François Duvalier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
François Duvalier
Duvalier crop2.jpg
Født14. april 1907[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Port-au-PrinceRediger på Wikidata
Død21. april 1971[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
Port-au-PrinceRediger på Wikidata
Ektefelle Simone Duvalier (19391971)Rediger på Wikidata
Barn Jean-Claude DuvalierRediger på Wikidata
Utdannet ved Université d'État d'Haïti, University of MichiganRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, legeRediger på Wikidata
Parti National Unity PartyRediger på Wikidata
Nasjonalitet HaitiRediger på Wikidata

François Duvalier, kjent som «Papa Doc», (født (sannsynligvis) 14. april 1907 i Port-au-Prince i Haiti, død 21. april 1971 samme sted) var president på Haiti fra 1957, senere diktator fra 1964 til sin død. Tilnavnet «Papa Doc» fikk han fordi han var utdannet lege.[klargjør]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Etter studier til lege tok Duvalier eksamen i 1934 og var som lege engasjert i forskjellige bistandsprosjekter, noe som blant annet gav ham mulighet til å studere ved University of Michigan i USA. Han engasjerte seg senere i politikken, og ble i 1949 helse- og arbeidsminister. Men han måtte snart forlate regjeringen på grunn av et statskupp og leve i skjul til 1954.

Et amnesti banet veien for hans tilbakekomst, og han ble i 1957 valgt til president med omkring 70 % av stemmene, støttet på landets afrikanskættede majoritetsbefolkning med løftet om reformer og et brudd med den mulatte makteliten. Kritikere utpekte imidlertid hærens støtte som fremste grunn til Duvaliers seier.

Etter Duvaliers tiltreden utartet regimet til en politistat. I 1959 lot Duvalier grunnlegge det militære sikkerhetspolitiet MVSN, idet han som lege ikke kunne sette sin lit til den innflytelserike hærens lojalitet. Militsen, populært kalt Tonton Macoutes, som til å bli rekruttert blant den afrikanske underklassen, utøvet et veritabelt terrorvelde, der utpressing, forsvinninger og politiske mord på Duvaliers motstandere snart kom til å høre til dagsorden.

Majoriteten av landets mulattættede maktelite ble drevet i eksil etter Duvaliers maktovertakelse, og han fikk snart oppløst parlamentet og erstattet det med en nasjonalforsamling som de facto tillot ham å styre alene ved dekret. Etter at han ble rammet av hjerteinfarkt i 1959 fikk MVSN øket sin innflytelse over landets politikk. Etter at Duvalier ble friskere, ble han overbevist om at militsens ledere, Clement Barbot, hadde planlagt et statskupp under hans sykdom, og fengslet ham og en rekke andre militsledere. Etter at de fleste igjen var blitt løslatt, angret han, og hevdet at Barbot hadde antatt en svart hunds skikkelse for å unnslippe ham. Duvalier skal da ha gitt ordre om at alle republikkens svarte hunder skulle drepes, men så ble Barbot til slutt funnet og arrestert av MVSN, og henrettet.

En senere episode fant sted i 1967 da Duvalier lot fengsle fjorten palassvakter som hadde vært i tjeneste på dagen for et påstått attentat, for senere å beordre dem henrettet i det beryktede Fort Dimanche. Med henvisning til medvirkning lot Duvalier sende en patrulje for å henrette sin sikkerhetsrådgiver Johnny Abbes med familie for å deretter sprenge deres hus i luften - Abbes hadde tidligere vært sjef for nabolandet Den dominikanske republikks sikkerhetstjeneste SIM under Rafael Trujillo men hadde mistet den stillingen etter diktatorens død i 1961.

For å beholde sitt grep om befolkningen utnyttet Duvalier befolkningsmajoritetens tro på voodoo og portretterte seg iherdig som en houngan, en voodooprest. Etter at president John F. Kennedy, som hadde fremført kritikk mot Duvaliers regime, ble drept i 1963, hevdet Duvalier at han hadde forårsaket presidentens død ved en forbannelse han hadde lagt over ham.

USA innstilte all sin bistand til Haiti i 1961, men vek tilbake for tyngre sanksjoner av frykt for at Duvalier skulle slå inn på en marxistisk linje av kubansk snitt. Til tross for sin motstand mot USA - et anstrengt forhold som ble forbedret under hans sønn og etterfølger Jean-Claude Duvaliers regjering - og sin støtte til svart nasjonalisme og «panafrikanisme» var Duvalier en strikt antikommunist. Påståtte kommunistiske aktiviteter ble behandlet som forbrytelser mot den haitianske stat og var belagt med dødsstraff. Forholdet til Washington ble imidlertid bedre under Lyndon Johnsons og Richard Nixons administrasjoner.

Duvaliers seksårige mandat skulle ha gått ut i 1963. Ved en folkeavstemning i 1961 lot han seg som eneste kandidat gjenvelges for enda en mandatperiode - offisielt med 100 % av de avlagte stemmene - og 1964 lot han etter en folkeavstemning - med 99,9 % av stemmene - utrope til president på livstid med rett til å utnevne sin etterfølger. Hans helse var imidlertid blitt sterkt svekket av livslang diabetes.

Etter å ha lyktes, med stor hensynsløshet, å ha holde fast ved makten i fjorten år, døde han i 1971 i Port-au-Prince. Han hadde i sin tid som president bygget opp en omfattende personkult og levde et liv i luksuriøse omstendigheter. Han ble etterfulgt av sin nittenårige sønn, Jean-Claude Duvalier, som president på livstid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Francois Duvalier, biography/Francois-Duvalier
  2. ^ a b Roglo, p=francois;n=duvalier, François Duvalier
  3. ^ a b Autorités BnF, François Duvalier, 12019797z
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, François Duvalier, duvalier-francois

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Antonio Thrasybule Kebreau 
Haitis president
Etterfølger:
 Jean-Claude Duvalier