Foreldrefiendtlighetssyndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Foreldrefiendtlighetssyndrom (forkortet FFS ) er et begrep skapt av Richard A. Gardner i 1980 for beskrive en lidelse der et barn uten god grunn fremmedgjøres fra, og ofte nedvurderer og fornærmer en av foreldrene. Dette skjer helt eller delvis som følge av indoktrinering fra den andre forelderen, og vanligvis som en del av en barnefordelingstvist.[1] På engelsk kalles det PAS – Parental Alienation Syndrome. «Foreldrefiendtlighetssyndrom» har ikke blitt anerkjent som diagnose hverken av medisinske eller psykologiske fagmiljøer, og er ikke med i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Foreldrefiendtlighetssyndrom er et begrep skapt av barnepsykiater Richard A. Gardner basert på hans kliniske erfaringer siden tidlig på 1980-tallet. At en eller begge foreldrene forsøker å skille barnet fra den andre forelderen som straff eller deler av en skilsmisse er ikke uvanlig ved konfliktfylte samlivsbrudd[2], og det skjer i 11-15% av skilsmisser med barn[3]. Det har blitt beskrevet i hvert fall siden 1940-tallet, men Gardner var den første til å definere det som et syndrom.[4]

I en artikkel i 1985 definerte han FFS som en lidelse som oppstår først og fremst i sammenheng med en barnefordelingstvist. Dens primære manifestasjon er barnets innsats for å nedvurdere en forelder uten noen god grunn. Lidelsen skyldes bevisst eller ubevisst indoktrinering fra den fremmedgjørende forelderen, som ofte skaper et negativ bilde av den andre ved å snakke nedsettende om, legge skyld på, eller komme med beskyldninger mot den andre, og ofte ved å hindre samvær[5]. Dette kan være svært skadelig for både barnet og den fremmedgjorte forelderen[6], og er å regne som et traumatiserende overgrep mot barnet[7].

FFS ble opprinnelig utviklet som en forklaring på økningen i antall rapporter om barnemishandling i 1980. Gardner mente at foreldre (mor i 90% av tilfellene) rettet falske beskyldninger (om vold, barnemishandling og noen ganger seksuelle overgrep) mot den andre forelderen for å hindre ytterligere samvær og kontakt.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Gardner beskrev FFS som at barnet er opptatt med kritikk og nedgradering av en forelder, og nevner åtte symptomer som vises i barnet. Disse inkluderer aktiv nedvurdering av og hat mot fremmedgjort forelder; svake, absurde eller fjollete rasjonaliseringer for nedvurderingen og hatet; mangel på vanlig ambivalens om fremmedgjort forelder; sterke påstander om at beslutningen om å avvise forelderen er deres alene; refleksiv støtte til den favoriserte forelderen i konflikten; mangel på skyldfølelse over behandlingen av fremmedgjort forelder; bruk av lånte scenarier og setninger fra favorisert forelder; nedvurdering av fremmedgjort forelder og i tillegg ofte forelderens utvidede familie og venner.

Barnet nekter ofte samvær med den fremmedgjorte forelderen, og i alvorlige tilfeller kan barnet true med å rømme eller begå selvmord hvis samværet gjennomføres.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Gardner anbefalte intervensjon i moderate og alvorlige tilfeller. Barnet gis psykologisk behandling og den indoktrinerende forelder gis veiledning og pålegg om å endre atferd. Hvis bedring ikke skjer eller ikke er ventet å skje bør hovedomsorgen overføres til den fremmedgjorte forelder etter en periode med overgangshjem og behandling av barnet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Foreldrefiendtlighetssyndrom (FFS) : Seksten år senere». Besøkt 31. mars 2009. 
  2. ^ «Examining Parental Alienation in Child Custody Cases: A Survey of Mental Health and Legal Professionals». Besøkt 5. mai 2018. 
  3. ^ Edward Kruk. «The Impact of Parental Alienation on Children». Psychology Today. Besøkt 5. mai 2018. «Parental alienation is more common than is often assumed: Fidler and Bala (2010) report both an increasing incidence and increased judicial findings of parental alienation; they report estimates of parental alienation in 11 to 15 percent of divorces involving children; and Bernet et al. (2010) estimate that about 1 percent of children and adolescents in North America experience parental alienation.» 
  4. ^ William Bernet and Amy J. L. Baker (2013). «Parental Alienation, DSM-5, and ICD-11: Response to Critics». JAAPL. 41 (1): 98–104. «Although the concept of PA has been recognized by mental health professionals since the 1940s, it was not until 1985 that Richard Gardner9 identified eight behaviors of a child that he proposed indicated that the child was unjustifiably alienated from one parent, usually because of the manipulations of the favored parent.» 
  5. ^ Susan Heitler. «Parental Alienation Syndrome: What Is It, and Who Does It?». Psychology Today. Besøkt 5. mai 2018. «A parent who is angry at the spouse or ex-spouse accomplishes this estrangement by painting a negative picture of the other parent in deprecating comments, blame and false accusations shared with the children. They may also hoard the kids, doing all they can to thwart the other parent's attempts to have parenting time.» 
  6. ^ Edward Kruk. «Recent advances in understanding parental alienation». Psychology Today. «For the child, the biopsychosocial-spiritual effects of parental alienation are devastating. For both the alienated parent and child, the removal and denial of contact in the absence of neglect or abuse constitute cruel and unusual treatment.» 
  7. ^ Eivind Meland, Lena Hellblom Sjögren. «Når barn skades med de beste hensikter». Tidsskriftet Den Norske Legeforening. «Hvis barnet mister kontakten med én eller begge foreldre, uten at det gjennom en saklig og upartisk utredning påvises alvorlige mangler og misforhold, er dette å anse som et grovt traumatisk overgrep.»