Flyktningkonvensjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kartskisse over land som har signert konvensjonene av 1951 og tilleggsprotokoll av 1967

Flyktningekonvensjonen[1][2][3], også kalt FNs konvensjon om flyktningers stilling[4], er en konvensjon som ble utarbeidet av De forente nasjoner (FN) i kjølvannet av annen verdenskrig for å sikre at alle flyktninger får de universelle menneskerettigheter som FN formulerte i 1948 (Menneskerettighetserklæringen).[1]

Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951 og trådte i kraft 22. april 1954[4], etter at 35 stater hadde ratifisert den.

Flyktningekonvensjonen definerer i artikkel 1 a hvem som regnes som flyktning og gir alle flyktninger rett til å søke beskyttelse mot forfølgelse.[1] Den enkelte stat å bestemmer hvem som omfattes av vilkårene, men dette tolkes ulikt av de enkelte statene.[1]

Non refoulement-prinsippet i artikkel 33 er mest sentral i beskyttelsen og er forbudet mot å returnere flyktninger til hjemlandet eller til et annet utrygt område.[1] Flyktningekonvensjonen gir også noen viktige rettigheter for flyktninger som rett til arbeid, utdanning, rett til å organisere seg og tilgang til landets domstoler.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Vegard Bø Bahus (20. juni 2018). «flyktningekonvensjonen». Store norske leksikon. Besøkt 16. september 2018. 
  2. ^ Ole Kristian Fauchald og Bård Sverre Tuseth, red. (2012). Global and Regional Treaties 2012. Department of Public and International law, University of Oslo. s. stikkordregister. ISBN 978-82-8063-114-5. 
  3. ^ Magnus Buflod, Knut Anders Sannes og Kristoffer Aasebø, red. (2008). Folkerettslig tekstsamling 1883-2007 (4 utg.). Cappelen akademisk forlag. s. «Kronologisk register», stikkordregister side 961 og sidene 282-290. ISBN 978-82-02-27395-8. 
  4. ^ a b «FNs konvensjon om flyktningers stilling». UDI. 28. juli 1951. Besøkt 16. september 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]