Frøkens kjæledegge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frøkens kjæledegge
orig. Teacher's Pet
Generell informasjon
SjangerRomantisk komedie
Utgivelsesår
  • 1. april 1958 (1958-04-01) (USA)
Prod.landUSA
Lengde120 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiGeorge Seaton
Produsent
Manusforfatter
MusikkRoy Webb
SjeffotografHaskell B. Boggs
KlippAlma Macrorie
Foran kamera
Medvirkende
Prod.selskapParamount Pictures
Eksterne lenker

Frøkens kjæledegge (originaltittel: Teacher's Pet) er en amerikansk romantisk komedie fra 1958, regissert av George Seaton og produsert av Paramount Pictures. I hovedrollene spiller Clark Gable, Doris Day, Gig Young og Mamie Van Doren. Filmen handler om en hardkokt nyhetsredaktør som har liten respekt for akademikere og høyere utdannelse. Med falsk identitet begynner han å studere journalistikk på universitetet for å bevise poenget sitt, men ender med å forelske seg i lærerinnen. Manus er skrevet av Fay Kanin og Michael Kanin.

Handling[rediger | rediger kilde]

James «Jim» Gannon er en hardkokt nyhetsredaktør for New York Evening Chronicle. Han har ingen høyere utdannelse, noe han ikke anser som nødvendig for en journalist, og har liten respekt for akademikere. Da Jim blir invitert til å være gjesteforeleser på et kveldskurs i journalistikk på universitetet er han derfor ikke interessert. Han sender et krast brev med sine meninger til Erica Stone, lærerinnen for kurset. Dette blir ikke godt mottatt, ettersom sjefen for avisen, J.L. Ballentine, sitter i styret på universitetet. Jim blir tvunget til å oppsøke lærerinnen for å unnskylde seg. Han tropper opp til hennes neste time, men før han får presentert seg starter hun undervisningen. Erica leser opp brevet han hadde skrevet til henne, før hun avvfeier ham som en med et helt utdatert syn på journalistikk.

De neste dagene er Jim fortsatt rasende over å ha blitt latterliggjort av Erica, og lar dette gå ut over kollegaene sine. Så innser han at hun bare kjenner ham ved navn, ikke ansikt, og bestemmer seg for å melde seg på kurset hennes og bevise at det er han som har rett. Han presenterer seg som «James Gallagher» og blir umiddelbart lagt merke til i sin iver etter å vise frem sin kunnskap om journalistikk. Erica blir svært imponert over en artikkel han fikk i oppgave å skrive, mens Jim på sin side begynner å bli betatt av den vakre lærerinnen. Han forsøker å ringe henne under sitt egentlige navn, men hun ønsker ikke å snakke med ham. Jims eneste mulighet er da å fortsette på kurset. Når Erica ber Jim om å bli igjen etter kurset en dag, tror han at følelsene hans er gjengjeldt. Det viser seg imidlertid at hun bare vil gi ham i ekstraoppgave å skrive en grundig oppfølgingssak på den artikkelen som han tidligere hadde skrevet. Jim er ikke interessert i såpass undersøkende journalistikk, og gir oppgaven videre til Harold Miller, en collegestudent som jobber i avisen. Harold bruker hele natten til å skrive en imponerende artikkel.

Jim får inntrykk av at Erica er i et forhold med dr. Hugo Pine, som underviser i psykologi på universitetet. Han undersøker alt han kan om rivalen, men resultatet er nedslående. Hugo er både kjekk, høyt utdannet, suksessfull og verdensvant. Den neste gangen Jim møter Erica tar han sjansen på å kysse henne, som et farvel. Hun spiller uinteressert, men er tydelig preget etter at han har gått. Samme kvelden møtes de ved en tilfeldighet igjen på nattklubben Bongo Club. Jims kjæreste, Peggy DeFore, jobber som sangerinne der. Erica har med seg Hugo, som bare fremstår som enda mer perfekt når Jim setter seg ned for å snakke med dem. Jim bestikker bartenderen til å lage Hugos drinker ekstra sterke, og Hugo ender med å måtte bæres til sengs etterpå. Jim følger Erica hjem og finner ut at hun og Hugo ikke har et forhold, men bare samarbeider om en bok. Det oppstår derfor raskt romantikk. Jim får imidlertid dårlig samvittighet når det kommer frem at Ericas far var Joel Barlow Stone, den Pulitzerprisvinnende redaktøren for The Eureka Bulletin. Han sniker seg ubemerket ut av leiligheten hennes.

Neste morgen reiser Jim hjem til Hugo for å få hjelp til å løse situasjonen. Hugo råder ham til å fortelle Erica sannheten. Det Jim ikke vet er at Erica har avtalt et møte med Ballentine i håp om å skaffe en jobb til stjerneeleven sin. Da Jim blir innkalt på kontoret hans finner Erica ut at hennes nye flørt i virkeligheten er den frekke nyhetsredaktøren. Hun blir sint, både over å ha blitt lurt og over at de virkelige elevene har gått glipp av verdifull undervisning. Senere reiser Jim igjen hjem til Hugo. Han føler seg underlegen grunnet sin manglende utdannelse og har nesten ingen selvtillit lenger. Når Hugo så får nytt besøk, venter Jim inne på soverommet hans. Der leser han en gammel utgave av avisen til faren til Erica og blir overrasket over hvor dårlig den er. Full av selvtillit igjen stormer han ut i stuen for å fortelle det til Hugo, men innser for sent at gjesten som ankom er Erica. Jim unnskylder seg ikke, men utfordrer i stedet Erica til å sammenligne farens avis med moderne journalistikk. Hun gjør dette når hun kommer hjem og innser at han har rett. Neste morgen blir Jim igjen innkalt på kontoret til Ballentine, der Erica sitter og venter på ham. Hun har foreslått at han skal komme til universitetet og undervise i journalistikk sammen med henne. Erica på sin side får vite at Jim har foreslått at avisen skal drive litt mer med undersøkende journalistikk. Med alle problemene bak seg går Jim og Erica ut for å spise lunsj.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Fay Kanin og Michael Kanin skrev opprinnelig manuset som et drama, før de endret det til en komedie.[1] I februar 1952 kjøpte produsentene William Perlberg og George Seaton filmrettighetene til historien. Planen var at filmen skulle bli utgitt året etter. Innspillingen startet imidlertid ikke før i april 1957.[2]

Det ryktes at både Cary Grant og James Stewart takket nei til den mannlige hovedrollen, før den til slutt gikk til Clark Gable.[1] Han stilte som vilkår at han fikk ti prosent av filmens overskudd.[3] Doris Day hadde akkurat fullført innspillingen av The Pajama Game (1957), og ønsket en pause da hun ble tilbudt den kvinnelige hovedrollen. Hun takket likevel ja for å få muligheten til å jobbe med Gable, som hun var en stor beundrer av.[1] Mamie Van Doren på sin side var en beundrer av Day, men skrev i selvbiografien sin at Day hadde stjernenykker og ignorerte henne under innspillingen av filmen.[4] Hun kom imidlertid godt overens med Gable, som skal ha sagt at hun minnet han om hans avdøde kone, Carole Lombard.[5]

Innspillingen foregikk fra 17. april til 21. juni 1957.[6] Deler av filmen ble spilt inn i lokalene til Los Angeles Times. Noen scener ble også spilt inn i New York.[2] 67 avisspaltister og journalister fra hele USA spilte seg selv, etter å ha blitt invitert av produsentene som et PR-stunt for filmen.[3]

En scene der Gables rollefigur besøker Van Dorens rollefigur i garderoben på nattklubben der hun jobber ble ikke brukt i den ferdige filmen. Van Doren uttalte opprinnelig at en sjalu Day var ansvarlig for dette.[7] Senere ombestemte hun seg og spekulerte i at hennes unge alder muligens hadde fått Gable til å se for gammel ut.[7]

Filmen var Days første sexkomedie, men var likevel ganske uskyldig grunnet sensurloven.[6] Hennes to neste filmer i denne sjangeren, Kryss på linjen (1959) og Pyjamas for to (1961), der hun spilte mot Rock Hudson, hadde lignende forviklinger i handlingen som Frøkens kjæledegge.[8]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble godt mottatt, både blant kritikerne og publikum.[2] Variety mente filmen inneholdt «fantastisk humor» og var «hjertelig».[9] A. W. i The New York Times lot seg også imponere og beskrev filmen som «en behagelig opplevelse». Han mente filmen bød på glad og sjarmerende underholdning.[10]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1958 Golden Laurel Beste komedie 4.-plass
Golden Laurel Beste mannlige komedieskuespiller Clark Gable 3.-plass
Golden Laurel Beste mannlige komedieskuespiller Gig Young 4.-plass
1959 Oscar Beste mannlige birolle Gig Young Nominert
Oscar Beste originalmanus Fay Kanin og Michael Kanin Nominert
Golden Globe Beste skuespiller – Musikal eller komedie Clark Gable Nominert
Golden Globe Beste skuespiller i en birolle Gig Young Nominert
Directors Guild of America Award Beste filmregissør George Seaton Nominert
Writers Guild of America Award Beste manus til en amerikansk komedie Fay Kanin og Michael Kanin Nominert

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Passafiume, Andrea. «Articles for Teacher's Pet (1958)». Turner Classic Movies. 
  2. ^ a b c «Notes for Teacher's Pet (1958)». Turner Classic Movies. 
  3. ^ a b Spicer, Chrystopher J. (2002). Clark Gable: Biography, Filmography, Bibliography. McFarland. s. 278. ISBN 978-0786411245. 
  4. ^ Van Doren, Mamie; Aveilhe, Art (1987). Playing the Field. Putnam Adult. s. 151. ISBN 978-0399132407. 
  5. ^ Van Doren, Mamie; Aveilhe, Art (1987). Playing the Field. Putnam Adult. s. 146. ISBN 978-0399132407. 
  6. ^ a b Laham, Nicholas (2009). Currents of Comedy on the American Screen: How Film and Television Deliver Different Laughs for Changing Times. McFarland. s. 119. ISBN 978-0786442645. 
  7. ^ a b Lowe, Barry (2008). Atomic Blonde: The Films of Mamie Van Doren. McFarland. s. 115. ISBN 978-0786431380. 
  8. ^ Laham, Nicholas (2009). Currents of Comedy on the American Screen: How Film and Television Deliver Different Laughs for Changing Times. McFarland. s. 120. ISBN 978-0786442645. 
  9. ^ «Review: ‘Teacher’s Pet’». Variety. 31. desember 1957. 
  10. ^ A. W. (20. mars 1958). «' Teacher's Pet,' Story of Fourth Estate, Opens at Capitol». The New York Times. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]