Forligsinstitutionen
Forligsinstitutionen, formelt Statens Forligsinstitution, er et dansk statlig organ som ble nedsatt 12. april 1910 for å bistå arbeidsmarkedets parter i forbindelse med disses inngåelse (og fornyelse) av tariffavtaler, konkret ved å gjøre en innsats for at det oppnås enighet mellom partene således at arbeidskonflikter unngås. Den avløste Den permanente Voldgiftsret, som var opprettet etter Septemberforliget i 1899.
Forligsinstitutionen består av en formann, tre forliksmenn, en suppleant og opp til 21 meglingsmenn. Utpekningen av forliks- og meglingsmenn skjer av arbeidsministeren etter en innstilling fra Arbejdsretten. De er typisk velanskrevne dommere eller eksperter i arbeidsmarkedsforhold.
Forligsinstitutionen har en rekke særlige beføyelser:
- Innkallelse av parter til forhandlinger, hvis det er utsikt til en konflikt
- Rett til å utsette konflikter som ellers ville være trådt i kraft
- Mulighet for å tvinge partene til å gjenoppta forhandlinger om bestemte punkter
- Mulighet for å tvinge partene til å vitne i Arbejdsretten, hvis der er forhold som trenger belysning
- Krav på å få opplyst alle streike- og lockoutvarsler
- Mulighet for av eget tiltak å fremsette meglingsforslag, som må sendes til avstemning
Overtredelse av Forligsinstitutionens regler kan medføre bøter eller fengsel i opp til tre måneder.
Historisk[rediger | rediger kilde]
Ved opprettelsen ved lov av 12. april 1910 var det kun tale om én forliksmann, men ved lov av 21. desember 1921 ble antallet satt til tre, som skulle velge en formann iblant seg.
Under okkupasjonen var tariffavtalefornyelser suspendert, og Forligsinstutionen ble gjenetablert etter okkupasjonen ved lov av 21. desember 1945. Den skulle nå bestå av 12 meglingsmenn ved siden av de tre forliksmennene. Ved lov av 22. januar 1958 ble antallet meglingsmenn utvidet til 21.
