Foretrukket gangfart

Eldre mann som går med spaserstokk

 

Foretrukket gangfart, også kalt foretrukken gåfart eller foretrukken gåhastighet, er den hastigheten mennesker eller dyr velger å gå med hvis de styrer selv. Foretrukket ganghastighet har klinisk anvendelse som indikator på mobilitet og uavhengighet. For eksempel går eldre eller personer med slitasjegikt saktere. Standardverdier for ulike grupper kan også brukes til byplanlegging for å beregne hvor lang tid det tar å gå mellom knutepunkter.

For mennesker varierer det mer etter kultur og tilgjengelig visuell tilbakemelding fra omgivelsene enn etter kroppstype, og ligger vanligvis mellom 1.1–1.65 m/s (4–6 km/h). Individer kan synes at hastigheter som er tregere eller raskere enn deres foretrukne gangfart føles ubehagelig.

Faktorer som bidrar til valg av hastighet inkluderer mekaniske, energetiske, fysiologiske og psykologiske. Enkeltpersoner står overfor en avveining mellom kostnadene forbundet med ulike ganghastigheter, og velger en hastighet som minimerer disse kostnadene. Blant annet kan man avveie tid til destinasjon, forbrenning, og belastning på muskler og ledd. For eksempel kan økt verdi av tid, motivasjon eller metabolsk effisiens føre til at folk velger å gå raskere, mens aldring, leddsmerter, ustabilitet, stigning, lav metabolisme og synsnedsettelse fører til at folk går saktere.

Verdien av tid

Samfunnsøkonomisk teori tilsier at enkeltpersoner setter en viss verdi på tiden sin, og at dette dermed er en hovedfaktor som påvirker foretrukket ganghastighet.

En studie av Levine og Norenzayan (1999) målte foretrukne ganghastigheter for fotgjengere i byområder i 31 land og fant at ganghastighet er positivt korrelert med landets BNP per innbygger og kjøpekraftsparitet, samt med et mål på individualisme i landets samfunn. Dette tyder på at velstand korrelerer med vurderinger av tid brukt på gange, og kan forklare hvorfor folk i velstående land har en tendens til å gå raskere.

Et hverdagslig eksempel som kan gi en intuisjon av dette er at hvis man går for å rekke en buss kan verdien av det ene minuttet rett før bussen går være verdt 30 minutter (tiden spart på å ikke vente på neste buss).

Energi brukt

Det er allment ansett at sentralnervesystemet har et mål om at kroppen skal bruke minst mulig energi. Hvor mye energi man bruker mens man går øker ikke-lineært med økende hastighet. Basalmetabolisme er mengden energi som kroppen forbrenner når den hviler, og det kan være hensiktsmessig å trekke denne fra den totale metabolismen for å forstå hvordan ganghastigheten henger sammen med forbrenning.

Biomekanikk

Biomekaniske faktorer inkluderer mekanisk arbeid, stabilitet, og ledd- eller muskelkrefter. Raskere gange kan oppnås både med lengre og raskere skritt.

Stabilitet kan være en annen faktor som påvirker valg av hastighet. Hunter et al. (2010) viste at individer bruker energimessig suboptimale gangarter når de går i nedoverbakker, antagelig for å favorisere stabilitet fremfor fart.

Visuell flyt

Synsintrykk virker korrigerende for å opprettholde en ganghastighet personen oppfatter som optimal. Dette er en psykologisk mekanisme som også utnyttes i trafikkdemping. Dersom man går forbi rike synsinntrykk har individer en tendens til å gå saktere, lite visuell stimuli gjør at individer har en tendens til å gå raskere. Dynamikken til den visuelle påvirkningen er relativt rask, og når mengden synsinntrykk endres plutselig justerer individer hastigheten i løpet av få sekunder.

Byplanlegging

I byplanlegging kan det være gunstig med standardverdier til ganghastigheten for ulike grupper for å beregne hvor lang tid det tar å gå mellom knutepunkter.

For eksempel i den britiske Design Manual for Roads and Bridges er den typiske ganghastigheten oppgitt til 1.4 m/s (5 km/h), mens Transport for London anbefaler 1.33 m/s (4.8 km/h) i metodikken Public transport accessibility level (PTAL).