Flyvelederstreiken i USA 1981

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ronald Reagan under pressekonferansen den 3. august om PATCO–streiken, hvor han sa følgende: «They are in violation of the law and if they do not report for work within 48 hours they have forfeited their jobs and will be terminated.»

Flyvelederstreiken i USA 1981 var en streik blant amerikanske flyveledere som begynte 3. august 1981. Den involverte 13 000 arbeidstakere og var en av de største streikene i nyere amerikansk historie.

Streiken ble innledet etter at den amerikanske luftfartsmyndigheten, Federal Aviation Administration (FAA), ikke gav etter for kravene til flyveledernes fagforening, Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO), som forlangte 10 000 dollar mer i lønn, en 32-timers arbeidsuke og full pensjon etter 20 år. På det meste var 85 prosent av flyvelederne tatt ut i streik. President Ronald Reagan erklærte streiken en nasjonal trygghetsfare og beordret flyvelederne tilbake i jobb innen 48 timer med hjemmel i Taft–Hartley-loven av 1947, som avskar retten til å streike hvis det gikk utover befolkningens trygghet.

Kun 1 650 av de 13 000 streikende flyvelederne vendte tilbake til arbeidet,[1] og 5. august avskjediget Reagan 11 359 flyveledere.[2][3] De ble også utestengt på livstid fra alle føderale jobber. 75 flyveledere ble i tillegg tiltalt for overtredelse av Taft–Hartley-loven. De oppsagte flyvelederne ble erstattet av et par tusen flyveledere som ikke hadde deltatt i streiken, samt 900 militære flyveledere. Luftfartsmyndighetene satte i gang en storstilt opplæring av nye flyveledere, og over 45 000 personer søkte om studieplasser i ukene etter streiken.

Noen historikere anser denne streiken som begynnelsen på tilbakegangen for fagbevegelsen i USA.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beik, Mildred A. (2005). Labor Relations. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group. s. 249–57. ISBN 0313318646. 
  2. ^ Early, Steve (31. juli 2006). «An old lesson still holds for unions». The Boston Globe. Besøkt 15. august 2007. 
  3. ^ «Unhappy Again». Time. 6. oktober 1986. Besøkt 15. august 2007. 
  4. ^ Vidar Nordbø (1. mars 1997). «Historien til den amerikanske fagbevegelsen». Heismontøren. 2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]