Foreldrefiendtlighetssyndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Foreldrefiendtlighetssyndrom (forkortet FFS ) er et begrep skapt av Richard A. Gardner i 1980 for å referere til det han beskriver som en lidelse der et barn kontinuerlig nedvurderer og fornærmer en forelder uten begrunnelse, ofte på grunn av indoktrinering fra den andre forelderen (nesten utelukkende som en del av en barnefordelingstvist).[1] På engelsk kalles det PAS – Parental Alienation Syndrome. «Foreldrefiendtlighetssyndrom» har ikke blitt anerkjent som diagnose hverken av medisinske eller psykologiske fagmiljøer, og er ikke med i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Foreldrefiendtlighetssyndrom er et begrep skapt av barnepsykiater Richard A. Gardner basert på hans kliniske erfaringer siden tidlig på 1980-tallet. Konseptet hvor en av foreldrene forsøker å skille barnet fra den andre forelderen som straff eller deler av en skilsmisse har blitt beskrevet i hvert fall siden 1940-tallet, men Gardner var den første til å definere et bestemt syndrom.

I en artikkel i 1985 definerte han FFS som en lidelse som oppstår først og fremst i sammenheng med en barnefordelingstvist. Dens primære manifestasjon er barnets innsats for å nedvurdere en forelder, uten begrunnelse. Lidelsen skyldes bevisst eller ubevisst indoktrinering fra den fremmedgjørende forelder.

FFS ble opprinnelig utviklet som en forklaring på økningen i antall rapporter om barnemishandling i 1980. Gardner mente at foreldre (mor i 90% av tilfellene) rettet falske beskyldninger (om vold, barnemishandling og noen ganger seksuelle overgrep) mot den andre forelderen for å hindre ytterligere samvær og kontakt.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Gardner beskrev FFS som at barnet er opptatt med kritikk og nedgradering av en forelder, og nevner åtte symptomer som vises i barnet. Disse inkluderer aktiv nedvurdering av og hat mot fremmedgjort forelder; svake, absurde eller fjollete rasjonaliseringer for nedvurderingen og hatet; mangel på vanlig ambivalens om fremmedgjort forelder; sterke påstander om at beslutningen om å avvise forelderen er deres alene; refleksiv støtte til den favoriserte forelderen i konflikten; mangel på skyldfølelse over behandlingen av fremmedgjort forelder; bruk av lånte scenarier og setninger fra favorisert forelder; nedvurdering av fremmedgjort forelder og i tillegg ofte forelderens utvidede familie og venner.

Barnet nekter ofte samvær med den fremmedgjorte forelderen, og i alvorlige tilfeller kan barnet true med å rømme eller begå selvmord hvis samværet gjennomføres.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Gardner anbefalte intervensjon i moderate og alvorlige tilfeller. Barnet gis psykologisk behandling og den indoktrinerende forelder gis veiledning og pålegg om å endre atferd. Hvis bedring ikke skjer eller ikke er ventet å skje bør hovedomsorgen overføres til den fremmedgjorte forelder etter en periode med overgangshjem og behandling av barnet.

Referanser[rediger | rediger kilde]