Fljoðaætten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frostatinget, hvor dramaet i 1112 endte med forsoning.
Snorre Sturlason, forfatter av historieverket Heimskringla.

Fljoðaætten (også Fljode- og Fliodaætten) var en norsk ætt i vikingtiden som hadde kongelig godkjenning til å kreve inn skatt på vegne av kongen, altså en lendmannsætt. Ætten holdt til på Fløan (den gang Fljoðar) i Stjørdalen. Det er usikkert når ætten kom til Fløan og hvor den kom fra, og ættens navn er tatt fra stedets eksisterende navn. Fljoðaætten stod kronen nært.

Dramaet i 1112[rediger | rediger kilde]

En høstkveld, trolig i året 1112, satt kong Sigurd Jorsalfare i stort lag inne på Mære og drakk sammen med noen av vennene sine. Mange historieskrivere kunne enes 500 år senere om at besøket var vellykket, selv uten Trøndelags «nasjonaldrikk», karsken, som ikke var oppfunnet enda. På dette gjestebudet var blant andre disse stormennene til stede:

Ellers var også flere storbønder fra Innherred til stede.

Utover kvelden ble kongen i svært lystig lag, og interesserte seg mer og mer for Sigrid. Sigrid på sin side, ble mer og mer tiltrukket av den tapre kongen. Til slutt lente kongen håndleddet sin mot bordet, slik at en stor og vakker gullring kom til syne. Kongen meddelte at han trengte en lendermann, men at det ikke kunne bli Sigurd Raneson, for han hadde kongen bruk for i Norge. Da sa Ivar av Fljoðar: «Ja, når er det ikke flere lendermenn her til lands enn Sigurd Raneson og jeg, så jeg vil ta denne oppgaven.» Kongen, som hadde ventet seg svaret fra Ivar, sa: «Du vet at min far falt vest i Irland, og nå skal du dra dit å kreve skatt for han og alt folket vi mistet der. Hvis irene nekter å betale, så truer du dem med at jeg vil komme med en stor hær. Nå må du dra til Kaupangen og ruste deg ut.» Den godtroende Ivar ga uttrykk for at dette kom svært uventet, men forstod kanskje ikke at han var blitt tildelt en uriaspost.

SitatEg veit ikkje kor heime han [Ivar] var i Bibelen, men det er ikkje umuleg at soga om kong David og Batseba rann han i hugen, og at han tok til å fundere om han selv var tiltenkt rolla som UriasSitat
– Jon Leirfall (1970)

Ivar drar fra Mære med én gang, og laget på storgården Mære fortsetter. Utover kvelden ble både Skjaldvor (Sigurd Ranessons kone) og Sigrid så fulle at de måtte hjelpes av kongen for å komme seg til sengene sine. Kongen hjalp Sigrid inn på rommet der han selv skulle sove, men Sigrid skjønte ingen ting neste morgen. Da Sigurd spurte ut Skjaldvor om hva som hadde skjedd, fortalte hun at Sigrid hadde ligget med kongen. Sigurd ble så sint at han ikke møtte opp til frokosten før det ble sendt bud på ham. Da han omsider kom til bordet, satte han seg uten en gang å hilse på kongen. Når Sigurd Jorsalfare spurte Sigurd Ranesson om hvorfor han ikke hilste på sin konge, kom Sigurd Ranesson med et så forbannet svar, at det hele resulterte i en ordkrig. Sigurd Ranesson turte ikke å oppholde seg på Mære lenger med så få menn, og dro med soldatene sine og Skjaldvor til bygården sin i Nidaros.

Omsider kom Ivar av Fljoðar til Orknøyene, og overvintret der. Da han neste vår kom frem til Irland, holdt han et ting med de irske høvdingene, og truet til seg en mengde verdifullt gods. Irene turte rett og slett ikke å legge seg ut med den mektige Sigurd Jorsalfare. Ivar reiste ikke lenge etter, hjem til Norge med et enormt kvanta gods.

Folkesnakket gikk over hele Trøndelag, særlig i Sigrids hjemtrakter – Stjørdalen, men Sigrid så ikke ut til å bry seg om synden hun utførte sammen med kongen. En dag da hun lå og koste seg sammen med kongen i Nidaros, kom presten Einar Skuleson inn og kvad en vise om at Ivar av Fljoðar enda ikke var tilbake, og gjorde samtidig narr av den godtroende Ivar.

Sagaen forteller ingenting om hvordan Ivar tok det da han kom hjem, men romansen mellom Sigrid og kong Sigurd ser ut til å ha tatt slutt kort tid etterpå.

Sigurd Ranesson hadde under ordkrigen på Mære fått beskyldninger om å ha sneket unna penger fra den såkalte «finneskatten», noe han mente var en urettmessig beskyldning. Kongen hadde nok brukt beskyldningen som en avledningsmanøver for å unngå en pinlig krangel om umoral, men Sigurd Ranesson hadde tatt seg nær av beskyldningen. Sigurd gikk til sak og fikk støtte av kong Øystein Magnusson, Sigurd Jorsalfares bror. Saken ble klaget inn for Bjarkøyretten, et ting som gjaldt i byene, men saken ble avvist. Saken ble tatt opp på nytt på en mengde ting, før saken til slutt endte opp på FrostatingFrosta, ikke langt fra Trondheim og Skatval. Endskapen ble at Sigurd Ranesson og Sigird Jorsalfare forsonte seg, men saken vekket også nytt liv i bråket mellom Sigurd Jorsalfare og kong Øystein.

Siste spor av Fljoðaætten[rediger | rediger kilde]

Den neste – og forsåvidt også den siste – personen man kjenner til fra Fljoðaætten er Ivar Fljoðekoll, en lendermann som var tilstede under blodbryllupet i Nidaros i 1206 da baglerne kom uventet på birkebeinerne. Kong Inge Bårdsson drev i land ved bredden av Nidelva, og da han ropte til en forskrekket Ivar Fljoðekoll at han trengte hjelp, fikk Inge til svar: «Jeg må hjelpe meg selv først!». Og med det forsvinner Fljoðaætten ut av historien.

I Aslak Bolts jordebok fra 1428 er det nevnt at hele Langstein med Borås og Auset i Hegra, hele Auran, Vifstad og «Kiølpene» lå under Fløan, og dette var sannsynligvis rester av det gamle lendmannsgodset, som omsider kom over i kirkens eie.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jon Leirfall (red.): Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, bind I, del I (1970), s. 259–264.