Folkeaksjonen mot Partnerskapsloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Folkeaksjonen mot Partnerskapsloven var en organisasjon/aksjonsgruppe som ble dannet i 1992 med det formål å stanse innføringen av Partnerskapsloven i Norge. Organisasjonen ble ledet av Ivar Belck-Olsen. Andre forgrunnsfigurer var biskop Odd Bondevik, KrF-politikeren Gunnar Prestegård og daværende Dagen-redaktør Finn Jarle Sæle. Aksjonsgruppas medlemmer bestod for det meste av kristne med et konservativt livssyn.[1] Foruten Belck-Olsen bestod aksjonsgruppas hovedkomite av biskop Odd Bondevik, Krf-politikeren Gunnar Prestegård, professor Per Sundby og redaktør Finn Jarle Sæle. Hovedkomiteens medlemmer bestod av Ove Eikje, Kirsten Fougner, Steinar Harila, Liv Nordhaug, Dag Nygård, Vebjørn Selbekk og David Østby.[2]

Organisasjonen drev både med underskriftkampanjer og formidlet motargumenter mot den kommende loven. Gruppa hevdet blant annet at barn av enslige foreldre var mest utsatt for å vokse opp som homofile.[1] I januar 1993 leverte de et opprop til stortingspresident Jo Benkow der det stor at «Vi finner det ikke riktig at Regjeringen tar ut en gruppe og gir den særfordeler knyttet til seksuell legning». Oppropet var underskrevet av 71 menn og 11 kvinner, blant dem flere kjente innen ulike samfunnssektorer.[1] Blant underskriverne var langrennsløperen Solveig Pedersen, eldregeneral Per Hovda, Krf-politiker Valgerd Svarstad Haugland, Claus Eftevaag, Trude Stendal, Kristen Skjeldal, Lars Korvald, Kåre Kristiansen, Svenn Stray, Reidun Brusletten, Gunnar Gravdahl, Sverre L. Mo, Hans Olav Tungesvik, Kristian Asdahl, Helga Gitmark, Kjell Furnes, John Austrheim, Ragnar Udjus, Jakob Eng, Konrad B. Knutsen, Erling Utnem, Fredrik Grønningsæter, Håkon E. Andersen, Ole Nordhaug, Arvid H. Nergård, Sigurd Lunde, Thor With, Arthur Berg, Oddbjørn Evenshaug, Anfin Skaaheim, Åge Åleskjær og Aril Edvardsen.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Belck-Olsen hevdet overfor mediene at dannelsen av Folkeaksjonen var et uttrykk for misnøye med at Kristelig Folkeparti ikke hadde kjørt hardt nok ut mot forslaget til partnerskapslov.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]