Forbruksforskningsinstituttet SIFO
| Forbruksforskningsinstituttet | |||
|---|---|---|---|
| Grunnlagt | 1973[1] | ||
| Type | Institutt | ||
| Direktør | Eivind Jacobsen[2] | ||
| Beliggenhet | Sandakervn. 24 C | ||
| Ansatte | 55 (2013)[3] | ||
| Medlemskap | Senter for velferds- og arbeidslivsforskning | ||
| Nettsted | http://www.sifo.no/ | ||
Forbruksforskningsinstituttet SIFO, tidligere Statens institutt for forbruksforskning (forkortet SIFO), er et norsk statlig forskningsinstitutt med fokus på forbruksforskning.
SIFO ble en del av Høgskolen i Oslo og Akershus (nå Oslomet – storbyuniversitetet) fra 1. januar 2016.[4] Samtidig forandret instituttet navn til Forbruksforskningsinstituttet SIFO.
Mål og finansiering[rediger | rediger kilde]
Forbrukernes og husholdningenes hverdagsliv står sentralt i SIFOs arbeid.
På organisasjonens egen hjemmeside står det at deres forskning skal «bidra til å belyse og forstå forbrukets og forbrukernes rolle og betydning i samfunnet og bidra til kunnskapsgrunnlaget for forbrukerpolitikken i Norge».
Forskningen finansieres dels gjennom statsbudsjettet og gjennom prosjekter fra Norges forskningsråd og EU (Horizon 2020).[5]
Instituttet er forvaltningsorgan med særskilte fullmakter og et eget styre. Driften er finansiert gjennom en basisbevilgning fra Barne- og familiedepartementet og prosjektinntekter.
SIFO utfører forskningsoppdrag for statlige virksomheter, Norges forskningsråd, næringslivet og ulike organisasjoner.[6]
Forskning[rediger | rediger kilde]
Arbeidet til SIFO er organisert i to forskningsgrupper: Forbrukerpolitikk og økonomi og Teknologi og bærekraft. Viktige forskningstemaer er husholdsøkonomi, forbrukerpolitikk, bærekraftig forbruk, mat og matkonsum, klær og tekstiler, samt digital hverdag. En rekke ulike felter dekkes i SIFOs forskning, slik som miljø, helse, fattigdom, klima, sikkerhet, tillit, markedsføring, nærings- og produktutvikling.
SIFO samarbeider nært med andre norske og europeiske forskningsinstitutter og universiteter, industri og næringsliv, samt med statlige organisasjoner slik som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. SIFOs forskere siteres i norske medier, og de publiserer i internasjonale akademiske tidsskrifter, i forskningsrapporter og i bøker.
SIFO utarbeider referansebudsjettet, som er en ofte brukt oversikt over alminnelige forbruksutgifter for ulike typer husholdninger i Norge.[7]
Historie[rediger | rediger kilde]
Overgangen fra selvforsyning til stadig nye ferdigvarer og forbrukerprodukter forandret husmødrenes hverdag. I et forsøk på å samle og formidle vitenskapelig kunnskap om husstell, ble Statens forsøksvirksomhet i husstell og Statens opplysningskontor i husstell opprettet i henholdsvis 1939 og 1940. Opprettelsen av husmorskoler og husstellundervisning i skolen tjente det samme formålet.
Etter andre verdenskrig tok staten ansvar for beskyttelse av forbrukerne blant annet ved å opprette Det statlige Forbrukerrådet i 1953. Forbruksforskningen ble del av den bredere politiske konflikten mellom Arbeiderpartiets vekt på sterk statlig styring av økonomien og de borgerlige partienes motstand mot regulering.
I 1970 ble Forbrukerrådet og de ovennevnte husstellsorganisasjonene slått sammen til det nye Statens institutt for forbruksforskning og vareundersøkelser (SIFV), forløperen til SIFO.
SIFO og dets forløpere testet gjennom flere tiår mat, tekstiler, vaskemidler og andre varer. Målet var å gi forbrukerne oppdatert og nøytral informasjon om de mange nye produktenes egenskaper og kvalitet.
Den første ansatte i SIFO, direktør Bergliot Qviller Werenskiold, arbeidet med vitaminer inspirert av amerikansk forbruksforskning. Instituttet var da lokalisert på Statens lærerskole i Husstell på Stabekk. Instituttets første publikasjon handlet om c-vitamininnholdet i nyper av ulik modningsgrad.
Laboratoriet arbeidet med testing for offentlige institusjoner, media og næringsliv. Spørsmål om hvorvidt de nye vaskemaskinene vasket like rent som håndvask, og om de slet på tøyet, var viktig i starten. Det samme var testing av den nye fryseteknologien. Senere ble laboratoriene brukt til testing for ordninger som miljømerket Svanen og energimerking.
En samfunnsvitenskapelig forbruksforskning ble diskutert fra begynnelsen av 1960-tallet, men i praksis ble det ikke ansatt mange samfunnsvitere i SIFO før på 1980-tallet. Den samfunnsvitenskapelige dreiningen ble styrket i 2013 da Barne- og likestillingsdepartementet besluttet å legge ned SIFOs laboratorium.
I 2016 ble SIFO en del av Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) (fra 2018 Oslomet – storbyuniversitetet), og organisert i paraplyen Senter for velferds- og arbeidslivsforskning som også omfatter tre andre institutter. Under HiOA lå både den tidligere hustellærerskolen og den tidligere kvinnelige industriskolen og dermed med de kunnskapstradisjoner SIFO har sitt opphav i.[8]
Direktører[rediger | rediger kilde]
- Tormod Lunde 1990-1997
- Reidar Skaug 1997-2005
- Anne Moxnes Jervell 2005-2008
- Arne Dulsrud 2008-2013
- Sigrun Vågeng 2013-2015
- Eivind Jacobsen 2015-
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «SIFOs historie». Arkivert fra originalen 26. februar 2014. Besøkt 17. desember 2011.
- ^ Om Eivind Jacobsen[død lenke]
- ^ Antall ansatte ifølge Forvaltningsdatabasen.
- ^ Offisielt fra statsråd 25. september 2015
- ^ storbyuniversitetet, OsloMet-. «Alternativ tittel til SoMe». www.oslomet.no (norsk). Besøkt 11. november 2019.
- ^ likestillingsdepartementet, Barne-og (13. november 2006). «Forbruksforskningsinstituttet (SIFO)». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 11. november 2019.
- ^ Hegnes, Jannike Wehn (30. januar 2019). «Forbruksforskningsinstituttet SIFO». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. november 2019.
- ^ Hegnes, Jannike Wehn (30. januar 2019). «Forbruksforskningsinstituttet SIFO». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. november 2019.