Flytt deg, elskling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Flytt deg, elskling
orig. Move Over, Darling
Generell informasjon
SjangerRomantisk komedie
Utgivelsesår
  • 19. desember 1963 (1963-12-19) (USA)
Prod.landUSA
Lengde103 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørMichael Gordon
Produsent
Manusforfatter
Basert påMin favoritthustru 
av Samuel Spewack
Bella Spewack

Leo McCarey
MusikkLionel Newman
SjeffotografDaniel L. Fapp
KlippRobert L. Simpson
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett3 350 000 dollar[2]
Totalomsetning12 705 882 dollar (USA)[3]
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker

Flytt deg, elskling (originaltittel: Move Over, Darling) er en amerikansk romantisk komedie fra 1963, regissert av Michael Gordon og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Doris Day, James Garner og Polly Bergen. Filmen handler om en kvinne som vender hjem etter å ha vært strandet på en øde øy i fem år. Hun oppdager at hennes ektemann nylig har fått henne erklært død og giftet seg på nytt. Manus er skrevet av Hal Kanter og Jack Sher, basert på filmen Min favoritthustru (1940), skrevet av Samuel og Bella Spewack og Leo McCarey.

Handling[rediger | rediger kilde]

Ellen Arden (Doris Day) vender hjem igjen etter å ha vært strandet på en øde øy i fem år. Hun møter sine to små barn (Pami Lee og Leslie Farrell) som ikke kjenner henne igjen. Ellen forteller dem ikke hvem hun er, ettersom de har vokst opp i den tro at hun hadde omkommet. Hennes svigermor, Grace (Thelma Ritter), forteller henne at ektemannen Nick (James Garner) nylig har fått henne erklært død for å gifte seg på nytt. Ellen reiser til hotellet der Nick og hans nye kone, Bianca (Polly Bergen), er på bryllupsreise. Nick får sjokk da han innser at Ellen lever og vet ikke hvordan han skal fortelle dette til Bianca. Han later som han har skadet ryggen og bryllupsreisen får en brå slutt.

I mellomtiden venter Ellen hjemme på Nick. Hun utgir seg for å være en svensk sykepleier da han kommer hjem sammen med Bianca. Etter å angivelig ha gitt Nick en massasje der han på mirakuløst vis blir frisk igjen, tilbyr hun seg å massere Bianca. Ellen er i overkant hardhendt med rivalen og Nick og Grace må bryte inn for å skille de to. Like etterpå får Nick vite av en forsikringsmann at Ellen var strandet på øyen sammen med Stephen Burkett (Chuck Connors). De to skal ha kalt hverandre «Adam» og «Eva». Nick konfronterer Ellen med de nye opplysningene, men hun avdramatiserer det hele.

En sjalu Nick finner hotellet der Stephen bor og ser at han er kjekk, topptrent og populær blant damene. Ellen på sin side finner en middelaldrende skoselger (Don Knotts) som hun overtaler til å spille Stephen i et møte med Nick. Nick spiller med under møtet, men etterpå inviterer han Ellen på lunsj på hotellet der den virkelige Stephen bor. Vel fremme bestemmer Ellen seg for å fortelle sannheten om Stephen, men insisterer fortsatt på at det aldri var noe romantikk mellom dem. Nick får dårlig samvittighet og forsøker forgjeves å forlate hotellet før Ellen får øye på Stephen. Ellen blir rasende da hun innser at Nick forsøkte å lure henne, og reiser hjem igjen med Nick hakk i hæl.

Vel hjemme forteller Nick en forvirret Bianca hva som foregår. Like etterpå blir han arrestrert for bigami. I retten blir Ellen erklært levende igjen og ekteskapet mellom Nick og Bianca blir annullert. Stephen er også innkalt for å fortelle sin historie, men kommer aldri så langt. Fra seg av sjalusi stormer Nick ut av retten. Stephen gjør et fremstøt mot Ellen, men hun avviser ham, slik hun hadde gjort i alle årene de var sammen på øyen. Ellen reiser hjem i den tro at ekteskapet hennes er over. Da hun kommer hjem finner hun imidlertid ut at barna har blitt informert om at hun er deres mor og at Nick ønsker å fortsette ekteskapet med henne.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Filmen er en nyinnspilling av Min favoritthustru (1940), regissert av Garson Kanin og med Irene Dunne som Ellen Arden, Cary Grant som Nick Arden og Randolph Scott som Stephen Burkett. Den opprinnelige nyinnspillingen, Something's Got to Give, regissert av George Cukor og med Marilyn Monroe som Ellen Wagstaff Arden, Dean Martin som Nicholas «Nick» Arden og Cyd Charisse som Bianca Russell Arden, ble påbegynt i 1962. Produksjonen var vanskelig, grunnet Monroes store sykefravær. Hun endte opp med å få sparken, men fikk jobben tilbake.[4] Filmen ble ikke fullført grunnet hennes død kort tid senere.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat Ref.
1964 Golden Globe Beste kvinnelige skuespiller – Musikal eller komedie Doris Day Nominert [5]
Golden Laurel Beste komedie 5.-plass [6]
Beste musikal 3.-plass
Bambi Beste utenlandske kvinnelige skuespiller Doris Day 2.-plass

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «MOVE OVER, DARLING (A)» (engelsk). British Board of Film Classification. 7. januar 1964. Arkivert fra originalen 17. november 2016. 
  2. ^ Solomon, Aubrey (1989). Twentieth Century Fox: A Corporate and Financial History (engelsk). Scarecrow Press. s. 253. ISBN 978-0-8108-4244-1. 
  3. ^ «Move Over, Darling (1963)» (engelsk). The Numbers. Arkivert fra originalen 19. september 2015. 
  4. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia (engelsk). The Overlook Press. s. 285. ISBN 978-0879517182. 
  5. ^ «Winners & Nominees 1964» (engelsk). Hollywood Foreign Press Association. 
  6. ^ «Move Over, Darling - Awards» (engelsk). Internet Movie Database. Arkivert fra originalen 5. oktober 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]