Flannery O’Connor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Flannery O'Connor
Flannery O'Connor i 1947
FødtMary Flannery O'Connor
25. mars 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Savannah, Georgia
Død3. aug. 1964[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (39 år)
Milledgeville, Georgia
BeskjeftigelseRomanforfatter, Novellist, og essayist
Utdannet vedUniversity of Iowa
Georgia College & State University
NasjonalitetUSAs flagg Amerikansk
GravlagtMemory Hill Cemetery
SpråkEngelsk[5][6]
UtmerkelserNational Book Award (1972) (for: The Complete Stories)[7]
Georgia Women of Achievement (1992)
O.-Henry-prisen (1957)
Periode1952-1964
BevegelseSørstatsgotikk
DebutWise Blood (1952)
Notable verkWise Blood, The Violent Bear It Away, A Good Man Is Hard to Find, The Complete Stories, Everything That Rises Must Converge
Påvirket avFaulkner, Thomas Aquinas, Kierkegaard,[8] Simone Weil
PåvirketDon DeLillo, Mitch Cullin, Joyce Carol Oates, Mary Gaitskill, Quentin Tarantino, Donald Ray Pollock
IMDbIMDb
Signatur
Flannery O’Connors signatur
Flannery O’Connor på Commons

Mary Flannery O'Connor (født 25. mars 1925, død 3. august 1964) var en amerikansk forfatter som skrev to romaner og 32 noveller, foruten også en rekke essayer, anmeldelser og kommentarer. Hun var en sørstatsforfatter som hovedsakelig skrev innenfor sjangeren sørstatsgotikken og støttet seg på regional setting og groteske figurer. Hennes forfatterskap reflekterte også hennes katolske tro og undersøkte ofte moralske spørsmål. «En katolsk sørstatsforfatterinne som med en voldsomhet som grenser til umotivert brutalitet forteller om en verden i oppløsning, gjennomsyret av ondskap, bebodd av mennesker uten tilhørsforhold og tilsynelatende forlatt av Vårherre.»[9]

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

O'Connor ble født den 25. mars 1925 i Savannah i Georgia som det eneste barn av Edward F. O'Connor og Regina Cline. Hun beskrev seg selv som «et barn med musefletter og skrånende kinn og la-meg-være-eller-jeg-biter-deg-kompleks».[10] Da O'Connor var seks år fikk hun sitt første møte å være kjendis. Filmavisen Pathé News filmet «Lille Mary O'Connor» og hennes opptrente høne, og viste filmen rundt om i USA. Hun har sagt at «Da jeg var seks hadde jeg en høne som gikk baklengs og var på Pathé News. Jeg var også med sammen med høna. Jeg var der bare for å støtte den, men det var høydepunktet i mitt liv. Alt siden har vært et antiklimaks.»[11] I 1937 ble hennes far syk med lupus, en autoimmun bindevevssykdom, og førte til at han døde den 1. februar 1941. Den 15 år gamle Mary Flannery var knust av sorg.[12]

O'Connor gikk på Peabody Laboratory School hvor hun ble uteksaminert i 1942, og begynte deretter på kvinnegymnaset Georgia State College, i dag Georgia College & State University, i et 3 års program og tok en eksamen sosialvitenskap i 1945. Året etter ble hun akseptert ved det prestisjefylte forfatterkurset ved Universitetet i Iowa hvor hun først studerte journalistikk. Mens hun var der møtte hun flere betydningsfulle forfattere og litterater som underviste, blant dem Robert Penn Warren, John Crowe Ransom, Robie Macauley, Austin Warren og Andrew Lytle. Sistnenvte, som i mange år var redaktør av Sewanee Review, var en av de første som ble oppmerksom på hennes forfatterskap. Lytle utga senere flere av hennes fortellinger i Sewanee Review foruten at han også skrev kritiske essayer over hennes arbeid. Leder for forfatterskolen, Paul Engle, var den første som leste og kommenterte de første utkastene til hva som kom til å bli Wise Blood.

I 1949 møtte O'Connor og til sist aksepterte en invitasjon til å besøke Robert Fitzgerald, kjent litterat og oversetter av klassikere, og dennes hustru Sally i Redding i Connecticut.[13]

I 1951 ble O'Connor diagnostisert med SLE, den samme sykdommen som hadde tatt livet av hennes far. Hun reiste da hjem til gården Andalusia hvor hun hadde vokst opp, i Milledgeville i Georgia. Selv om det var antatt at hun kun hadde knappe fem år å leve, levde hun i 14 år til. Ved Andalusia oppdrettet hun rundt 100 påfugler. Da hun var fascinert av fugler av alle former hadde hun også ender, høner, gjess, og enhver form for eksotiske fugler hun kunne skaffe. I sine bøker hadde hun bilder av påfugler. Hun beskrev sine påfugler i et essay kalt «Kongefuglen» («The King of Birds»). Til tross for hennes isolerte liv har hennes forfatterskap avslørt en uhyggelig grep om nyansene i menneskelig liv og oppførsel. Hun var også en trofast katolikk som levde midt i det amerikanske bibelbeltet, det protestantiske sørstatene.[14] Hun samlet på bøker om katolsk tro og teologi og ga tidvis forelesninger om tro og litteratur, og reiste ganske langt til tross for hennes skrøpelige helse. Hun opprettholdt også en omfattende korrespondanse, inkludert med slike kjente forfattere som Robert Lowell og Elizabeth Bishop. Hun giftet seg aldri, og støttet seg på kameratskap via sin brevskriving og hennes nære forhold til sin mor, Regina Cline O'Connor.

O'Connor fullførte mer enn to dusin noveller og to romaner mens hun slåss med sin sykdom. Hun døde den 3. august 1964, 39 år gammel, av komplikasjoner fra lupus ved sykehuset Baldwin County Hospital, og ble gravlagt i Milledgeville i Georgia ved Memory Hill Cemetery. Hennes mor døde først i 1997.

Forfatterkarriere[rediger | rediger kilde]

Flannery O'Connor sammen med Arthur Koestler (venstre) og Robie Macauley ved Universitetet i Iowa i 1947. Foto ved C. Cameron Macauley.

Med henhold til hennes vektlegging på det groteske har O'Connor sagt: «alt som kommer ut av sørstatene vil bli kalt for grotesk av lesere i nordstatene, om det da ikke er virkelig grotesk, i hvilket tilfalle det vil bli kalt for realistisk.»[15] Hennes tekster foregår vanligvis i sørstatene og roterer ofte rundt moralsk forkvaklede figurer mens etniske spørsmål er hovedsakelig et bakteppe. De undertrykte sorte er stort sett kun vitner til de hvites galskap i hennes bøker, noe som har vært fremmet som et ankepunkt. En av hennes varemerker er forutsigelse, det vil si å gi leseren en ide om hva som faktisk vil skje før det skjer. De fleste av hennes tekster inneholder forstyrrende elementer, skjønt hun likte ikke å bli karakterisert som kynisk: «Jeg er trett av å lese anmeldelser som kaller En god mann er vanskelig å finne for brutal og sarkastisk,» skrev hun. «Fortellingene er harde, men de er harde ettersom det er ingenting som er hardere eller mindre sentimentalt enn kristen realisme... når jeg ser disse fortellingene beskrevet som skrekkfortellinger synes jeg alltid det er morsomt for anmelderen har alltid grepet tak feil avskyelighet.»"[16]

Hennes to romaner var Wise Blood (1952) og De voldsomme går av med seieren (The Violent Bear It Away, 1960). Hun utga også to bøker med noveller: En god mann er vanskelig å finne (A Good Man Is Hard to Find, 1955) og Alt som stiger må samle seg (Everything That Rises Must Converge, 1965), sistnevnte ble utgitt posthumt.

Hun følte seg dypt opplyst av sakramentale og Thomas Aquinas' forestilling om at den skapte verden er endret med Gud, dog ville hun ikke skrive unnskyldende fiksjon av den type som var alminnelig innenfor hennes samtids katolske litteratur. Hun forklarte at forfatterens mening må være åpenbar i skjønnlitteraturen uten belæring. Hun skrev ironisk, umerkelig allegorisk fiksjon om forkvaklede figurer fra sørstatene, vanligvis fundamentalistiske protestanter som gjennom endringer som i hennes forestilling førte dem nærmere et katolsk sinn. Omformingen er ofte fulgt av smerte, vold og sarkastiske, til og med vittige hendelser i søken etter det hellige. Uansett hvor grotesk settingen kunne være, forsøkte hun alltid å portrettere hennes litterære figurer slik at de kunne bli berørt av himmelsk nåde. Det avskrev enhver sentimental forståelse av fortellingenes vold og brutalitet, på samme vis som hennes egen sykdom. Hun skrev at «Nåde endrer oss og endring er smertefullt.»

Hun hadde også en dypt sardonisk sans for humor, ofte basert på en manglende overensstemmelse mellom hennes figurers manglende erkjennelse og den forskrekkelige skjebne som lå foran dem. En annen kilde til underliggende humor er hyppig funnet i forsøkene til velmenende liberale som forsøker å forstå jordbruksområdene i sørstatene i henhold til deres egne begreper. O'Connor benyttet seg av slike figurers udugelighet overfor rasespørsmål, fattigdom og fundamentalisme, annet enn sentimentale illusjoner, som et eksempel på den sekulære verdens mislykkethet på 1900-tallets USA.

Imidlertid avslører flere av hennes fortellinger at O'Connor var godt kjent med en del av samtidens politiske emner som hennes liberale og fundamentalistiske figurer kunne møte. Hun adresserte holocaust, massedrapene på jødene av det nasjonalsosialistiske Tyskland, i hennes berømte fortelling «The Displaced Person», og raseintegrering i «Everything that Rises Must Converge». O'Connors skjønnlitteratur har også referanser til problemene mellom sorte og hvite i sørstatene, unntaksvis kunne etniske problemer kom fremst i fortellingen, eksempelvis i «The Artificial Nigger», «Everything that Rises Must Converge», og «Judgment Day», hennes siste novelle og foruten i en drastisk omskrivning av hennes første publiserte fortelling, «The Geranium». Det eksisterer fragmenter av en uferdig roman som hadde den forsøksvise tittelen Why Do the Heathen Rage? (Hvorfor er hedningene sinte?) og som har trukket veksler på flere av hennes noveller, blant annet «Why Do the Heathen Rage?», «The Enduring Chill», og «The Partridge Festival».

Hennes beste venn, Betty Hester, mottok et ukentlig brev fra O'Connor i mer enn et tiår. Disse brevene utgjorde hovedmengden til brevsamlingen i utgivelsen The Habit of Being, et utvalg av O'Connors brev, redigert av Sally Fitzgerald. Den tilbaketrukne Hester ble gitt pseudonymet «A.», og hennes identitet ble ikke kjent før etter at hun begikk selvmord i 1998. Mye av O'Connors best kjente skrifter om religion, skriving og sørstatene er i denne samlingen og andre brev, blant annet de som ble skrevet til hennes venner Brainard Cheney og Samuel Ashley Brown. Den fullstendige samlingen av de uredigerte brevene mellom O'Connor og Hester ble avdekket av Emory University den 12. mai 2007. Brevene hadde blitt gitt til universitetet i 1987 med den forpliktelse at de ikke skulle bli utgitt for offentligheten før etter tyve år.[17]

En pris, «Flannery O'Connor Award for Short Fiction», opprettet for å fremme novellekunst ble gitt i hennes navn av University of Georgia Press, og deles ut årlig til en framragende samling med noveller.

O'Connor var for øvrig den første amerikanske forfatter født på 1900-tallet som fikk sine verker samlet og utgitt av Library of America, en ukommersiell utgiver av klassisk amerikansk litteratur.

Annet[rediger | rediger kilde]

Brev og postkort som hun hadde skrevet i 1943, da hun var på besøk i den mer liberale norddelen av USA, ble offentliggjort i 2014. I dem, og i senere brev, kan hun oppfattes som fordomsfull ovenfor svarte.[18]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner
  • Wise Blood, 1952
  • The Violent Bear It Away, 1960
Novellesamlinger
  • A Good Man Is Hard to Find, 1955
  • Everything That Rises Must Converge, 1965
  • The Complete Stories, 1971
Andre tekster
  • Mystery and Manners: Occasional Prose, 1969
  • The Habit of Being: Letters of Flannery O'Connor, 1979
  • The Presence of Grace: and Other Book Reviews, 1983
  • Flannery O'Connor: Collected Works, 1988

Ytterligere lesning[rediger | rediger kilde]

  • Bloom, Harold (red.): Flannery O'Connor
  • Gooch, Brad (2010): Flannery: A Life of Flannery O'Connor, Back Bay Books, ISBN 0316018996, ISBN 978-0316018999
  • Postmarked Milledgeville: A Guide to Flannery O’Connor’s Correspondence in Libraries and Archives. Georgia College & State University, 2002
  • Scott, R. Neil (2002): Flannery O'Connor: An Annotated Reference Guide to Criticism Timberlane Books
  • Wood, Ralph (2004): Flannery O'Connor and the Christ, Haunted South
  • O'Donnel, Angela Alaimo (2020): Radical Ambivalence: Race in Flannery O'Connor (Studies in the Catholic Imagination: The Flannery O'Connor Trust Series), ISBN 978-0823287659, ISBN 0823287653

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Flannery O’Connor, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0046818[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Flannery Mary O'Connor, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id o-connor-flannery-mary[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 20971, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119179785; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119179785.
  6. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 12012131, Wikidata Q16744133 
  7. ^ www.nationalbook.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Kinney, Arthur (1988): Flannery O'Connor and the Art of the Holy. Virginia Quarterly Review.
  9. ^ Beyer, Edvard, red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s. 335
  10. ^ Bailey, Blake (2009): «Between the House and the Chicken Yard» i: Virginia Quarterly Review, ss. 202–205.
  11. ^ O'Connor, Flannery; Rosemary M. Magee (1987): Conversations with Flannery O'Connor. ISBN 0878052658. s. 38.
  12. ^ Elie, Paul (2003): The Life You Save May Be Your Own: An American Pilgrimage, Farrar, Straus & Giroux
  13. ^ Ulike kilder har ukorrekt sitert Ridgefield i Connecticut som Fitzgeralds hjem fra 1940-tallet og fram til 1960-tallet. Faktum er at han bodde ved Seventy Acres Road i den tilstøtende byen Redding. Han og Flannery O'Connor benyttet seg av postadresse i Ridgefield ettersom i de dager var postleveransen til Redding gjort via postkontoret i Ridgefield. Dette har blitt bekreftet av artikler som har blitt trykket i The Redding Pilot, den lokale avisen, foruten også undersøkelser via nedtegnelser i Ridgefield og Redding.
  14. ^ Arbery, Glenn C.: «Ontological Splendor: Flannery O’Connor in the Protestant South», Intercollegiate Studies Institute, Inc
  15. ^ O'Connor, Flannery (1969): Mystery and Manners: Occasional Prose. Redigert av Robert og Sally Fitzgerald. New York: Farrar, s. 40
  16. ^ O'Connor, Flannery (1979): The Habit of Being. Red. Sally Fitzgerald. New York: Farrar, s. 90.
  17. ^ All Things Considered, 12. mai 2007.
  18. ^ Elie, Paul. «How Racist Was Flannery O’Connor?». The New Yorker (engelsk). Besøkt 5. juli 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Flannery_O’Connor&oldid=23699818»