Forskningsprogram
Forskningsprogram kan ha noe ulike betydninger i forskning og vitenskapsteori. Generelt kan begrepet referere til et større forskningsprosjekt eller til en finansieringsordning for forskning. Mer spesifikt forbindes det med vitenskapsteorien til Karl Popper og Imre Lakatos, som brukte begrepene metafysisk forskningsprogram (Popper) eller vitenskapelig forskningsprogram (Lakatos).
Poppers metafysiske forskningsprogrammer[rediger | rediger kilde]
Popper omtalte det teoretiske rammeverket som forskningen i et fagfelt baserer seg på, som et metafysisk forskningsprogram.[1] Det består av et sett med ideer som avgjør hva forskerne oppfatter som relevante forskningsspørsmål, men også hva de oppfatter som et gyldig eller tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Slike ideer kan være uttalt, men forblir ofte en implisitt fellesnevner for forskernes faglige holdninger og vurderinger.
Kjennetegnet for vitenskap er ifølge Popper at den består av test- og falsifiserbare hypoteser. Et forskningsprogram bidrar således til vitenskapelig fremskritt, ved at det generer testbare hypoteser og hjelper å avgjøre hva som skal til for et en hypotese betraktes som falsifisert (tilbakevist). Selve forskningsprogrammet er imidlertid ikke testbart, og ble derfor av Popper betegnet som metafysisk. Selv om det altså ligger utenfor vitenskapen, bidrar et forskningsprogram til vitenskapelig aktivitet og kan (hvis det blir uttalt) begrunnes, kritiseres, forbedres og/eller erstattes med et bedre forskningsprogram. Dermed kan forskningsprogrammer – og valget mellom konkurrerende forskningsprogrammer – begrunnes rasjonelt (jf. kritisk rasjonalisme).[2]
Popper beskrev fysikkens historie som en sekvens av ti forskningsprogrammer, fra Parmenides’ uforanderlige univers til Borns statistiske tolkning av kvantemekanikken.[3] I sin selvbiografi beskrev han den darwinistiske evolusjonsteorien som et metafysisk forskningsprogram.[4]
Lakatos’ vitenskapelige forskningsprogrammer[rediger | rediger kilde]
Mest kjent er forskningsprogrammer gjennom arbeidet til Poppers student og kollega Imre Lakatos.[5] Lakatos gjorde forskningsprogrammer til den sentrale delen av sin vitenskapsteori og fremstiller dem på en måte som inntar en mellomposisjon mellom Thomas Kuhns paradigmer og Poppers sett av ideer.
Ifølge Lakatos består et forskningsprogram av en «hard kjerne» (den egentlige teorien, hard core) og et beskyttende «belte» (protective belt) av tilleggsantagelser og hjelpehypoteser rundt denne kjernen. Forskere gir i praksis sjelden opp den harde kjernen. Hvis flere og flere funn er uforenlig med teorien, blir denne derfor ikke falsifisert, men forskerne prøver å justere beskyttelsesbeltet, ved å endre hjelpehypotesene. Forskningsprogrammer omfatter i tillegg forbuds- og påbudsregler. Forbudsreglene («negativ heuristikk») beskytter programmets harde kjerne ved å «forby» dens falsifikasjon. Påbudsreglene («positivi heuristikk») beskriver de aksepterte måtene å forandre hjelpehypotesene på.
Når potensielle motbevis aldri når inn til den harde kjernen, kan vitenskapelig fremskritt ifølge Lakatos ikke skje gjennom falsifikasjon av teorien. Istedenfor blir kokurrerende forskningsprogrammer bedømt etter hvor «progressive» de er. Et progressivt forskningsprogram er kjennetegnet ved at den gir bedre forklaringer på empiriske observasjoner enn andre forskningprogrammer (og enn eldre versjoner av det samme forskningsprogrammet). Et forskningsprogram kalles degenererende hvis det bruker mer og mer energi på å justere beskyttelsesbeltet, uten at dette øker forskningsprogrammets evne til å forklare empiriske observasjoner. Et degenerert forskningsprogram blir aldri formelt falsifisert, det blir bare forlatt av forskerne til fordel for et mer progressivt forskningsprogram.
Ikke alle filosofer er enige i at Lakatos’ forståelse representerte en forbedring. W.W. Bartley har f.eks. påpekt at Lakatos sørget for mer forvirring enn oppklaring ved å omtale forskningsprogrammer som «vitenskapelige»: «Popper holdt disse forskningsprogrammene utenfor vitenskapen, fordi de ikke var falsifiserbare; Lakatos inkluderte dem i vitenskapen, og oppdaget deretter at ‘vitenskap’ ikke var falsifiserbar!»[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Popper (1982, kap. 20)
- ^ Popper (1982, forordet og kap. 20)
- ^ Popper (1982, kap. 20)
- ^ Popper (1976, kap. 37)
- ^ Lakatos (1968; 1970; 1978); selv om Lakatos dermed publiserte ideen tidligere enn Popper, tok han den fra et manuskript som Popper hadde ferdigstilt i 1957 og som sirkulerte blant Poppers studenter og kolleger, men som ikke ble utgitt før i 1982 (jf. W.W. Bartleys fotnote 42 i forordet til Popper, 1982)
- ^ Bartley (1982, s. 202)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- W.W. Bartley, III (1982). «The Philosophy of Karl Popper. Part III: Rationality, Criticism, and Logic». Philosophia (Ramat Gan). 11: 121–221. doi:10.1007/BF02378809.
- I. Lakatos (1970). «Changes in the Problem of Inductive Logic». I I. Lakatos. The Problem of Inductive Logic. Amsterdam: North-Holland. s. 315–417.
- I. Lakatos (1970). «Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes». I I. Lakatos og A. Musgrave. Criticism and the Growth of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press. s. 91–196.
- I. Lakatos (1978). The Methodology of Scientific Research Programmes. Cambridge: Cambridge University Press.
- K.R. Popper (1976). Unended Quest. La Salle: Open Court.
- K.R. Popper (1982). Quantum Theory and the Schism in Physics. London: Hutchinson.