Frankrike, død 30. mars 1662 i Paris) var en fransk forfatter og katolsk prest.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De Boisrobert var sønn av et medlem av court de aides i Rouen. Han var av protestantisk bakgrunn. Han tok juridisk utdannelse og arbeidet en kortere tid som advokat i Rouen. I 1623 avsverget han imidlertid sin protestantiske tro, og bav ble kort etter viet til katolsk prest og ble abbé av Châtillon-sur-Seine.

I 1625 deltok han på en sendeferd til London, og i 1630 ble han sendt til Roma der han vant pave Urban VIIIs gunst og fikk beskjedent priorat av ham i Nozay (nær Nantes)[1].

I de høyere franske kretser[rediger | rediger kilde]

Han kom så til Paris. Han ble gjennom Nicolas Faret innført i litteraten Valentin Conrarts vennekrets. I Paris vant han Richelieus gunst. Han ble utnevnt til hoffpredikant og kongelig kapellan, og ble opphøyd til adelig stand.

De Boisrobert utøvde stor innflytelse på Richelieu og anses å ha vært den som gav ham ideen å opprette Det franske akademi, som de Boisrobert selv ble medlem av. Akademiets første møter fanty sted i hans hus, og han bidro selv vesentlig til den nye institusjonens arbeide, som ved avholdelsen av den fjerde tale underr tittelen Pour la défense du Théâtre, hvorved medlemmene engasjerte seg til teateres forsvar. Han var et av akademiets mest arbeidsomme medlemmer.

Ved siden av sine hovedarbeider Les Thuileries og L’Aveugle de Smyrne forfattet han prosa-brev, dramatiske dikt, åtte tragedier og ti komedier,de siste i Lope de Vegas stil. Noen av tekstene ble dessuten tonesatt av komponisten Pierre Guédron. Mot midten av 1600-tallet befattet han seg med den dikteriske mote som da var oppstått innen lyrikken, bouts-rimés, der man diktet på rappen etter angitte enderim.

Etter at han tidvis hadde tapt kardinal Richelieus gunst dro han i eksil. Da engasjerte mange medlemmer av akademiet seg for hans hjemkomst og fornyede nærvær i akademiet, og frem til Richelieus død i 1642 kunne han spille en betydelig rolle der. Men den tapte han imidlertid igjen under førsteminister Jules Mazarins tid, til de grader at det i 1657 til og med dukket opp en pamflett som fikk til angrep på ham. Den var forfattet av Antoine Baudeau de Somaize. privatsekretæren til Maria Mancini, en av kong Ludvig XIVs metresser og nise av kardinal Mazarin.

Han har skrevet flere skuespill, hvoran kan nevnes La belle plaideuse (1655), som skal ha inspirert Molière til L'avare.[2]

Under sine siste år viet han seg i utstrakt grad til sine prestelige plikter.

Verker[rediger | rediger kilde]

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Pyrandre et Lisimène ou l’Heureuse tromperie, tragikomedie, 1633
  • Les Rivaux amis, 1639
  • Les Deux Alcandres, 1640
  • La Belle Palène, 1642
  • Le Couronnement de Darie, 1642
  • La Vraie Didon ou Didon la chaste, tragedie, 1643
  • La Jalouse d’elle-même, 1650
  • Les Trois Orontes, 1652
  • La Folle gageure ou les divertissements de la comtesse de Pembroc, 1653, adapsjon av Lope de Vega
  • Cassandre, comtesse de Barcelone, tragikomedie, 1653
  • L’Inconnue, 1655
  • L’Amant ridicule, 1655
  • Les Généreux ennemis, 1655
  • La Belle plaideuse, 1655
  • La Belle invisible ou les Constances éprouvées, 1656
  • Les Apparences trompeuses, 1656
  • Les Coups d’Amour et de Fortune, 1656
  • Théodore, reine de Hongrie, 1658

Diktsamlinger og andre arbeider[rediger | rediger kilde]

  • Poésies publiées dans le Recueil des plus beaux vers de Malherbe, Racan, etc., 1626
  • Lettres publiées dans le Recueil de Faret, 1627
  • Paraphrases sur les sept psaumes de la Pénitence, en vers, 1627
  • Histoire indienne d’Anxandre et d’Orasie, 1629
  • Nouvelles héroïques et amoureuses, 1657
  • Epîtres en vers et autres œuvres poétiques, 1659

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Revue de Paris. T.9, 1839, s.50.
  2. ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1939.