Fleance

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fleance er en rollefigur i William Shakespeares skuespill Macbeth som dramatiserer historien om Mac Bethad mac Findláich. Han er sønnen til Banquo, som sammen med Macbeth er en av Kong Duncans mest tiltrodde kapteiner. De Tre Heksene spår at Banquos etterkommere vil bli konger. Macbeth, som frykter at Banquo og Fleance er en trussel mot tronen, får Banquo myrdet, men Fleance flyktet. Noen filmatiseringer har utvidet rollen hans ved å vise hans hjemkomst til kongedømmet etter Macbeths død.

Da han formet rollefiguren Fleance lånte Shakespeare tungt fra Holinsheds krøniker, en krønikehistorie om Storbritannia skrevet sent i det 16. århundre av Raphael Holinshed. I krønikene unnslipper Fleance fra Macbeth og flykter til Wales, der han får en sønn som senere blir Stattholder for kongen av Skottland. Hans senere etterkommere tiltrer tronen og starter Stuart kongerekken i England. Jakob I, som var konge da Shakespeare skrev Macbeth, var, ifølge legenden, Fleance etterkommer.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Fleance og hans far, Banquo, er begge skjønnlitterære figurer som blir presentert som historiske personer av Hector Boece, hvis Scotorum Historiae (1526–27) var en av kildene for Raphael Holinsheds Krøniker.[1] Holinsheds Krøniker, en krønikehistorie om Storbritannia som var populær på Shakespeares dager, var igjen en betydningsfull kilde for Shakespeares Macbeth. I Krønikene, flykter Fleance – i frykt for Macbeth – til Wales og gifter seg med Nesta verch Gruffydd, datter av Gruffydd ap Llywelyn, den siste ektefødte Prins av Wales. De får en sønn ved navn Walter som vender tilbake til Skottland og blir utnevnt til Kongelig Stattholder. Ifølge legenden var han opphavet til kongerekken Stuart i England og Skottland.[2] Stuartene brukte sin forbindelse med Fleance og hans ekteskap til den Walisiske prinsessen til å påberope seg en genealogisk forbindelse med den legendariske Kong Arthur. Dette håpet de ville styrke legitimiteten til tronen.[3] Men i 1722 presenterte Richard Hay, en skotsk historiker, sterke beviser for at Jakob ikke var en etterkommer av Fleance. Han satte også spørsmålstegn ved om overhodet Banquo eller Fleance noensinne hadde eksistert. De fleste moderne forskere er nå enige i at Fleance ikke er en virkelig historisk person.[4] Fleances historie, slik den er beskrevet i Krønikene, er ikke med i Shakespeares skuespill. Forskere foreslår at Shakespeare ikke utbroderer på Fleances liv etter at han unnslapp fra Skottland for å unngå unødvendig distraksjon fra historien om Macbeth.[5]

Rolle i skuespillet[rediger | rediger kilde]

I den første akten møter Macbeth og Banquo De Tre Heksene som gir en spådom om at Macbeth vil bli konge og at Banquo "shalt get kings, though thou be none".[6] Fleance dukker også opp en kort stund i den første scenen i akt 2, når Banquo forteller han om "cursed thoughts that nature / Gives way to in repose!".[7] Macbeth, klar over trusselen Banquo og hans sønn utgjør, planlegger å få dem drept. Før Banquo legger ut på reise spør Macbeth: "Goes Fleance with you?"[8] Macbeth sender tre menn for å følge etter og drepe dem begge, og understreker at "Fleance['s] absence is no less material to me / Than is his father's."[9] Macbeth arrangerer en bankett den samme kvelden og avslører til sin kone, Lady Macbeth, hva han frykter dersom ikke både Banquo og Fleance blir drept. Banquo og Fleance blir overrasket i et bakhold, og mens Banquo stagger angriperne roper han: "Fly, good Fleance, fly, fly, fly! / Thou mayst revenge."[10] Når morderne vender tilbake til Macbeth og forteller at de ikke greide å drepe Fleance sier han: "Then comes my fit again: I had else been perfect, / Whole as the marble, founded as the rock, / As broad and general as the casing air: / But now I am cabin'd, cribb'd, confined, bound in / To saucy doubts and fears."[11] Senere møter Macbeth De Tre Heksene igjen og blir vist en visjon av en lang rekke med konger som stammer fra Banquo.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

… I have given suck, and know
How tender 'tis to love the babe that milks me:

Lady Macbeth[12]

Macbeth tematiserer rivaleriet mellom par av far og sønn: Banquo og Fleance, Macduff og hans sønn, Macbeth og han sønn. Teatereksperten Marvin Rosenberg argumenterer for at spenningen som eksisterer mellom Fleance og Macbeth blir forsterket av det faktum at Macbeth har et barn: motivet hans er ikke bare selvisk streben, men også faderlig ambisjon. Alt det som Macbeth gjør mot Fleance og Banquo er for hans egen sønns skyld. Noen produksjoner av Macbeth viser denne ømheten ved å la tittelfiguren forsøke å klappe Fleance på hodet, når Fleance trekker seg tilbake til sin fars side.[13]

I den første scenen i akt 2 møter Fleance sin far, som ber ham ta sverdet hans og forteller at han nøler med å gå til sengs på grunn av de "cursed thoughts that nature / gives way to in repose!"[14] Men når Macbeth nærmer seg forlanger Banquo å få sverdet sitt tilbake fort. Kritikere har tolket dette til åbety at Banquo har drømt om å myrde kongen. Å gjøre det ville gjøre tronen bedre tilgjengelig for Fleance, og ville oppfylle profetien til De Tre Heksene om at hans etterkommere ville bli konger. Siden Banquos gode natur reagerer med avsky på disse tankene, gir han sverdet og dolken sin til Fleance for å være sikker på at han ikke skal leve dem ut. Men han er fortsatt så nervøs at når Macbeth nærmer seg forlanger han å få dem tilbake.[15] And kritikere har svart at Banquos drømmer ikke har noe med å drepe kongen å gjøre, men at de har avslørt for ham kongens blodige natur. De argumenterer for at Banquo bare setter til side sverdet sitt for natten, men at når Macbeth nærmer seg tar han tilbake sverdet for sikkerhets skyld.[16] Uansett, denne scenen bidrar til den mørke, usikre, og opprivende tonen i skuespillet. Fleance og hans far er ikke engang sikker på hvilken tid på døgnet det er gjennom handlingen, som Fleance sier når han blir spurt på begynnelsen av scenen: "The moon is down; I have not heard the clock."[17][18][19]

De to scenene der mordere angriper Banquo og Fleance, og Lady Macduff og Macduffs sønn, er blitt sammenlignet med Herodes forsøk på å myrde Jesus og sikre tronen for seg selv ved å drepe alle nyfødt barn i Betlehem.[20] Dialogen mellom Fleance og Banquo i den scenen der de blir forsøkt myrdet er spesielt mørk. Banquos første replikk – "Give us a light there, ho!"[21] – kommuniserer til publikum at scenen foregår på natten. Sceneanvisningen "Enter BANQUO, and FLEANCE, with a torch",[22] ser ut til å hentyde at Fleance er et lys for Skottland midt i skuespillets sorte hendelser.[23]

Når Macbeth vender tilbake til heksene senere i skuespillet viser de han en visjon av den myrdede Banquo og åtte konger som nedstammer fra han via Fleance. Kong Jakob, som var konge da Macbeth ble skrevet, var den niende Stuart kongen. Denne scenen antyder dermed sterk støtte for Jakobs rett til tronen, og for publikum på Shakespeares tid, var en håndfast oppfyllelse av heksenes profeti.[24] Fremtoningen er også dypt forstyrrende for Macbeth, som ikke bare vil ha tronen for seg selv, men som også ønsker å avstedkomme en kongerekke.[25]

Teater og filmversjoner[rediger | rediger kilde]

I Orson Welles' filmversjon av Macbeth, dukker Fleance kort opp helt på slutten av filmen. Han har ingen replikker, men er vendt tilbake til Skottland med hæren til Malcolm og Macduff, og blir vist sammen med de som hyller Malcolm som den nye kongen etter at Macbeth er blitt drept. BBC Shakespeare versjonen av Macbeth viser Fleance i den siste scenen og antyder hans fremtidige rolle i å bringe Banquos etterkommere til tronen,[26] mens en adapsjon for scenen i 1972 går ett steg lengre ved å slå sammen Fleance og Malcolm. I denne versjonen, regissert av Eugene Ionesco, blir Macol (Malcolm), som antas å være Kong Duncans sønn, avslørt som Bancos (Banquos). Duncan, som vil ha en mannlig arving adopterer så Macol. Macol fyller rollen til Malcolm i å gjenerobre kongedømmet fra Macbett (Macbeth) på slutten av skuespillet.[27]

I Joe Macbeth (1955), den første filmen som setter Macbeth i et gjeng- og mafia-aktig miljø, blir Fleance erstattet av en rollefigur ved navn Leny. Lennys far, Banky, blir drept mens Lenny unnslipper, og samler en gruppe sinte gangstere for å avsette Macbeth, som har, gjennom en serie med drap, gjort seg selv til en kingpin blant de kriminelle i området. Lenny lykkes til slutt med å drepe Macbeth, men bare etter at Macbeth har myrdet mesteparten av familien hans.[28] I en annen gangsteradapsjon, Men of Respect (1991), blir Fleance erstattet av en rollefigur ved navn Phil, som på lignende vis bidrar til å avsette Mike (Macbeth) etter at hans far, Bankie (Banquo), er blitt myrdet. Phil blir medlem i gjengen på slutten av filmen, når Mal (Malcolm) har tatt over, noe som antyder at den voldelige gjengkulturen vil fortsette over generasjonene.[29] Denne holdningen gir gjenklang i sluttscenene i Penny Woolcocks Macbeth on the Estate. Macduff skyter Macbeth og tar en ring (som representerer hans høye status) av Macbeths finger. På vei inn på en bar kaster han den til Malcolm og sier, "Hail, king." Malcolm gjør et show ut av å sette på seg ringen og bryter seg vei til fronten av baren. En av rollefigurene han skyver til side er Fleace (en skinhead), som mimer en pistol med fingrene og «skyter» mot baksiden av hodet til den mer mørkhudete Malcolm. På nytt gjør dette det klart at volden ikke vil slutte med den nye generasjonen.[30][31]

I Blodets trone, Akira Kurosawas filmatisering av skuespillet, blir Fleance erstattet av Yoshiteru, en rollefigur gestaltet av Akira Kobu.[32] Rollefigurene som tilsvarer Macbeth og Banquo, Washizu og Miki, blir fortalt av en gammel kvinne som spinner ull i en hytte at selv om Washizu vil herske over Forest Castle en dag, vil Mikis sønn Yoshiteru til slutt arve det. Washizu griper tronen og er på et punkt nær ved å erklære at Yoshiteru er hans arving, men ombestemmer seg når hans kone forteller han at hun er gravid. Washizu arrangerer i stedet drapet på Yoshiteru og hans far father, men Yoshiteru unnslipper.[33][34] En annen filmatisering, filmet i India, er Maqbool (2003), som erstatter Fleance med en rollefigur ved navn Boji. Maqbool (Macbeth) forsøker å få Boji myrdet for å styrke sin egen makt innenfor sirkelen av organisert kriminalitet. Men Boji overlever og gifter seg med datteren til den forhenværende sjefen for syndikatet.[35]

I en moderne filmatisering fra 2006, blir Fleance fremstilt som en tenåring, og ser litt eldre ut enn i det originale skuespillet. Han er også med i litt flere scener, hovedsakelig i akt fem, hvor han sniker seg ombord i en lastebil lastet med tømmer og er et vitne til Macbeths død før han dreper husholdersken og blir sent hjem av Macduff. Fleance ble fremstilt av Craig Stott.

Innflytelser[rediger | rediger kilde]

Fleances replikk «The moon is down, I have not heard the clock»[19] var inspirasjonen for tittelen på John Steinbecks novelle The Moon is Down (1942). Boken ble utgitt samtidig som USA ble involvert i andre verdenskrig og speilet trusselen fra Aksemaktene ved å skissere hendelsene i en europeisk by okkupert av fremmede makter. Steinbecks bok ble senere til en skuespill på Broadway og en film.[36]

I 2008 ga Pegasus Books ut The Tragedy of Macbeth Part II: The Seed of Banquo, et skuespill av den amerikanske forfatteren Noah Lukeman som forsøkte å plukke opp tråden der det originale Macbeth slapp den, og å samle alle de løse trådene i skuespillet, særlig den spådde oppstandelsen av Banquos etterkommere. Skuespillet er skrevet i blankvers, og fikk god kritikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bevington, s. 714.
  2. ^ Shakespeare and Brooke, s. 68.
  3. ^ Ferguson, ss. 122–23
  4. ^ Paul, ss. 150-152
  5. ^ Alexander, s. 332
  6. ^ Macbeth 1.3.168
  7. ^ Macbeth 2.1.577
  8. ^ Macbeth 3.1.1042
  9. ^ Macbeth 3.1.1156-57
  10. ^ Macbeth 3.3.1240-01
  11. ^ Macbeth 3.4.1298-1301
  12. ^ Macbeth 1.7.533-4
  13. ^ Rosenberg, Marvin. «Lady Macbeth's Indispensable Child». Educational Theatre Journal. (mars 1974) 26.1 ss. 14-19.
  14. ^ Macbeth 2.1.577-83
  15. ^ Westbrook, Perry D. «A Note on 'Macbeth,' Act II, Scene 1». College English. (januar 1946) 7.4 ss. 219–20.
  16. ^ Henneberger, Olive. «Banquo, Loyal Subject». College English. (oktober 1946) 8.1 ss. 18–22
  17. ^ Jorgensen, ss. 135-136
  18. ^ Kinney, s. 67
  19. ^ a b Macbeth 2.1.570
  20. ^ Kinney, s. 45
  21. ^ Macbeth 3.3.1245
  22. ^ Macbeth 3.3.1254
  23. ^ Jorgensen, s. 136
  24. ^ Williams, George Walton. «'Macbeth': King James's Play». South Atlantic Review. (mai 1982) 47.2 ss. 12–21.
  25. ^ Crawford, A. W. «The Apparitions in Macbeth, Part II». Modern Language Notes. (november 1924) 39.7 ss. 383–88.
  26. ^ Shakespeare og Barnet, ss. 198-99
  27. ^ Burt, s. 783
  28. ^ Burt, s. 201
  29. ^ Burt, ss. 101, 209
  30. ^ Holland, s. 52
  31. ^ Burt, s. 103
  32. ^ Erskine, s. 211
  33. ^ Rothwell, s. 186
  34. ^ Burt, s. 202
  35. ^ Burt, s. 217
  36. ^ Steinbeck, ss. viii-x

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alexander, Catherine. The Cambridge Shakespeare Library. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0521808006
  • Bevington, David. Four Tragedies. Bantam, 1988. ISBN 0553212834
  • Burt, Richard. Shakespeares after Shakespeare. Westport: Greenwood Press, 2007. ISBN 0313331162
  • Erskine, Thomas, m. fl. Video Versions. Westport: Greenwood Press, 2000. ISBN 0313301859
  • Ferguson, William. The Identity of the Scottish Nation. Edinburgh: Edinburgh University Press, 1998. ISBN 0748610715
  • Holland, Peter. Shakespeare Survey: an Annual Survey of Shakespeare Studies and Production. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521841208
  • Jorgensen, Paul A. Our Naked Frailties: Sensational Art and Meaning in Macbeth. Berkely, CA: Univ. of California Press, 1971. ISBN 052019156
  • Kinney, Arthur. Lies like Truth. Detroit: Wayne State University Press, 2001. ISBN 0814329659
  • Paul, Henry N. The Royal Play of Macbeth. New York: MacMillan Co., 1950
  • Shakespeare, William og Sylvan Barnet. The Tragedy of Macbeth. New York: New American Library, 1998. ISBN 0451526775
  • Shakespeare, William og Nicholas Brooke. The Tragedy of Macbeth. Oxford Oxfordshire: Oxford University Press, 1998. ISBN 0192834177
  • Steinbeck, John. The Moon Is Down. New York: Penguin Books, 1995. ISBN 0140187464
  • Rothwell, Kenneth. A History of Shakespeare on Screen. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521543118
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fleance&oldid=23047762»