Forkorting (kunst)

Andrea Pozzos takmaleri i St. Ignazio-kirken i Roma viser et mylder av skikkelser og oppadstrebende søyler. I forstørret utgave, viser bildet en mengde forkortinger

Forkorting, også kalt forkortning, brukes i kunsten mest om det å fremstille legemer på en slik måte at det ferdig fremstilte uttrykket skal virke mest mulig naturtro ved bruk av perspektiviske regler. Forkortning er et virkemiddel og visuelle effekt i billedkunst for i et mer eller mindre flatt bilde å etterlikne synsopplevelsen av en kropp eller gjenstand som betraktes i dybderetningen i en tredimensjonal virkelighet.

Et eksempel er en arm som peker på noe i øyenhøyde, mens modellen dreier seg rundt. Peker armen vekk fra tilskueren, er den usynlig, mens den blir normalt lang i rett vinkel og sees som gradvis kortere etterhvert som den peker mot den som ser. Samtidig vil fingrene og hånden kunne skjule deler av armen og tildels resten av kroppen – noe avhengig av avstand.

Forkortningen er en videreføring av perspektivlæren, der en fort ble klar over at den ikke kunne følges slavisk uten å gi tilskueren et lett forvrengt bilde av spesielt levende vesener. Utover i renessansen og ikke minst i barokken ble kunnskap utvidet og brukt, ikke minst i trompe d'oeil- sammenheng.

Motsatt måtte spesielt billedhoggere forlenge og forvrenge sine «naturtro» statuer dersom de skulle stå i en forhåndsbestemt høyde over tilskueren. (Auguste Rodins «Tenkeren» ser ikke naturlig ut på nært hold, men virker helt riktig på sin rette plass.)

Se ogs

• Sotto in su, takmaleri med figurer sett i ekstremt froskeperspektiv
• Romperspektiv