François Certain de Canrobert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
François Certain de Canrobert
François Certain de Canrobert par Nadar.png
FødtFrançois Certain Canrobert
27. juni 1809[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Saint-Céré[5]Rediger på Wikidata
Død28. januar 1895[1]Rediger på Wikidata (85 år)
Paris[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Caveau des gouverneursRediger på Wikidata
Utdannet ved École spéciale militaire de Saint-CyrRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, offiser, militærRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, marskalk av Frankrike, storkorsridder av Order of the Bath, Den sorte ørns orden, Médaille militaire, Andreasordenen, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' ordenRediger på Wikidata

François Marcellin Certain de Canrobert (født 27. juni 1809 i Saint-Céré i Lot i Frankrike, død 28. januar 1895 i Paris) er mest kjent som Maréchal Canrobert var marskalk av Frankrike. Han kjempet blant annet i slaget ved Alma, slaget ved Magenta, slaget ved Solferino og ved slaget ved Gravelotte.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

François Certain de Canrobert ble født i Saint-Céré, det det senere ble oppstilt en statue av ham på place de la République av Alfred Lenoir. Hans far, Antoine Certain Canrobert, tidligere kaptein, var allerede 55 år da gutten ble født. Han var offiser av ]]Ancien Regime]] og hadde i 1791 emigrert, og tjenestegjort i Armée de Condé. Hsnd hallbror Antoine, var en brilliant offiser utdannet ved Saint-Cyr, og han ble drept av en kanonkule i slaget ved Ligny den 26. juni 1815, der han kjempet for keiser Napoleon I.

Gjennom farens søster, Marie-Louise, var han nevø til Adolphe og Marcellin Marbot, som ble henholddsvis maréchal de camp (général de brigade) og lieutenant-général (général de division) under julimonarkiet.

Militær[rediger | rediger kilde]

Han dro til Algerie i 1835 og tjenestegjorde i ekspedisjonen til Mascara ved den franske erobringen av Tlemcen og i 1837 ble han forfremmet til kaptein. I det samme året mottok han Æreslegionen for modig oppførsel. I 1839 ble han ansatt til å organisere en bataljon innen den franske fremmedlegionen for karlistkrigene.

Han ble utnevnt til oberstløytnant i 1846 og ble oberst i det 3. regiment i 1847. Han ledet en ekspedisjon mot Ahmed Sghir i 1848 og slo araberne ved Djerma Pass.

I Krimkrigen ledet han en avdeling i slaget ved Alma hvor han ble såret to ganger. Han ble lettere såret og fikk en hest han satt på drept under ham under slaget ved Inkerman. Han var også med under beleiringen av Sevastopol men stadige forlengelser i beleiringen førte til at han trakk seg fra kommandoen.

Diplomatiet: Etter hjemkomsten til Frankrike ble han sendt ut på diplomatiske oppdrag til Danmark, og til Sverige der han ble sitt lands ambassadør.

Under den fransk-tyske krigen 1870-71 ledet Canrobert det VI. korps og gjorde seg særlig bemerket under forsvaret av St. Privat den 18. august 1870.

Etter den fransk-tyske krig ble Canrobert utnevnt til medlem av den overlegne krigsråd i Frankrike og han var også politiker og ble valgt inn som senator både i 1876, 1879 og i 1885. Han døde i Paris og fikk en offentlig begravelse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • G. Félix: Le maréchal Canrobert. – Tours 1895
  • François Bournand: Le Maréchal Canrobert. – Paris: Sanard & Derangeon, 1895
  • Louis Martin: Le Maréchal Canrobert. – Paris: Lavauzelle, 1895
  • Cmdt. Grandin: Le dernier Maréchal de France: Canrobert. – Ed. Tolra & M. Simonet, 1895
  • Germain Bapst: Le Maréchal Canrobert: Souvenirs d'un siècle. 6 Bände. – Paris: Plon, 1898–1931
    1. La Révolution de Juillet. La conquête de l'Algérie. 1848.
    2. Napoléon III et sa cour. La guerre de Crimée.
    3. Paris et la cour pendant le Congrès. La naissance du Prince Impérial. La guerre d'Italie.
    4. Les souverains à Paris. Les fêtes des Tuileries. La guerre contre l'Allemagne (1870).
    5. Bataille de Rezonville
    6. Bataille de Saint-Privat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  2. ^ www.senat.fr
  3. ^ www.senat.fr
  4. ^ Léonore database, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som François Certain-canrobert, Léonore LH/462/25
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Канробер Франсуа, besøksdato 28. september 2015