Flatøybok

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Flateyjarbók)
Hopp til: navigasjon, søk
Kong Harald Hårfagre mottar Norge fra sin fars hånd, Halvdan Svarte, i en illustrasjon fra Flatøyboka.

Flatøybok eller Flateybok (islandsk Flateyjarbók) er et av de viktigste, islandske manuskripter fra middelalderen. Bokas innhold har stor betydning for Norges historie. Den har navnet sitt fra det sted den ble oppbevart i to perioder, på øya Flatey i Breidafjord på Island. Den er også kjent som GkS 1005 fol. og Codex Flatöiensis.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Flatøyboka er det største av de islandske manuskripter fra middelalderen. Det regnes også som særlig vakkert; det består av 225 fine pergamentblad, nennsomt skrevet og illustrert. Innholdet består hovedsakelig av sagaer om de norske kongene som også finnes i Snorre Sturlasons Heimskringla. Det gjelder spesielt sagaene om Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, foruten de kongesagaer som ikke finnes i Heimskringla, som sagaene om Sverre Sigurdsson og Håkon Håkonsson.

Sagaene skiller seg fra andre utgaver ved at de er utvidet med tilleggsmateriale som ikke er funnet andre steder, noe av det svært gammelt, og med unike forskjeller. Det meste av tilleggsmaterialet er plassert innenfor kongesagaene – vevd inn i den øvrige skriften. I tillegg har Flatøyboka den eneste kopien av Eddadiktet Hyndluljod (Hyndluljoð), et unikt sett av annaler fra skapelsen og fram til 1394, og mange andre korte fortellinger ikke nedtegnet andre steder, slik som Tåtten om Norne-Gjest (Nornagests þáttr).

Historie[rediger | rediger kilde]

En side fra Orknøyingenes saga, slik som den ser ut i Flateybok.

Fra pergamentprøver og tekstbevis ble boka skrevet i 1387 og ble fullført i 1394 eller kort tid senere. Den første siden slår fast at dens eier er Jon Håkonsson (Jonn Hakonar son), og at boka ble nedtegnet av to prester. En av dem, prest Jon Tordsson (Jon prestr Þórðar son), nedtegnet Eirik den vidfarnes saga på slutten av de to Olavsagaene. Den andre, prest Magnus Torhallsson (Magnús prestr Thorhallz sun), nedtegnet det tidligere og det senere materialet foruten at han også tegnet illustrasjonene.

Tilleggsmaterialet ble lagt inn på slutten av 1400-tallet.

Manuskriptet fikk første gang spesiell oppmerksomhet av lærde i 1651 da biskop Brynjólfur Sveinsson av Skálholt med tillatelse fra kong Fredrik III av Danmark krevde at alle folk på Island som eide gamle manuskripter, skulle utlevere dem til den danske kronen, enten overlevere originalen eller en kopi, enten som en gave eller for en symbolsk pris. Jon Torfason, sønn av presten Torfi Finsson, som bodde på Flatey i det nordvestlige Island, eide den boken som allerede var kjent som Flateyboka etter øya. Jon nektet å utlevere sin verdifulle arvestykke, den største og vakreste boken på hele Island og Jon fortsatte å nekte selv da biskop Brynjólfur besøkte ham og tilbød fem hundre ‘land’. Til slutt måtte Jon gi etter for presset og overlot boken til biskopen da han var i ferd med å forlate øya, og for dette ble Jon fritatt all framtidig kirkeskatt.

Manuskriptet ble overlatt til Tormod Torfæus i 1662 som en gave fra biskop Brynjólfur til kong Fredrik III og plassert på Det kongelige museum i København. De øvrige av biskopens samlinger ble spredd mellom hans slektninger som ikke hadde noen interesse av dem, og de verdifulle manuskriptene forsvant for alltid, skjønt noen av dem overlevde i avskrifter.

I 1971 ble Flatøyboka og Codex Regius etter lange forhandlinger igjen ført tilbake til Island som en islandsk nasjonalskatt og blir nå oppbevart og studert på Árni Magnússon institutt i Reykjavík.

I 1930 ble Flatøyboka utgitt i faksimileutgave av Finnur Jónsson (1858-1934) og senere i utgave av Sigurður Nordal (1944–1945).

Innhold[rediger | rediger kilde]

Flatøyboka inneholder følgende tekster:

Litteratur og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Flatøybok&oldid=15815993»