Folkets Frigjøringshærs Marine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den moderne destroyeren Qingdao
Det kinesiske orlogsflagg
Marinens tre flåter og deres respektive hovedbaser og styrker i 2006
Den kinesiske marines viktigste operative ambisjoner

Folkets Frigjøringshærs Marine (tradisjonell kinesisk: 中國人民解放軍海軍, forenklet kinesisk: 中国人民解放军海军, pinyin: Zhōngguó Rénmín Jiěfàngjūn Hǎijūn, engelsk: People's Liberation Army Navy, forkortet PLAN) er Det kinesiske kommunistiske partis forsvarsmakts, Folkets Frigjøringshærs, marine gren. Den ble opprettet i 1950. Den består (2012) av en styrke på over 215.000 mann og organisert i tre flåter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første flåtebasen ble anlagt i mars 1950 med stor assistanse fra Sovjetunionen. Sovjetunionen gav også over årene mye materiellassistanse. I 1955 var det blitt organisert tre flåter: Nordflåten, Østflåten og Sørflåten. Også det marine flyvåpen var kommet i gang.

Under det såkalte «store spranget» ble flåten videreutviklet, og fikk mange flere fartøyer. Også under kulturrevolusjonen ble marinen forskånet fra de problemer som resten av samfunnet fikk utlide.

I 1970-årene og 1980-årene fikk den kinesiske marine ca 20 prosent av det totale forsvarsbudsjettet og personell og fartøy økte kraftig. Det var også i 1980-årene at Kinas marine ble en regional stormakt, meget på grunn av den nye øverstkommanderende Liu Huaqing. I denne perioden gjorde man også store fremskritt med robotteknikk. Blant annet utviklet man de første ballistiske roboter til sina ubåter på det sene 1980-tallet.

På 1990-tallet, da Kinas økonomi gjorde store fremskritt, ble det igjen satset stort på marinen. Nye overflatefartøy- og ubåt-klasser kom i tjeneste mens de eldre fartøyer av sovjetisk type ble gradvis utfaset.

Fra 2000-tallets begynnelse hadde man begynt å planlegge en havsflåte, en såkalt blue-water navy. Moderne jagere og fregatter ble utviklet og flere moderne robotjagere fra Russland ble innkjøpt. Det finnes også planer om å konstruere hangarfartøy og større amfibiefartøy. Derutover har det marine flyvåpen fått forsterkning med blant annet nye angreps- og jagerfly.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erickson Andrew S., Goldstein Lyle., Lord Carnes: China goes to sea: maritime transformation in comparative historical perspective, 2009, Naval Institute Press, Annapolis, Md., ISBN 978-1-59114-242-3
  • Shambaugh, David L. (2002): Modernizing China's military: progress, problems, and prospects. Berkeley: University of California Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]