Flyplassbuss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Neoplan flyplassbuss på Luqa lufthavn, Malta.
HNL buss mellom terminalene på Honolulu lufthavn, Hawaii.

Flyplassbuss er et busskjøretøy ment for passasjertransport innenfor et flyplassområde. Det kan enten være for busstransport mellom parkeringsområdet og terminalen eller som skytteltrafikk mellom flyene på utstillingsplassen (apron) og terminalen, sistnevnte som regel er spesialkonstruert med ekstra bredde og lav bakkeklaring med dører på begge sider.

Buss mellom fly og terminal[rediger | rediger kilde]

Flyplassbuss øremerket for kortvarig skytteltrafikk mellom passasjerflyet på utstillingsplassen og terminalbygget på tysk het vorfeldbus eller apron busengelsk. Slike busser kan være av variert konstruksjon og design. Noen ganger kan normale busskjøretøyer brukes, mens andre enten er semitrailer-buss eller en spesialbygd buss ikke ment for offentlig trafikk utenfor flyplassområdet. Lufthavner som enten ikke har ombordstigningsbro eller for få av disse, eller hvis det er lang distanse til det aktuelle flyet fra utgangen (gate), trenger disse bussene for å føre passasjerer fram og tilbake i sikkerhet.

Med kort reisetid på få minutter trenger ikke flyplassbusser mange sitteplasser, og det er dermed vanlig for passasjerene å bli stående underveis til sitt mål. Man har dører på begge sider av kjøretøyet for rask på- og avstigning samt stor kapasitet. Mange lufthavner foretrekker spesialbygde busser med stor bredde på opptil 3 meter og meget liten bakkeklaring, men det finnes også vanlige busser som kan leies inn fra busselskaper for det samme formålet. For lufthavnmyndighetene krever sikkerhetsprosedyrene kortest mulig opphold på oppstillingsplassen, og passasjerene skal derfor transporteres fram og tilbake med minst mulig tidsforbruk.

Buss mellom terminalbyggene[rediger | rediger kilde]

Større lufthavner kan ha flere terminalbygg på lang avstand fra hverandre, og om det ikke finnes transportalternativer som minimetro, skinnegående lettbane, vil gratis busstransport på atskilte busstraseer være tilgjengelig. I andre tilfeller er offentlig kollektivtrafikk også benyttet for passasjerene i reising fra terminal til terminal.

Buss til parkeringsplassene[rediger | rediger kilde]

I bilismens tidsalder er det svært vanlig for reisende å dra til lufthavnen for den tiltenkte flyreisen med egen bil, og trenger parkeringsplass. Store parkeringsområder er en nødvendighet for større lufthavner, og avstandene blir for stor for å gå til fots med bagasje. Oslo lufthavn i Norge har et stort parkeringsanlegg med en kapasitet på over 20 000 parkeringsplasser fordelt på flere områder som det går gratis skyttelbuss til.[1] Skyttelbussene i Oslo vil være laventrebuss med stor bagasjekapasitet.

Flyplassbusser[rediger | rediger kilde]

Neoplan TR12 i Sverige,[rediger | rediger kilde]

Den tyske bussprodusenten Neoplan solgte i 1970 en spesialbygd flyplassbuss til Arlanda lufthavn, Stockholm i Sverige, som var den andre flyplassen etter Stuttgart lufthavn som mottok «jätten» som kunne ta 200 passasjerer.[2] Denne bussen var av type Neoplan TR12, men ble tatt ut av tjeneste etter kort tid.[3] De fleste flygplatsbussar i Sverige er ordinære busser og leddbusser, men det har hendt at enkelte spesialbusser ble kjøpt, som da Landvetter lufthavn anskaffet seg Cobus 2700-S flyplassbuss i 2003.[4]

Neoplan N 980 Galaxy Lounge[rediger | rediger kilde]

Ett av de største busskjøretøyene som har blitt bygget, er den tyske flyplassbussen Neoplan N 980 Galaxy Lounge, som ble presentert for offentligheten under Frankfurt-motorshowet i 1981 som et «mobile aero lounge» beregnet på større passasjerfly. Det er kanskje det største rigide busskjøretøyet som er bygget, med sine dimensjoner på 15 x 4,5 x 4,5 meter - som et toetasjes «bygg» med egen adgangsbro som kan løftes og senkes fra 5,45 meter til 2 meter over bakken - og kapasitet for 342 passasjerer.[5] Galaxy-bussen har selvbærende konstruksjon med en enslig Daimler-Benz OM403 dieselmotor på ti sylindre med ytelseskraft på 239 kW, meget avansert ventilasjonssystem etter sin tids standard, med tolv elektriske og seks mekaniske vifter, og sjåføren var i et lukket førerrom med kamerastyring for kjøring.[5] Adgangsbroen, som var hydraulisk operert, kunne kontrolleres av sjåføren i et eget rom slik at passasjerene kan stige inn i bussen enten til det øverste dekket eller til begge dekk, enten ved å fortsette nedover adgangsbroen eller bruke begge trapper på endene av kjøretøyet. Passasjerene kan komme inn i terminalbygningen når store foldedører åpnes på den andre enden av bussen, enten fra det ene eller begge dekk.[5]

Den meget store tilbringerbussen er beregnet på store fly som jumbojeten med maks. kapasitet på 342 passasjerer, selv da Boeing 747-100 hadde en vanlig passasjerkapasitet på 366 seter. Neoplan hevdet bussen kunne håndtere over 200 passasjerer i løpet av bare syv minutter, noe som mente at den kunne ta imot lasten fra et bredbuksfly som vanligvis hadde et passasjerbelegg på 70 til 80 %.[5] Bussen ble solgt til de saudiarabiske myndighetene for Jidda flyplass.[6][7]

N 980 Galaxy Lounge
Lengde 15 000 mm (busskjøretøyet)
18 000 mm (medregnet adgangsbroen)
Bredde 4 500 mm
Høyde 4 500 mm
Motor Mercedes Benz DB-OM 403 - V 10
Motorkraft 235 kW (320 hk)
Girkasse Automatgir Voith Voith 851
Antall sitteplasser ca. 150 personer
Antall ståplasser ca. 192 personer
Maksimal passasjerkapasitet ca. 342 personer

Mobile lounge[rediger | rediger kilde]

Mobile lounge på Washington Dulles lufthavn, 2008

Den amerikanske Washington Dulles internasjonale lufthavn har et uvanlig busskjøretøy kalt «mobile lounge», selvdrevet lounge eller venterom hvor passasjerene kan sette seg ned underveis til flyet rett fra gaten i terminalbygget uten å komme ut. Det typiske kjøretøyet bygget av Chrysler het Passenger Transfer Vehicle (PTV), som hvilte på en motorisert rampe, med plass for 102 passasjerer, som i begynnelsen hadde utgangsramper som kunne senkes eller heves for direkte kobling med inngangsdøren på flyet. I senere tid har dette blitt endret da man overførte PTV-bussene til skytteltrafikk mellom terminalbygningene, hvor det ikke lenge var behov for å justere høyden på kjøretøyet. Det er førerhus på begge ender av dette mobile venterommet.

Dette unike systemet som var utviklet av arkitekt Eero Saarinen, som mente seg inspirert av en tegneseriefilm lagd av Charles og Ray Eames,[8] var tatt i bruk på John F. Kennedy internasjonale lufthavn i USA, Montréal-Pierre Elliott Trudeau internasjonale lufthavn og Montréal–Mirabel internasjonale lufthavn i Canada, Mexico by internasjonale lufthavn i Mexico før 2007, Charles de Gaulle internasjonale lufthavn i Frankrike før 1990 og King Abdulaziz internasjonal lufthavn i Saudi-Arabia fram til 1994. Disse flyplassbussene som var tatt i bruk ved år 1958[9] kunne ikke takle den økte veksten i tallet på reisende, og var blitt upraktisk, slik at bare Washington Dulles lufthavn fremdeles benytter disse i 2010-årene.[10]

Dette skyldes en videreutvikling fra PTV-kjøretøyet, «Plane Mate» som har evnen til å heve og senke venterommet ovenpå den motoriserte rampen så en direkte kobling med inngangsdøren på passasjerflyet uten bruk av trappetrinn var mulig. Bare Dulles og Dorval lufthavnene har disse unike flyplassbussene, men NASA ønsket seg et kapabelt transportsystem for astronautene rett fra mannskapsfasilitetene til romfergen, og anskaffet seg en flyplassbuss fra Baltimore–Washington internasjonale lufthavn for å hente ut astronauter ved romfergelanding på Edwards Air Force Base. Et liknende kjøretøy var brukt på John F. Kennedy Space Center romhavnen for direkte frakt fra romfergen til operasjons- og kontrollbygningen.[11][12]

Flybuss[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: flybussen

Buss som kjøres ut fra flyplassområdet for å frakte de reisende til befolkningssentre i kommersiell regi uansett busstype, kalles flybuss på henblikk på disses bruksområde som transportmidler fra øremerkede busstasjoner i større og mindre byer til større lufthavner som skyttelbuss, det som på engelsk het airport shuttle.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gardermoen P1 til P10
  2. ^ «Historien om Neoplan». Arkivert fra originalen 11. mars 2017. Besøkt 23. januar 2018. 
  3. ^ Alla våra bussar, s. 154
  4. ^ Comus 2700-S
  5. ^ a b c d Janes 1981, s. 118
  6. ^ 1981 Neoplan N 980 Galaxy Lounge Airport Djiddah, Saudi Arabien (tysk)
  7. ^ Neoplan N980 Galaxy Lounge (russisk)
  8. ^ «The Expanding Airport». The Office of Charles and Ray Eames. 1958. 
  9. ^ Dulles International Airport
  10. ^ Rein, Lisa (26. januar 2010). «Passenger train goes into operation Tuesday at Dulles airport». The Washington Post. Besøkt 6. februar 2010. 
  11. ^ JSC Digital Image Collection Arkivert 17. februar 2013 hos Wayback Machine.
  12. ^ Hardware Information at NASA Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gert Ekström; Alla våra bussar Allt om Hobby AB 1978 ISBN 91-85496-06-3
  • David Rider; Jane´s Airport Equipment 1982-83 Jane´s Publishing Co.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]